Runer i Hedalskjørka

Kjørka i Hedalen har jo som kjent mange gamle severdigheter. Men det er noe som nok ofte blir oversett, nemlig runeinnskriftene.

Runer ble som kjent brukt i Skandinavia før vi fikk det latinske alfabetet litt etter år 1000. De eldste innskriftene i Norge er fra 200-300-tallet, ei av dem er Einangsteinen i Vestre Slidre (300-tallet).

Men det ble brukt runer også etter det latinske alfabetet var kjent, mer sporadisk, opptil flere hundreår etter år 1000. Og det har vi vitnemål om også i Hedalskjørka. (Dette er ingen nyhet, men jeg synes det er verdt å minne om det en gang iblant.)

Runeinnskriftene i kjørka er gjengitt nederst i artikkelen, slik de er gjengitt i Valdres Bygdebok.[1] Under runene finner vi orda gjengitt i latinsk alfabet, slik forfatteren har tolka dem.

Innskrift nr. 1 finner vi på ei såkalt kysseplate (et osculatorium), som finnes i kjørka. Den er trolig fra første halvdel av 1200-tallet. Teksten betyr «Bård Andresson gjorde meg.» Vi må regne med at det er Bård er den som har skrevet teksten og laga kysseplata. Innskrifta er nevnt også hos Sørlie[2] og Øigarden.[3] 

I svalgangen fins flere innskrifter rissa inn på veggene. To av dem, nr. 2 og 3, gjengir runealfabetet, den såkalte futharken, ei innskrift i den søre svalgangen, ei anna i den nordre. Alfabetet endra seg over tid, og her er det den såkalte yngre futharken, i litt ulike versjoner. 

I den nordre delen av svalgangen finner vi også innskrift 4 og 5. I innskrift nr. 4 står det ‘er pater», og i nr. 5 nesten det samme: «jeg er pater». ‘Pater’ er altså (katolsk) prest. Vi ser at i 5 skrives ‘jeg’ ‘iegh’, ikke vanlig norrønt ‘ek’, mao. en eldre versjon av hedalsmål ‘je’. Verbet ‘em’ (‘er’) derimot er som i norrønt i 1. person entall (jf. eng. ‘I am’) og taler mot at innskrifta skulle være av nyere dato.

Like ved i den nordre svalgangen finner vi nr. 6, kanskje den mest interessante av innskriftene: «Gud, se til meg, Klemet og alle hellige menn, det være et …» I Valdres Bygdebok sies det at kanskje slutten her er borte, muligens fordi planken (staven) slutten stod på, er skifta ut ved seinere restaurering. Teksten er slik sett ikke lett å tolke, men Edvard Elsrud antyda at det kanskje var en slags trussel.[4] Men slutten har også vært lest annerledes, som ‘det være sant’ (norr. ‘þat sé satt’, ‘sé = konjunktiv), og det gir kanskje bedre mening.[5] Og Øigarden har gitt sin nokså frie tolkning av konteksten. Klemet eller Clemens var en helgen som skulle verne de sjøfarende. Og hun tenker seg at dette kanskje er en bønn om at Klemet må verne en som reiser ut på havet, kanskje en hedøling, og kanskje en som drog ut for å ta med tilbake et eller annet til Hedalskjørka. Det kan ingen vite, men tanken er jo god, så hvorfor ikke?

Og la oss da håpe at denne Klemet og andre også vil verne om Hedalskjørka i lang, lang tid framover.

[1] Sivesind, Johs. (1958): Runene i Valdres. I: Valdres Bygdebok II. Leira.

[2] Sørlie, Mikjel (1974): Hedalskyrkja i Valdres. Gjøvik.

[3] Øigarden, Anne Hilde (2013): Hedalen stavkirke. Oslo: Novus.

[4] Elsrud, Edvard (1993): Hedalen stavkirke. Oslo: Schibsted.

[5] Norges innskifter med de yngre runer 5 (1960). Oslo.