Sterk beredskap krever støtte til frivillighetenYTRING 

Det er i krisetider vi virkelig ser hvor sterk og motstandsdyktig demokratiets grunnmur er. Denne grunnmuren trenger flere byggeklosser enn militær opprustning alene.

Frivilligheten er limet i det norske beredskapssystemet – uvurderlig i det daglige og avgjørende når krisen rammer. Totalberedskapsmeldingen fastslår at frivillige organisasjoner er en bærebjelke i vår felles sikkerhet. Likevel viser regjeringen liten vilje til å prioritere denne bærebjelken.

Skal frivilligheten være en reell del av totalberedskapen, må regjering og Storting sørge for tilsvarende løft, forutsigbare rammer og en tydelig plass i planverk og øvelser – på lik linje med forsvaret. Det handler ikke bare om beredskap, men også om tillit, fellesskap og et robust samfunn, uavhengig av hvilken krise vi står overfor.

Når krisen rammer, viser frivilligheten sin sanne verdi. Men dens betydning strekker seg langt utover krisetid. Frivilligheten er til stede i hele samfunnet – fra lokale idrettslag til redningsaksjoner til sjøs og i fjellet. Likevel svekkes denne uerstattelige innsatsen av uforutsigbare rammevilkår og manglende politisk prioritering.

Totalberedskapen er avhengig av et sterkt sivilt samfunn. Det er ikke noe som kan improviseres når behovet oppstår – det må bygges i fredstid, stein for stein, med langsiktighet og stabilitet som grunnlag. Frivillige organisasjoner og stiftelser utgjør bærebjelken i denne innsatsen, men de trenger forutsigbarhet for å utvikle seg og møte fremtidige utfordringer. I dag møtes de med økte forventninger, men uten tilsvarende ressurser.

Stiftelser og frivillige organisasjoner forventes å gjøre mer for å møte fremtidens behov. Da må sektoren også gis forutsigbare rammer. Organisasjoner som redder liv, bygger boliger og tilbyr helsetjenester, møter stadig større økonomiske utfordringer. Ofte må de konkurrere på lik linje med kommersielle aktører i anbudsrunder – noe som skaper små marginer og hemmer langsiktige investeringer. Resultatet? En sivil sektor som gradvis svekkes – og med det et samfunn som blir dårligere rustet til å håndtere kriser.

Her blir politikernes rolle avgjørende. Skal Norge lykkes med en helhetlig totalberedskap, må frivilligheten få den plassen og de ressursene den fortjener. Det krever mer enn honnørord – det krever en reell vilje til å inkludere sivil sektor i planverk, øvelser og finansiering. Frivilligheten er en investering i samfunnets robusthet, tillit og samhold – kjerneverdier som ingen militær opprustning alene kan sikre.

En sterk totalberedskap handler om mer enn kuler og krutt. Det handler om å bygge et samfunn som står samlet, uansett hvilken krise som måtte komme. For å oppnå dette må politikerne prioritere frivilligheten. Bare da kan vi sikre at samfunnets grunnmur forblir sterk – både i fredstid og når krisen rammer. Frivilligheten er ikke en luksus. Den er en nødvendighet. Nå er det på tide at den behandles som det.