Språk og skrift i Hedalen ca. 1050–1537

Denne artikkelen er skrevet som bakgrunn for prosjektet om stedsnavn i Hedalen. For å forstå hvordan navnene har oppstått og endret seg må vi vite hvilke språk og skriftsystemer folk i bygda faktisk møtte i middelalderen (ca. 1050–1537).

Hvilke tegn risset de inn? Hvilke språk hørte de i kirken? Og hvilke lover ble lest opp på tinget?

Artikkelen er skrevet med faglig støtte fra ChatGPT (GPT-5).

Runene – de eldste tegnene

Kan du se for deg at folk i Hedalen for nærmere tusen år siden risset tegn i tre eller stein for å markere eiendom eller minnes slekt?

Runene er den eldste kjente skriften i Norge. De første runeinnskriftene i landet er datert til omkring 200–400 e.Kr., og en av dem – Einangsteinen i Valdres – ligger faktisk ikke langt fra Hedalen.

I vikingtiden (ca. 800–1000) ble runene brukt over store deler av Norden, både på stein, metall og tre. Men selv om runene var kjent, var det trolig bare få som behersket dem godt. De ble brukt til korte innskrifter, ikke til lange tekster eller daglig kommunikasjon.

Gjennom handel og ferdsel mot Ringerike, Gudbrandsdalen og Vestlandet kan runekunnskap ha kommet tidlig til Hedalen, lenge før stavkirka ble reist.

Kongevegen gjennom Hedalen var en viktig ferdselsåre mellom Østlandet og Vestlandet fra middelalderen og fram til slutten av 1700-tallet. Den bandt sammen Christiania-området med Valdres og videre til Sogn og Bergen, og ble brukt av handelsfolk, postførere og embetsmenn.

Veien fulgte dalføret gjennom Hedalen og videre mot Aurdal, og kan ha røtter tilbake til 1100-tallet, da Hedalen stavkirke ble reist. På 1600- og 1700-tallet var den del av kongens post- og embetsvegnett.

Kristendommen bringer latin og nytt alfabet

Da kristendommen ble innført rundt år 1000, fulgte latin og det latinske alfabetet med.

Prestene leste messe og bønn på latin, og det ble kirkens offisielle språk. Den vanlige hedøl forsto neppe ordene. Latin ble brukt i liturgien, i dokumenter og i skriftlig kommunikasjon mellom kirker og klostre.

Gammelnorsk tar form

På 1100-tallet begynte gammelnorsk, den norske varianten av norrønt, å bli brukt i lover og dokumenter.
De første lovtekstene ble riktignok skrevet ned noe senere, men språket hadde utviklet seg muntlig lenge før.

I bygder som Hedalen kunne du møte denne skriften først og fremst som lyd — når lover og beslutninger ble lest opp på tinget.

Hedalen i randsonen

Hedalen var ingen bygd med egne skoler eller skrivere. Hedølers kontakt med skrift gikk først og fremst gjennom kirken.

På markeder i Valdres eller langs pilegrimsleden til Nidaros kunne hedøler likevel møte folk som bar med seg både språk og ideer utenfra. Bygda var liten, men aldri helt isolert.

Runeinnskrifter i Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke er datert til omkring 1160-årene, og er blant de best bevarte middelalderkirkene i Norge.
Flere kilder omtaler at det finnes runer og inskripsjoner i kirken, risset av middelalderens besøkende.
En av de mest kjente skal stå på en kysseplate fra 1200-tallet:

«Bård Andresson gjorde meg.»

Det finnes også runer i svalgangen, blant annet med ord som kan leses som latinske og norske fragmenter.

Slike inskripsjoner tyder på at både runer og latinsk skrift eksisterte side om side, og at kirken var et sted der skriftkunnskap møtte tro og håndverk.

• Les artikkelen Runer i Hedalskjørka.

Yngre futhark – det norrøne runesystemet

Runene som ble brukt i vikingtiden og tidlig middelalder, kalles yngre futhark. Navnet kommer fra de seks første runene: f, u, þ (th), a, r, k.

Dette alfabetet hadde bare 16 tegn, langt færre enn det latinske. Etter hvert gikk runene ut av vanlig bruk, men levde videre i enkelte bygder og håndverkstradisjoner.

Alfabetet i gammelnorsk

Når man skrev på gammelnorsk, brukte man det latinske alfabetet – men tilpasset med egne bokstaver som Þ (thorn), ð (edh), æ, ø og ǫ. Slik ble skriften både europeisk og særnorsk.

Konklusjon: Gammelnorsk og norrønt

Så hva kalte man egentlig språket? Norrønt var fellesspråket i hele Norden, mens gammelnorsk var den norske varianten. I Hedalen i middelalderen levde folket trolig i et spenningsfelt mellom tre systemer: runene som hang igjen i lokalkulturen, latin i kirken og gammelnorsk som juridisk og litterært språk.

Hvem kunne lese og skrive?

I middelalderen var lese- og skriveferdighet forbeholdt et fåtall: prester, munker, enkelte stormenn og kjøpmenn.

Vi antar at de fleste i Hedalen møtte skrift først og fremst gjennom øret – i kirken, når evangeliet ble lest, eller på tinget, når lover og kunngjøringer ble opplest.

Dansk og reformasjonen

Etter at Norge kom i union med Danmark i 1380, fikk dansk gradvis større innflytelse i lover og brev.

Med reformasjonen i 1537 ble latin i praksis erstattet av dansk som kirkespråk.
Endringen kom nok sakte til Hedalen, men over tid ble bibeltekster, salmer og liturgi på dansk.
Dialekten i bygda levde likevel videre som talespråk, mens prestisjen lå i dansk skrift.

At det katolske inventaret i Hedalen stavkirke fikk stå urørt, gjør kirken unik — et sjeldent møte mellom gammel og ny tro.

📅 Tidslinje for språk og skrift i Hedalen

Kilder

• Grepstad, O. (Red.). (2004). Språk i Norge gjennom tusen år. Samlaget.
• Helle, K. (2001). Norge blir en stat 1130–1319. Universitetsforlaget.
• Iversen, R., & Skomedal, T. (Red.). (2016). Norsk språkhistorie I–IV. Novus forlag.
• Langslet, L. R. (1997). Norsk kulturhistorie: Middelalder. Aschehoug.
• Sandnes, J., & Salvesen, H. (1997). Ødegårdstid: 1350–1520. I Knut Helle (Red.), Aschehougs norgeshistorie (Bd. 4). Aschehoug.
• Hedalen.no. (2023–2025). Artikkl om runeinnskrifter i Hedalen stavkirke. Hentet fra https://hedalen.no
• Norgeskirker.no. (u.å.). Hedalen stavkirke. Hentet fra https://norgeskirker.no

Kort oppsummert:

I middelalderens Hedalen levde folk i møtet mellom tre skriftsystemer og tre språk:

• Runene fra norrøn tradisjon,
• Latin fra kirken,
• Gammelnorsk – og senere dansk i lover og dokumenter.

Skriften kom til bygda som lyd, symbol og tro – og la grunnlaget for mange av stedsnavnene vi fortsatt bruker i dag.