«Som ringer i vann»

Preken første påskedag Hedalen stavkirke 20.04.25

Påsken er en tid som rommer så mye. Denne tiden på året som helt fysisk minner om at livet vender tilbake. Det grønnes ute. Fuglene synger som besatt. Bøndene sprer gjødsel og forbereder jorda for å ta imot såkorn som skal bli til mat. Som – gjennom sin tid i jord og mørke – skal gjenoppstå som gress, korn og planter som gir næring til både mennesker og dyr.

Fra min barndom husker jeg påsken som en tid for båtpuss og skogsturer.  For å lete etter froskeegg og kaste fiskesprett. Ringene i vannet som spredde seg; fra froskene som dykket eller steinene som spratt er minner som sitter lagret i kroppen – som jeg kan kalle fram med lyder, lukter og følelser. Men påske er også andre minner. Minner om ensomhet, forlatthet og død.

Påsken er for noen en fest og glede. For andre kan påsken være sårhet og stillhet. Det at lyset vender tilbake, kan gjøre vondt. Alt blir synlig, også det jeg ikke fikser i livet, det jeg mangler, den nærheten og fellesskapet jeg ikke finner. Det blir ekstra klart og tydelig. Påsken i år kan være en vanlig påske – med alt som er godt og vondt. Påskeegg og familiefellesskap, brettspill og kvikklunsj, eller den første påsken uten mamma, den første påsken slitt mellom to hjem med kjære mennesker som ikke klarer å leve sammen lenger? Å si God påske, betyr ikke nødvendigvis at påsken er god.

I dag er vi samlet om påskens budskap. Og en hendelse som fortsatt sprer seg – som ringer i vann. I dag sier vi god påske fordi det er denne dagen vi feirer påskens radikale budskap. Det ufattelige, ubegripelige. Vi feirer oppstandelsen. Livets seier over døden.

Vi kan ane denne enorme gleden og tilliten til Gud i teksten fra 2. Mos. Denne vakre lovprisningen synges i takknemlighet til Herren – som har berget folket fra forfølgerne. Den minner om israelsfolkets utferd fra Egypt – denne natten da Israelittene har gått tørrskodd over Rødehavet, og Moses igjen har rakt staven over havet så bølgene har lukket seg om forfølgerne, Farao og soldatene hans, og alle har druknet. En Gud som i sin allmakt gjør store ting for folket han elsker.

For kretsen rundt Jesus denne påskedagen i Jerusalem, er ikke oppstandelsen noe de forventer. De er i fortvilelsen. I angsten. De har mistet håpet, det de trodde på, det de har satset livet på. Han er død. Han ble hengt på korset. Han ble lagt i graven. Mennene har lukket seg inne, de er redde.

Bak dem ligger nå Jesu inntog i Jerusalem, til feiring, fest og vaiende palmeblader. Dager mettet med følelser og opplevelser i Jerusalem for kretsen rundt Jesu. Dager med fellesskap, påskemåltidet som blir et nytt påskemåltid der Jesus innstifter nattverden. Fangenskap, rettergang, svik, tortur, kors og død. Gravleggelse. Og så sabbaten, hvor alt er stille. I Johannesevangeliets fremstilling, er Jesus allerede salvet av Josef fra Arimatea og Nikodemus før han blir lagt i graven langfredag.

Om evangeliene forteller historien med forskjellige stemmer og vektlegging, er de alle samstemte i dette – det var kvinnene som først kom til graven og fant den tom. Kvinnene som forteller det videre til disiplene. Kvinners vitnemål, som i sin samtid ikke talte. Maria Magdalena er ute alene. Det er morgen og det er mørkt. Johannesevangeliet er alene om denne detaljen. Jesu oppstandelse blir åpenbart der mens natt går over i dag, mens mørket gir tapt for dagens lys. Slik skapelsesberetningen forteller at Gud skilte mørket fra lyset. Natten fra dagen.

Maria kommer til graven og finner den tom; steinen er rullet bort. Hun løper, står det. Løper og finner Simon Peter og den andre disippelen. Som løper om kapp tilbake – den andre kommer først, men går ikke inn. Peter går inn, den andre kommer etter. Ser linklærne og kledet som har dekket Jesu kropp og ansikt. De ligger der kroppen til Jesus lå. Men kroppen er borte. Den andre ser og tror, står det. Frem til da hadde de ikke forstått betydningen av skriftene. At han måtte stå opp igjen. Disiplene gikk så hjem.

Det er på en måte en merkelig respons til situasjonen. De har ennå ikke møtt den oppstandne. Men en ny situasjon har oppstått. Noe er rykket ut av sitt vante. Noe nytt har skjedd. Den tomme graven – gir den i seg selv en tro på oppstandelsen? Slik det står om den ene disippelen? Han som ser og tror.

I evangeliet fortsetter fortellingen. Maria blir stående utenfor graven. Møter den oppstandne Jesus og får i oppdrag å fortelle det til disiplene. Denne historien får vi følge i morgen. I dag er vi der ved den tomme graven. Noe er i emning. En forståelse, en anelse. En ny begynnelse.

De går hjem. Som: tilbake til hverdagen, til livet? Eller til et hjem som nå er annerledes, farget av denne anelsen. Han er oppstanden. Han sa det selv. Han måtte dø og så stå opp. Dette er ikke lette saker. Hva betyr det for meg? Hva betyr det for oss her i våre liv?

Hvordan kan jeg gå hjem til mitt liv, min hverdag, i oppstandelsens lys? Dette ryktet som oppsto og spredde seg – utover århundrer, utover verden, til øst, vest, sør og NORD – til oss her i Valdres? Jeg kjenner meg som en del av en ring i dette vannet. Som igangsettes av denne stillferdige og samtidig rungende dråpen; den tomme graven. Dette ryktet, som gjennom vantro og svik, angst og tvil, fortsetter å spre seg utover. Denne gryende spiren som er påsketroen. Som gir håp og mot til dagene; døden får ikke det siste ordet. Som bøndene som legger frø i jorda og høster nye planter, slik er Jesu død et bilde på det samme underet, bare mye større: Når kornet er lagt i jorden, vokser det nye livet fram.

I kirka går vi nå inn i påsketida. Disse ukene mellom påske og pinse ble i den første kristne kirke, som hos oss, viet til å feire, undres over og ta til seg at Jesus lever og at vi skal få leve sammen med ham. Til dåpsopplæring, rett og slett. For påsken var den store høytiden for dåp og særlig påskenatt ble mange døpt. 

I Paulus brev til Kolosserne hører vi om dåpens kraft – der den døpte dør og står opp med Kristus. Hvordan Kristi død og oppstandelse knyttes til den seieren som kommer de troende til del gjennom dåpen, og er et sterkt bilde på Gud som seirer over døden ved å gå gjennom døden.

I dag skal vi sammen feire nattverd. Dette måltidet som også skaper ringer i vann. Vi hører sammen i en kjede, et fellesskap. Den halve sirkelen alterringen utgjør, hører sammen med den andre halvsirkelen – til alle som har gått foran oss. Alle som har stått i denne kirka – og alle andre forsamlinger og forsamlingshus i denne verden opp gjennom tidene. Rundt alterringer, på jordgolv, ute på en fjelltopp. I slum og palasser, katedraler og i utbomba byer. I nattverdens måltid samles vi alle rundt dette mysteriet. At Jesus Kristus, Guds sønn, vår Herre, ønsker fellesskap. Med oss. Med alle. Ikke noen bestemte utvalgte som er spesielt fromme, gode og flinke. Ingen tvang. For alle som vil ta imot. Og for alle vi har med oss i våre hjerter når vi går fram.

Døden er allerede overvunnet, men kampen mot ondskapen må fortsatt kjempes. I oss og rundt oss. I salmen vi skal synge etterpå, kjenner jeg at jeg kan få svar på et av mine spørsmål – hva skal JEG gjøre? For det handler ikke om meg. Det handler om HAM. Jeg skal ta imot og la meg bevege – som en ring i hans vann:

Han (som) er her og han (som) vil skape liv der natt og mørke bor.
Kristus lever, vi skal bære Herrens seierstegn på jord.

Ære være Faderen og sønnen og den hellige ånd, vår skaper, frigjører og livgiver.