Tankevekkende teaterforestilling

Fredag 7. februar hadde vi besøk av Teater Innlandet på Lokalet. Temaet for forestillingen var livets siste dager og døden. Handlingen skildrer en kreftsyk mors siste dager på sykehus og hennes forhold til sine nærmeste, spesielt datteren. Fortellingen utspiller seg over ti dager og inviterer publikum til en «nær-livet-opplevelse».

Ved ankomst til Lokalet merket vi raskt at dette ville bli en annerledes forestilling rent fysisk sett. Scenen var bygd på langs av rommet, og publikum satt langs veggene på to stolrader. Det var 30 forhåndsbestilte billetter, og selv om noen flere dukket opp, var det god plass. Vi la merke til at mange i publikum var helsepersonell, og ellers var det stort sett godt voksne mennesker til stede.

Forestillingen åpnet med en allsang der publikum deltok entusiastisk på «Din tanke er fri». Kun tre skuespillere var i aksjon: Anne Guri Tvedt, Tone Oline Knivsflå og Joachim Joachimsen. De to kvinnene spilte rollene som mor og datter, mens mannen tok på seg flere roller som sykepleier, ektemann, sønn, lege, barnebarn og svigersønn. I tillegg var en tekniker til stede for å styre lyd, lys og musikk. Musikken var spesialkomponert for forestillingen.

Temaene som ble tatt opp, var allmenngyldige i slike situasjoner: død og begravelse, men også deling av gode minner, bekymringer for fremtiden og uferdige prosjekter, samt følelsen av utilstrekkelighet og såre minner. Moren beveget seg mellom virkelighet, drømmer og hallusinasjoner, mens datteren reflekterte høyt over sitt eget liv og forholdet til moren, på godt og vondt. Moren rakk å ta farvel med familien sin før hun døde; alle fikk en klem og noen gode ord.

For oss som har sittet ved noen dødsleier og tatt farvel med nære og kjære, var dette en forestilling preget av stor gjenkjennelse. Vi tenkte flere ganger: Slik er det, og slik kan det oppleves. Alle skal dø en gang, og de fleste av oss opplever å miste noen vi er glade i. Dette er like naturlig som fødsel, en sammenligning som også ble trukket frem i forestillingen.

Ikke alle får mulighet til å forberede seg på et dødsfall; mange dør plutselig uten å kunne ta farvel. Forestillingen oppfordret til å snakke med sine nærmeste om døden, noe som kan gjøre det lettere for pårørende å håndtere tapet. Stykket har fått tittelen «Stille Inn», som kan tolkes som å tre stille inn i et rom der en døende ligger. Dette spiller også på metaforer som «sovne stille inn».

Forestillingen bidro til å bryte ned tabuer rundt døden. Et mer realistisk forhold til døden kan kanskje gjøre det lettere å leve et godt liv?

I gangen lå det en brosjyre med tittelen «Samtaler rundt kjøkkenbordet», som vi kunne ta med oss. Den gir veiledning til samtaler om disse temaene før alvorlig sykdom og død inntreffer.

Alt i alt var dette en forestilling som ga oss mange tanker og gjorde det lettere å snakke åpent om både døden og livet.