Hvor kommer navnet Hedalen fra?

Når vi spør hvor navnet Hedalen kommer fra, handler det ikke bare om språklige røtter og gamle kilder, men også om hvilket område navnet viser til.

Kartverket beskriver sognegrensene som de tradisjonelle grensene for Hedalen kirkesogn – den minste kirkelige inndelingen i Den norske kirke. Kartet nedenfor viser dette området, som fortsatt brukes som en geografisk referanseramme i dag.

• Her kan du laste ned kartet i høyere oppløsning.

Spor etter bosetting i Hedalen flere hundre år før stavkirken

Nye blikk på gamle funn viser at Hedalen har en bosettingshistorie som går lenger tilbake enn mange har trodd. Arkeologiske registreringer i åsene rundt dalføret har avdekket en rekke jernvinneanlegg og kullgroper, som peker på omfattende ressursutnytting allerede i yngre jernalder – perioden fra ca. år 550 til 1050.

Da Hedalen stavkirke ble reist på 1160-tallet, var det allerede en etablert bygd her. Myntfunn fra kong Sverres tid (1151–1202) bekrefter kontakt med riksstrukturen i middelalderen.

Men svartedauden midt på 1300-tallet førte til en kraftig nedgang i folketallet. Ifølge tradisjonen ble kirken stående forlatt i lange perioder, før bygda igjen tok seg opp.

Jaktminner fra Vassfaret og Vidalen – som gamle dyregraver – viser at utmarka lenge var livsnerven i dalføret. Samlet gir funnene et bilde av Hedalen som et område der jern, jakt og jordbruk la grunnlaget for tidlig bosetting, lenge før bygda ble kjent for sin stavkirke.

Bjørnehi?

Mikjel Sørlie har en grundig diskusjon av navnet Hedalen i boka Hedalsmålet (s. 10ff.), der han skriver at forleddet i navnet kan være hið (altså bjørnehi). Innledningsvis påpeker han likevel at navnet er så gammelt at det er vanskelig å finne opphavet til det nå.

Spor i gamle elvenavn

Ifølge Store norske leksikon er navnet kanskje avledet av et tapt elvenavn, rekonstruert som Hé(a). Dalen kan altså ha fått navn etter vassdraget som renner gjennom området.

Også Lokalhistoriewiki peker på at navnet kan ha sammenheng med elva, som i ulike deler av dalføret har hatt flere navn: Urula, Fossbrøyta (nå Fossbrøtta), Hedalselva og Åslielva.

Fra bygdeboka

I bygdeboka Gard og bygd i Sør-Aurdal leser vi følgende:

«Til de spørsmål i Hedalens fortid som står uten avklaring, hører også tolking av bygdenavnet.

Førsteleddet i navnet Hedalen er i hovedsak blitt oppfattet på to måter: som hið, bjørnehi, eller Hjó, et elvenavn, som kanskje betyr den skinnende.

Det er iallfall påfallende at elva som renner gjennom dalen, har forskjellige navn på sin veg nedover.

Øverst heter den Åslielva, gjennom hovedbygda bare Elva, og nedenfor sammenløpet med Aurdøla heter den Urula.

Kanskje rommer den et bortkommet navn på hele elva? Det er i alle fall et spørsmål språkforskere har stilt seg.»

Dal som etterledd

Sisteleddet -dalen er ukontroversielt: det betyr rett og slett «dal» eller «dalføre». Kombinasjonen av et elvenavn og «dal» finner vi flere eksempler på i norsk stedsnavntradisjon.

Hedalen – første gang nevnt i 1327

Bygdenavnet Hedalen er første gang sikkert dokumentert i 1327.

I de pavelige nuntiers regnskaps- og dagbøker for dette året omtales Hedalen stavkirke som «ecclesia de Hiidal» («kirken i Hedalen»). Denne formen er gjengitt både i Oluf Rygh, Norske Gaardnavne (bd. 5, Kristians amt) og i Norges Kirker (NIKU/KA), der det står:

«Middelalderkirkene Reinli og Hedalen, ‘ecclesia de Reglir cum capella’ og ‘ecclesia de Hiidal’, er første gang nevnt i Pavelige Nuntiers regnskabs- og dagbøger fra 1327.»

Også Valdresmusea skriver at kirken «i 1327 er omtala som ‘ecclesia de Hiidal’».

At navnet skrives Hiidal, viser at det ble oppfattet med lang i-lyd, men ellers svarer til dagens «Hedalen».

Dermed markerer året 1327 det eldste sikre skriftlige vitnesbyrdet om bygdenavnet.

Kilder

• Kulturminnesøk: registrerte jernvinneanlegg og kullgroper i Sør-Aurdal
• Gjermundsen, Jon Ola: Gard og bygd i Sør-Aurdal: Hedalen og Vassfaret, 1992
• Mikkjel Sørlie: Hedalsmålet, 1943
• Store norske leksikon: Hedalen
• Lokalhistoriewiki: Hedalen
• Oluf Rygh, Norske Gaardnavne, bd. 5: Kristians amt (1886)
• Norges Kirker (NIKU/KA): Bagn kirke og prestegjeldshistorikk
• Valdresmusea: Hedalen stavkyrkje
• Pavelige Nuntiers regnskabs- og dagbøger 1327–28 (utg. C. A. Christensen m.fl., 1903–)

Etterord

Arbeidet med denne artikkelen har kombinert klassiske lokalhistoriske kilder og nyere digitale hjelpemidler. Vi brukte blant annet KI-modellen ChatGPT til å sammenstille informasjon og gi tilbakemeldinger på teksten. Én av vurderingene vi fikk, var at artikkelen burde oppsummere hvilke navnehypoteser som fremstår som mest sannsynlige.

Vi har valgt å ta dette inn i teksten – og presentert tre hovedspor: bjørnehi-teorien, elvenavn-teorien og det tidligste skriftlige belegget fra 1327. Dermed står leseren igjen med et mer helhetlig bilde:

«Bjørnehi (hið)

Navnet kan ha sitt opphav i ordet hið, altså «hi» eller «bjørnehi».

• Støttes av Mikkjel Sørlie i Hedalsmålet.
• Ville passe med jakttradisjonene og naturmiljøet i dalen.
• Usikkerheten er at koblingen til bjørn ikke har direkte kildemessig belegg – mer en tolkning.

Elvenavn (Hé/Hjó)

Flere forskere mener navnet kan være avledet fra et elvenavn, kanskje Hé eller Hjó, med betydningen «den skinnende».

• Bygdeboka peker på at elva gjennom dalen har hatt mange ulike navn (Åslielva, Urula, Fossbrøyta/Fossbrøtta, Hedalselva).

• Navn av typen «[elvenavn] + dalen» finnes mange steder i Norge, så dette er en typisk og plausibel forklaring.

Skriftlig attestasjon – Hiidal (1327)

Det eldste sikre vitnesbyrdet er fra 1327, der stavkirken omtales som ecclesia de Hiidal.

• Skriveformen med lang i-lyd peker mot uttale nær dagens Hedalen.

• Bekrefter at navnet allerede var etablert i middelalderen, men uten å gi endelig svar på opphavet.

👉 Oppsummert:

• Bjørnehi-teorien er lokal og billedrik, men mindre støttet av språkvitenskapen.
• Elvenavn-teorien er mer i tråd med norsk navnetradisjon og anses ofte som mest sannsynlig.
• Hiidal-formen fra 1327 gir bare et tidlig belegg, men bidrar ikke til å avgjøre mellom hypotesene.»