Slutt på servering av felles middag på HedalsheimenYTRING 

Den 11. mars skrev jeg et debattinnlegg om beboerne ved Hedalsheimen som har blitt fratatt tilbudet om felles middag. 12. mars svarte ordføreren i Sør- Aurdal, Marit Hougsrud, på innlegget, og jeg vil gjerne kommentere svaret.

Avisa Valdres spurte ordfører Marit Hougsrud om følgende:

«– Er det riktig at beboerne ved Hedalsheimen ikke lenger kan spise middag sammen?

– Nei, det er ikke riktig, svarer Hougsrud, og viser til at det er en vesentlig forskjell mellom en sjukeheim og ordinære omsorgsleiligheter.

– Det er felles middagsservering som har vært gjennomført av helsepersonell i hjemmetjenesten til beboere i de ordinære omsorgsleilighetene ved Hedalen bo- og servicesenter, som nå avvikles, skriver Hougsrud i sitt svar.

Hun legger til at dersom beboerne ønsker å spise middag sammen i felles stue, har de fortsatt mulighet til det. Hougsrud skriver at ingen beboerne nektes å samles til felles middag.

– De har da anledning til å varme middagsporsjonen sin i mikrobølgeovn som står ved felles stue. Vi ser at for noen vil dette kunne by på litt utfordringer, mens for andre vil dette kunne løses fint med opplæring i bruk av mikrobølgeovnen. Alle som vurderes å ha behov for bistand fra helsepersonell til ernæring, vil få dette, svarer Hougsrud.»

Jeg stusser over svaret til ordføreren. Å fortelle eldre beboere, der mange har dårlig helse og dårlig funksjonsnivå, at det er ingen som nekter dem å varme opp maten sin og spise den i spisestua, viser at ordføreren ikke skjønner hvordan beboerne har det. Selv om det er enkelte som er spreke, er det også mange som på grunn av sykdom og dårlig funksjon, ikke kan klare å sjonglere matbrett og tallerken rundt i gangene.

Det er som å fortelle en rullestolbruker at trappa er for alle.

Et bo- og omsorgssenter er ikke en ungdomsklubb. I dag er folk sykere når de får tilbud om sykehjemsplass, økonomiske kutt har ført til færre sykehjemsplasser. Kriteriene for å få sykehjemsplass er at man har et varig og omfattende behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, og ikke kan få dekket daglige behov for pleie og omsorg på et forsvarlig nivå der de bor. Beboere i omsorgsboliger er dårligere enn før.

I ytre del er det mange dyktige pleiere som gjør at de eldre kan bo i bygda så lenge som mulig.

Min slagrammede mor bodde på Hedalsheimen i åtte år. Med omfattende funksjonshemming klarte hun å bo der sammen med far, takket være far og fantastisk hjelp av pleierne på Hedalsheimen og i hjemmesykepleia.

Omsorgsboliger er ikke bare for spreke eldre. Min far har hatt tre brudd på grunn av to fall siden jul. Mange eldre har høy risiko for å falle og få brudd.

Nå som det er slutt på matservering på Hedalsheimen, betyr det i praksis at de ikke får spise felles middag.

I kronikken har jeg brukt det lokale navnet «Hedalsheimen» på Hedalen bo- og servicesenter. Ordfører Marit Hougsrud påpeker at å kalle det Hedalsheimen lett misforstås, og at det er stor forskjell på sykehjem og omsorgsboliger som er i Hedalen.

Jeg vil påstå at selv om «Hedalsheimen» brukes av mange fortsatt, er alle i bygda innforstått med at dette er omsorgsboliger. Jeg sier også i kronikken at «behovet for sosialt samvær ikke er mindre selv om beboerne ikke har behov for heldøgns helse- og omsorgstjeneste på sykehjem.»

Alle som bor på Hedalen bo- og servicesenter, må klare seg selv, handle mat, lage frokost, lunsj og kvelds, og nå også middag. De, og deres pårørende, er fullt klar over at det ikke er et sykehjem – som har øverste tjenestenivå.

Vi som fortsatt liker å kalle det Hedalsheimen, gjør det fordi det er heimen til dem som bor der. Det er et fantastisk bygg, med fine fasiliteter som kommunen har brukt mange penger på. Da er det leit at fellesarealet ikke brukes som før.

Siden det ikke finnes kommunalt aktivitetstilbud, er et felles måltid om dagen av stor betydning for beboere som bor i et bokompleks med omsorgsleiligheter.

Presset på langtidsplasser for demens er høyt, på alle landets sykehjem. Da burde vel tilrettelegging for sosial kontakt tillegges større betydning?

Beboere uten demens har et like stor behov for sosial kontakt som de som fortsatt får servert mat på boenheten. Ordfører argumenterer for at det er et felles middag for beboerne var et frivillig tilbud der noen vil spise i egen boenhet. Det gjelder få beboere, de fleste satte stor pris på tilbudet.

Alle forstår at ikke de ansatte både kan yte hjelp på Hedalsheimen og ute i hjemmesykepleia samtidig. Men trivsel har stor betydning for livskvalitet og helse. Tilrettelegging for sosial kontakt reduserer faren for ensomhet, depresjon, dårlig matlyst, underernæring og er forebyggende for demens. Det vil spare kommunen for penger.

Derfor bør kommunen prioritere at kjøkkenet bemannes med andre enn pleiepersonell, slik at både tilbudet på Hedalen bo- og servicesenter opprettholdes, og at det er nok personale i hjemmesykepleia. Selv om Sør-Aurdal står i fare for å komme på Robek-lista, må det ikke være tilbudet til de svakeste som alltid kuttes.

Info fra eldrerådet og brukerrepresentanter skal veie like tungt som faglig kompetanse når avgjørelser som påvirker brukere tas. Her har ikke kommunen engang involvert brukere eller pårørende ved Hedalen bo- og omsorgssenter om fjerning av et tilbud som påvirker deres hverdag, mentale helse og trivsel. Jf. Lov om pasient- og brukerrettigheter skal det legges stor vekt på hva brukere mener.

I stedet for noen å spise sammen med, får min snart 93-årige far nå en pose med ukens middager levert på døra. Sju plastbokser med ferdigmat fra Bagn, opptil sju dager gamle poteter skal nytes. På verandaen hans står posen med alle boksene. Maten bringer han til mikroen med prekestol. Nå er han alene til alle måltider. Det er trist å bli sittende mye alene. «For oss som bor her, er det som hele Hedalsheimen er nedstengt», forteller far. «Det er helt stille her nå, det har blitt så stusslig.»

I åtte år har jeg og mine søstre reist mellom bosted og Hedalsheimen for å hjelpe mor og far. Hadde det ikke vært for middagsserveringen, er det fint lite avveksling fra leiligheten mor og far hadde fått. Derfor er den så viktig. Derfor tar jeg pennen fatt for å fortelle hvor trist det er at tilbudet avsluttes. En verdig alderdom er av betydning for den enkelte og deres pårørende, selv om man ikke bor på sykehjem.

Jeg er veldig glad i Hedalen, som de fleste andre hedøler. Jeg vil rose frivillige og personalet på Hedalsheimen for fantastisk innsats og godt humør. Jeg ønsker likevel å oppfordre kommunen til å tenke litt på hvor mye det betyr å ha noen å spise med. Ser de frem til et liv på institusjon, der de må ha det slik som min far?

Hvorfor rasere et tilbud som i alle år har hatt så stor effekt på trivselen for beboere som har flyttet til omsorgsbolig?

Hedalsheimen betyr mye for ytre del av kommunen. De eldre klamrer seg fast så lenge de kan. Det er der de vil bu, det er der de vil dø.

Jeg tenker på den neste som flytter inn på Hedalen bo- og servicesenter, med funksjonstap på grunn av hjerneslag, sykdom, alderssvekkelse og smerter. Det er leit at de må spise alle sine måltider alene.

Lojaliteten til innbyggere i en kommune vil kun vare så lenge de trives og tilbud av betydning opprettholdes. Når tilbud endres, kan kommunen fort spare seg til fant.