Gjenfunnet etter 4000 år

Steinplukking er en aktivitet for spesielt interesserte. Det har aldri vært min favoritt. Et evighetsarbeid med vond rygg.

Høsten 1977 hadde vi fått hjelp av en bulldoser til å flate ut noen hauger, for å gjøre arealet mer egnet som dyrkbart åkerland.

Ved pinsetider, året etter, var jorda tørket opp, og harva kunne settes i arbeid for å smuldre opp den hardpakkede overflaten. I kjølvannet av det kom en myriade av stein til syne.

Steinplukker var ukjent for oss den gangen, så det var bare å ta fatt for hånd og kjøre steinen på røysa. Far min var vant til hardt fysisk arbeid – i motsetning til mine kontorfingre. Men når man først har sagt A, må man ta konsekvensen og si B.

Et lyspunkt i all elendigheten

Ryfte for ryfte ble jorda rensket for stein. Med ett kom far min over en klump som skilte seg ut fra alt annet vi hadde funnet.

Den ble lagt til side, ment for plassering på peishylla som et slags klenodium. Fem minutter senere fant vi noe enda mer spesielt – en liten øks, trolig laget av flint. Øksa var blankpolert, og klumpen vi først fant, var antakelig et redskap til å skrape, kutte eller knuse med. Et lyspunkt i en ellers triviell dag var et faktum.

Analysen

Dagen etter leverte jeg funnet til Valdres Folkemuseum. Konservatoren tok kontakt med Universitetets Oldsaksamling, og øksa ble sendt til Oslo dagen etter. Klumpen fikk jeg beholde. En måned senere kom et brev fra universitetet, som sa følgende:

«Dette er ikke bare en uvanlig vakker og velformet øks – den tilhører også en type som er lite vanlig i Norge. Vi kaller dem tynnbladete økser, og de tidfestes til tidsrommet 2500–2000 f.Kr.

Hvordan øksa er kommet til Vestrom, er ikke så enkelt å svare på. Slike økser hører først og fremst hjemme hos folk som hadde jordbruk som hovederverv, og antakelig har de første bøndene funnet veien innover i landet på denne tiden.

De har sikkert også levd av jakt og fiske. Kanskje levde det samtidig i de samme områdene folk som fremdeles var rene fangstfolk – og de har ofte skaffet seg flintøkser som de brukte til å lage mindre redskaper av.»

Statens eiendom

Alle slike fornminner er statens eiendom. Hvordan de formidles, er usikkert, men katalogisert og arkivert er øksa for all framtid.

Kopien

Som seg hør og bør fikk jeg tilbud om finnerlønn, fastsatt til kr 250, –, eventuelt om jeg ville donere øksa som gave. Dersom jeg valgte å gi den som gave, ville jeg motta et gavediplom.

Og diplom ble det. Jeg fikk tilbud om, og noen år senere tilsendt en avstøping av øksa – og for meg er både diplomet og kopien et fullverdig minne om vårdagen for snart femti år siden.