En liten julefortelling

Fortellingen er basert på julen 1952–53 og er fortalt av Magne Sollie f. 1945. Han flyttet fra Sollie i 1955.

Innledning

Sollie heter et småbruk som ligger på flatåsen mellom Hedalen og Begndalen i Valdres.
Området består av skog og myrer, rike på bær og vilt.
Småbruket ble bygd opp på midten av 1800-tallet.

Bestefar Torkjel kjøpte Sollie i 1908.
Far overtok i 1928 og drev småbruket til 1955.
Da flyttet vi til Killingstrømmen i Ådalen, hvor far virket som damvokter.

I Sollie var det verken vann, vei eller strøm.

Veien til og fra Sollie

Ingen kjørevei – bare et tråkk om vinteren og gangsti om sommeren.
Om sommeren gikk vi på sti, og vi plasserte føttene på steiner og røtter for å holde oss tørre der det var små bekker og våt grunn.

Veien jeg har gått
over stein og røtter
har bragt meg kunnskap
til å knekke nøtter.

Vinterveien var bratt og glatt, full av snø som kunne være både tung og lett.
Vi var både brøyteløpere og snøploger når veien til skolen skulle åpnes – kanskje hver morgen, periodevis.

Har du hørt om parallell gåsegang?
Du setter tåspissene ut til høyre og venstre og går med så korte skritt at skrittlengden blir tilnærmet lik skobredden.
Medgjengerne – to eller tre søsken eller søskenbarn – gjorde det samme.
Da ble det en fin vei.
Var du alene, ble veien smalere – som ellers i livet.
Sånn var det bærre.

Da vi gikk til skolen

Hvem er vi?
Vi var fem søsken: Torkil, Inger Marie, Magne, Reidar og Steinar.

Med mine foreldre og søsken hadde jeg en lykkelig og intens barndom.
Men det er så trist at de beste går bort først.
Mine brødre Torkil og Reidar er borte på grunn av uvirkelige sykdommer.

Hvorfor?
Ikke vet jeg – det er livets lotto!

Jeg tenker mye på det, spesielt i juletiden.

Mor og far var også de beste, men det er mer naturlig at de går først.
Deres gener har gjort etterkommerne sterke,
og de har preget oss med snillhet og empati.

Julen nærmer seg

Nok om det – julen er her!

Vi skal finne juletre i skogen.

Juletreet tenker

Der står de, rundt meg – flere flotte trær som blir hentet for å feire jul i all sin prakt i varme og fine stuer.
Men jeg da? Jeg har mistet to fine greiner på grunn av den tunge snøen som kom for en uke siden.
Toppen min har blitt skjev også.
Det er vel ingen som vil si ja til meg.

Jeg ser for meg en nyvasket stue med briskelagte gulv.
Parafinlampene henger under taket – en over spisebordet og en ved peisen, slik at mor kan se når hun lager julemat.

Jeg, det miserable treet, vil jo aldri komme dit.

Drømmen – drømmen er det viktigste.
Det er den som holder oss i live.

Vi drømmer om å komme dit, selv om vi vet at det er umulig.
Men vi blir så glade når vi ser at de fine grannetrærne våre blir tatt med av juletrehandleren eller brukt på større gårder.
Og en glede kan være like stor, selv om gevinsten faller på andre.

Jakten på treet

Storebror Torkil og jeg trasket av gårde for å finne det fineste juletreet i skogen.
Vi må ha det høyt, helt opp til taket, mente jeg.
Jeg var jo 6–7 år og mente jeg hadde greie på slikt.

Men noen hadde nok vært der før oss, for det sto bare ett tre igjen midt i skogen.

«Her er det bare ett tre igjen,» sa storebror. «Vi må nok ta det.»
«Du ser vel at det mangler både greiner og har skjev topp?» mente jeg.
«Vi kan jo ikke ta det! Vi må finne et annet!»

Men det var sent på kvelden, og vi kunne ikke gå lenger inn i skogen.
«Det er ikke sikkert vi finner tilbake, så vi må nok ta dette treet,» sa Torkil.

Med sorg i sinnet tok vi dette treet.
Men på veien hjem la jeg merke til at bror min tok med noen fine greiner fra et annet tre vi gikk forbi.

Vel hjemme i stuen hadde mor fyrt opp, og det var godt og varmt.

Beksømstøvlene som bestefar Marius på Jensrud hadde laget, ble plassert ved peisen, og hjemmestrikkede tovede ulladder ble tredd på føttene.
Det var godt!

Gulvet i Sollie var av teljet plank – tykt, men uten isolasjon.
Bruksvennlig, men kaldt.

Juletreet får liv

Juletrefoten som far hadde laget, ble funnet fram.
Treet ble stusset i stammen slik at det passet.

Det så ikke så bra ut – herjet av naturkreftene, litt skamklipt, med hodet på skakke.

Da tok Torkil affære. En navar og en borvinde kom fram fra fars «forbudt å røre»-skrin, og to hull ble boret der snøen hadde brukket ned greiner.
Nå forsto jeg hvorfor Torkil hadde tatt med seg noen greiner fra andre trær.

Grenene ble stusset og presset inn i hullene, og toppen ble stivet opp med hesjetråd.
Nå så treet vel så fint ut som de fineste i skogen.

Du kan vel tenke deg hva treet tenkte?
Det var så stolt at det strakte seg ekstra for å vise seg fram i stuen.

Treet visste ikke at det også skulle pyntes.

Glanspapir, papir-kurver i alle fasonger, lenker av farget papir.
Mor hadde en hemmelig kurv med glasskuler – de mest verdifulle.
Vi små torde nesten ikke se på dem.

Så var det belysning – små klips av blekk med holdere for stearinlys.
Men et tre som hadde stått inne noen dager, var svært brannfarlig.
Bare far, mor og Torkil fikk tenne lysene.

Far hadde på forhånd båret inn to bøtter vann som sto ved peisen – i tilfelle noe tok fyr.

Lille julaften

Stjerneklart.
I morgen er den store dagen.

Vi har lagt oss i slabenken – jeg, lille Reidar på fire–fem år, og søster Inger Marie, tretten.
Jeg lå innerst mot tømmerveggen.

Det var måneskinn.
Jeg pirket ut litt mose som tettet sprekkene mellom stokkene mot trekk og kulde.
Jeg likte å se ut.

Kalde trekken
fra sprekken,
tømmerveggen,
dyna god,
systers rygg likeså.

Ligger på rygg
sort vinternatt,
stjernehimmel,
melkeveien,
uendeligheten viser seg.

Julaften

Alle måtte bære inn vann til både folk og dyr for juleaften, første og andre dag.
Søster fylte opp vedkassen.

Alle skulle vaskes!

Den store vaskebaljen ble tatt inn.
Såpe fantes ikke, så briskelåg var kokt.

Først ble Torkil skurt, så Inger Marie, deretter jeg og Reidar.
Lille Steinar var for liten til baljen og ble vasket i et vaskefat.

Rene ble vi!
Vaskevannet ble båret ned i fjøset – dyrene drakk det.

Mor og far vasket seg til slutt.
Vi barna ble sendt inn til bestemor mens det foregikk.
Det var strengt forbudt for barn å se voksne nakne.

Klærne var sydd og strikket av mor, mens sko ble laget av bestefar Marius på Jensrud i Begnadalen.

Juleforberedelser og mat

Julematen kom fra eget småbruk – vi hadde kuer, gris og sauer.
Poteter og korn ble dyrket.
Og kanskje ble skogen litt fattigere på elg og tiur.

Kaker, sylte, julepølser, medisterkaker, spekemat og spekepølser hang på stabburet.
Noe kom fra butikken på Haugerud – som en butt spekesild og andre nødvendige varer.
Da det ikke var vei, måtte maten bæres inn, eller brødrene Berg kjørte med hest.

Mor satte programmet – uten henne ville julen blitt ganske amputert.
Hun lagde all maten.

En liten konflikt var at mor og farmor hadde ulike meninger om julemiddagen.
Farmor ville ha rakfisk og potet, mens mor, som var fra Jensrud i Begnadalen, ville ha ribbe og surkål.
Det endte med at mor måtte lage begge deler i mange år.
Det gikk bra det også.

Julekvelden

På juletreet skulle lysene tennes – levende lys, under streng overvåking av far.
Torkil hadde ansvaret for tenningen.

Deretter satte vi oss på gulvet, alle sammen, og sang julesanger og salmer.

Julemat ble servert av mor, og etter en lang middag under levende lys fra parafinlamper og stearinlys ble kvelden avsluttet.

Denne julen i 1953 var spesiell.
Onkel Trygve hadde returnert fra Sverige etter tjeneste under krigen og utdannelse som våpensmed, og skulle feire jul i Sollie.

Julegaver var som regel hjemmelagde – klær og vinterutstyr.
Onkel Trygve hadde med en kjelke til meg og en plastdukke til søster.
Stor stas!

Onkel måtte trekke meg på kjelken hele kvelden på kjøkkengulvet.
Søster var ikke like heldig.
Dukken hennes sto foran peisen da en glo sprutet frem og antente den.
Far ble livredd og kastet dukken inn i ovnen – en brann ville vært katastrofe.
Men for søster var det en stor sorg – hun hadde aldri hatt en slik før.

Et stille punktum

Etter kvelden var det tilbake til:

Sprekken i tømmerveggen
frossen hvit snø i måneskinnet – intens.
Strålte gjennom sprekken.
Fantasien, kjærligheten og takken eksponeres.
Stille, på rygg, sovner du inn.
Første juledag er din.