Med barkespade i Stugardsameiga 1967–68

Kristen R. Hagaseth er en kar fra Etnedalen som jeg har blitt kjent med de senere årene gjennom diverse frivillighetsarbeid.

En gang nevnte han at han som ung, en vinter, hadde vært med på en tømmerhogst i «Stugardsameiga» i Hedalen. Dette var svært interessant for meg, ettersom det skjedde i min barndoms heimegrend.

Stugardsameiga – før og etter delingen

Den innerste delen av skogene til Nordre Stugarden og Jordet (Stugardsjordet) – grensende til Muggedøla – var inntil slutten av 1960-tallet i sameige. Da ble sameiget delt. Gardene har siden den gang hatt hver sin teig, som er i forlengelse av gardskogene som starter på nordsida av gardene.

Ungdommer på hogst

Historia som Kristen forteller, var at han sammen med sin eldre bror Lars Hagaseth og kameraten Ole Magnus Haugen hadde fått tilslag på en større hogst i Stugardsameiga vinteren 1967–68. Det er ganske vanlig at oppløsning av sameiger følges av noe konsentrert avvirkning.

Hagaseth-brødrene var fra Steinsetbygda, og Ole Magnus Haugen fra nabobygda Ranheimsbygda i Nord-Aurdal. Lars Hagaseth var født 1939 og døde 2022. Kristen – født 1951 – og Ole Magnus – født 1948 – var den gang bare tenåringer. Kristen hadde ennå ikke førerkort.

Skogsarbeid «på gamlemåten»

Hogsten foregikk «på gamlemåten», bortsett fra at motorsaga den gang for lengst var tatt i bruk. Han husker de hadde ei nokså tung motorsag med langt sverd, som ble brukt til felling og noe kapping.

Kristen forteller at han har tatt vare på barkespaden fra den gang. Den har han liggende i sin gamle Nissan Patrol den dag i dag til å hogge litt is i noen tilfeller.

Denne hogsten, og måten den foregikk på, er det seineste i sitt slag jeg har hørt om og forteller mye om ei overgangsfase i skogbruket på våre kanter.

Barking – et slit for sterke armer

I faglitteraturen i den tida alt foregikk manuelt var det en allminnelig oppfatning at arbeidet med barking krevde halvparten av energien som gikk med til den totale hogstoperasjonen – felling, kvisting, barking og kapping. Det var sannelig ikke arbeid for pyser eller puslinger disse tenåringene hadde gitt seg i kast med den vinteren!

Den første motorsaga i verden som ble regnet som «brukbar enmanns motorsag» var den norskutviklede JOBU Junior (klikk på understreka tekst for lenke til motorsaghistorie) på midten av 1950-tallet.

Skitur til hogstfeltet

Før hogsten hadde Lars og Kristen kjøpt seg en Opel Rekord. Den ble parkert ved Stugardsgarda, og så gikk de på ski innover til hogstområdet.

De bar med seg redskap og proviant. Kristen husker at de oppholdt seg i ei gammel skogshytte med jordgolv, og med 14 dagers perioder om gangen.

Kristen er påpasselig med å understreke at denne opplevelsen ikke kunne sammenlignes med den harde virkeligheten som hadde vært i generasjoner for familieforsørgere med ungeflokker.

Han sier også at de opplevde hytta som helt grei for dem, stor nok og den var varm og god. Den tjente sitt formål for dem fullt ut.

Ole Magnus husker spesielt at de gikk over et stort vann. Dette må ha vært Urdevatnet.

Den siste brøtningen i Muggedøla

Øyvind Jordet mener, ut fra beskrivelsen, at hytta de lå i må ha vært Haraldset på sørsida av Urdevatnet. Hogsten var på nordsida – mellom vatnet og Muggedøla.

Tømmeret ble kjørt med hest ned til Muggedøla. Vi vet at den aller siste brøtning i Muggedøla var 1968 – siste året for tømmerfløtning i Begna.

Muggedølavassdraget er et av de mange sidevassdragene til Begna. For Sør-Aurdøler bør det være i bevisstheten at dette er det eneste i kommunen som har sitt nedslagsfelt i alle tre kirkesogna: Bagn/Reinli i nord/nordvest, Begnadalen i øst/sørøst og Hedalen i sør/sørvest.

Reinsjødammen og Trekkopp-hytta

Der Reinsjødalen faller ut i Muggedalen ligger Reinsjødammen, som tjente sin funksjon for brøtningen. Urdevatnet ble også demt opp for å bidra med vatn til brøtningen. Øyvind kan fortelle at Gudmund Stugård har etterlatt seg en interessant tekst på veggen i hytta «Trekkopp», som ligger ved oset på Urdevatnet.

I anledning av at Gudmund hadde vært inne og satt dammen (kanskje dette siste brøtningsåret 1968) beskriver teksten værforholdene denne tidlige vårdagen på en svært personlige måte…

Humoristisk skråblikk

I en revy som Hedalen Ungdomslag satte opp tidlig på 1980-talet, ble det hevdet at på grunn av sitt «strategiske knutepunkt» mellom sogna i Sør-Aurdal, så måtte det den gang planlagte kommunehuset legges til området ved Reinsjødammen!

Kongevegen og pilegrimene

For å trekke fram ennå litt mer av kulturell interesse, så passerer «Kongevegen» tvers gjennom det omtalte hogstområdet – parsellen mellom Urdevassetrene og Valdreshaugen. Her går hvert år pilegrimsvandrerne på sin ferd fra Hedalskjørkja til St. Thomaskirka på Filefjell.

13. august 2025

Arild Haglund