Spiste bjørnesteik av slagbjørnen Rugg før reisen til Amerika

Sigrid Thingvall begynte allerede som ganske ung å drømme om en gang å få komme tilbake til Bjørke og Vassfaret. Som mange andre vassfaringer utvandret hun og familien til Amerika. Det skulle imidlertid gå hele 60 år før drømmen ble oppfylt. Sommeren 1968 kunne hun igjen sette beina på norsk jord, og ikke minst se igjen sitt fødested og barndomshjem.

Slektsrøtter i Vassfaret

I kirkeboken for søndre-Aurdal/Hedalen finner vi at Sigrid ble født på «Bjerke (Vasfaret)» i desember 1898. Foreldrene var «Inderst» Anders Helgesen og Anne Gulbrandsdatter. Anders (1870–1953) var fra Leira og Anne (1853–1934) fra Vassfarplassen. Hun hadde vært gift med Tollef Eriksen (1842–1893) fra Flå. De hadde barna Erik og Gudbrand f.1879 og Kari f.1889. Anne og Anders ble gift i 1894, og foruten Sigrid hadde de sønnen Thorvald f.1894.

Utvandringen til Amerika

I 1905 reiste Anders over til Amerika. Han tok seg land i Nord Dakota, og tre år senere kom Anne, Kari, Sigrid og Thorvald etter.

Familieliv i USA

Sigrid ble gift med John Valdemar Thingvall (1901–1959) i 1932. Han var fra Boden i Norrbottens län i Sverige. De fikk to barn: Anna og Olaf. I 1937 bosatte de seg i Eugene, som er den tredje største byen i delstaten Oregon. Begge ble begravet der, Sigrid døde i 1976.

Tilbake på gamle trakter

Anne var med moren på denne reisen til Norge og de bodde hos Gudbrand sin sønn Thorleif Bjerke på Kvernbråten i Nes i Ådal. Gudbrand eide for øvrig Vassfarplassen i noen år og Thorleif ble født der høsten 1908, som den siste i Vassfaret. Men det er en annen historie.

Et intervju med lokalavisa

Det ble etter hvert kjent at en utvandret vassfaring var vendt tilbake for å se igjen sitt barndomshjem og besøke slekten i Norge. Ringerikes Blad kom derfor til Kvernbråten for å intervjue Sigrid og få henne til å fortelle litt om det hun husket fra barndomsårene i Vassfaret (10.07.1968). Det er min kilde til denne artikkelen.

Møter med bjørnen i barndommen

Bjørnen ble selvfølgelig nevnt. De så den så vidt flere ganger og hørte den brumme der den braste gjennom småskogen. Da Sigrid gjette geitene og sauene på Hansesprangsetra, var det alminnelig å se møkk og fotefar etter bamsen.

Moren gav streng beskjed om at de måtte holde noe leven, skravle og låte, under dette arbeidet. Det ville skremme den bort, for det verste var å komme uforvarende på bjørnen. Barna på Bjørke var ikke mange årene før de måtte utføre denne jobben. Ellers ble de satt til å plukke bær, multer og mose til kua.

Et hjem fylt av minner og forandringer

Sigrid syntes det var rart å se igjen sitt barndomshjem, hun var jo bare 10 år da de reiste til Amerika. Det vakte minner. Men alt var så forandret, det stemte liksom ikke helt med barndomsminnet.

Husene var blitt skrøpeligere og skogen vokste seg innover åker og eng. Men skogen og fjellene var det samme og bjørnen var fortsatt en del av området. Men nå var ikke Sigrid lenger redd for den. Morens gode råd for å holde den borte var nå overtatt av levenet fra biler og turister, i alle fall så mye at den holder seg litt på avstand!

Jakten på slagbjørnen Rugg

Et minne fra barndommen hadde festet seg ekstra sterkt hos den unge jenta, og det skjedde samme året som familien utvandret, i 1908. Hele våren dette året ble det jaktet på en bjørn som hadde skadet en gjetergutt på Flå-siden av Vassfaret så ille, at han tre uker senere døde av skadene på Drammen sykehus.

Denne jakten ble kjent langt utenfor Vassfaret sine grenser. I ettertid er omtalen av jakten best kjent som «Jakten på slagbjørnen Rugg». Dette fordi forfatteren Mikkjel Fønhus skrev om dette i boken Der Vildmarken suser, da under tittelen «Fortellingen om slagbjørnen Rugg». Boken hadde to fortellinger og utkom i 1919.

En bjørnestek til avskjed

Denne jakten ble startet av Steinar Steinarson Ormerud fra Flå. Han var nabo med gjetergutten, men befant seg i Amerika når dette skjedde. Han ble så preget av denne hendelsen at han bestemte seg for å reise tilbake til Norge for å ta opp jakten på bjørnen.

Det sies at 28 personer på det meste deltok, men at Steinar jaktet så iherdig på «Rugg» i ukevis og holdt ut etter at de andre gav opp, har sin egen historie som vi ikke skal komme inn på her.

Den siste tiden bodde Steinar på Bjørke. Om morgenen den 13. mai dro han opp på fjellet og felte til slutt bjørnen ved Storebekk ovenfor Aurdalssetra, og samme kveld ble det en liten bjørnestek på Sigrid og de andre på Bjørke. (Det må nevnes at bjørnen som ble skutt, ikke var den samme som tok livet av gutten.)

Avreisen fra Norge

Utover høsten var det klart for avreise. Den første dagen dro de til Storruste i Hedalen, der de overnattet hos Edvard Elsrud. Dagen etter kjørte han dem ned til Nes i Ådal. Der gikk ferden videre med båt på Sperillen frem til Hen stasjon. Så var det å ta toget til Drammen og Kristiania (Oslo). Herfra forlot de Norge med båt, som gikk til Amerika via England.

Et stille farvel

«Ja, nå er det stille på Bjørke. Bare sus av gamle minner om bosettingen i Vassfaret. De dro til Amerika mange – og fikk det bedre, materielt sikkert nok. Men det kostet det og. De som dro, måtte betale noe. Ikke med Kongens mynt, men noe annet, med noe av seg selv, noe som man efter 60 år forløp kommer tilbake for å finne.»