Foreningen Hedalsfjella – del 2

«Det udelte fjellet» – «Styret for Hedalsfjella» – «Fjellstyret»
«Foreningen Hedalsfjella»

Kjært barn har mange navn.

Organisering av fisket

Som foran nevnt er det et eget punkt 7 i vedtektene som regulerer fisket, ikke bare avgrenset til fjellet, men omfatter alt «innen bygden».

Legger man til grunn at begrepet «innen bygden» er ensbetydende med innen kirkesognet, gir det forklaring på hvorfor Vassfaret var, – og er en del av forvaltningsområdet. 

Etter vedtektene har innenbygds boende rett til fiske mot en avgift som var rimeligere enn hva andre måtte betale.  Over tid har dette utviklet seg til, slik det er beskrevet på heimesida til foreninga:   

Fiskeretten tilhører bygdefolket, men på grunn av mangel på annen organisering av fisket, har Styret for Hedalsfjella administrert dette både i Hedalen, Hedalsfjella og Vassfaret. Den praksisen innebærer at alle som er fast bosatt i Hedalen sogn og skatter til Sør-Aurdal kommune, og alle som eier jord- eller skogbrukseiendom i Hedalen sogn, kan fiske med lovlig redskap i hele området. Første generasjon utflytta hedøler kan fiske i området på samme måte som grunneiere og innenbygdsboende.»

Jeg stiller meg noe undrende til hvorfor man sier: «på grunn av mangel på annen organisering av fisket har styret for Hedalsfjella administrert fisket……». Etter mitt syn er fiskeforvaltningen tillagt Foreningen Hedalsfjella, helt siden 1934, med hjemmel i vedtektenes punkt 7.

Det har vært mange diskusjoner rundt begrepet «første generasjons utflytta hedøler», ja faktisk i mange år. I 2005 fattet årsmøtet slik vedtak:

• «1. generasjons utflytt Hedøl er barn av hedølinger som har bodd i bygda i 25 år eller mer»
• Man skal antakeligvis ikke problematisere, men jeg tillater meg en digresjon:

Hva peker «som» tilbake til?  Språkmessig vil vel «som» vise tilbake til barn av hedølinger, men da blir det hele meningsløst.

Jeg vil tro at det er foreldrene som må ha bodd her i 25 år. Hva da, dersom foreldrene har bodd her i 20 år når «poden» flytter ut, men de fortsetter å bo her. Vil da den utflyttede ikke ha fiskerett de første 5 årene, men automatisk få slik rett den dagen 25-års kravet er oppfylt?

Fjellstyret bestemmer perioden for fredning, og fiskeredskapers avstand fra elveos i gangstida (gytetida). Dette er bestemmelser som alle må forholde seg til.

Generelt er det fredningstid i gytetida, men med unntak for vassdraget i Vassfaret. Begrunnelse er at fiskevannene i Vassfaret er «overbefolket», er det en fordel at det blir fisket mest mulig.

Alle som er definert som innenbygds boende har per i dag rett til å fiske uten å løse fiskekort. Det kan fiskes fra land og båt, og med redskaper, så som stang, oter, dorg og garn mv.

Andre kan fiske mot løsning av fiskekort, men begrenset til fiske fra land med stang.

Noen unntak for «andres» fiskeredskaper er gjort. Hellsenningen er også «overbefolket», og har vært åpnet for fritt valg av lovlig redskap, også for utenbygdsboende.

Dette og andre tiltak for å få Hellsenningen tilbake som et godt fiskevann må vel sies å være mislykket.

Organisering av jakt

Etter vedtektene skulle alle betale for, sjøl om prisen også her var differensiert mellom innenbygds- og utenbygds boende.

Innenbygds boende (og grunneiere) kan i dag jakte uten å kjøpe kort, men må registrere seg på forhånd, og forholde seg til jaktreglene som styret/årsmøtet har fastsatt. Det være seg maksimalt antall fugler pr dag og samlet antall for jaktperioden. Innenbygds boende får jakte først i perioden.

Deretter åpnes jakta for utflytta hedøler, hytteeiere og andre med tilknytning til Hedalen,– i en fastsatt orden. Resterende kort tilbys utenbygdsboende jegere.

Noe misnøye har ordningen skapt, som vanlig er når man har med prioritering å gjøre.

Antall solgte kort har variert, men ligger normalt et sted mellom 60 og 75, med ca. halvparten i Bogen og halvparten i vestfjellet, («søfjellet» som noen vil si). Innrapportert fangst varierer stort, og manglende fangstrapporter har vært et problem.

Det er ved flere anledninger protokollert at bestanden av rype er lav, og i nedgangstider har styret som et botemiddel redusert antall kort. 

Hva innebærer begrepet «å forvalte»?

Fjellområdet og vassdragene er en ressurs, både som rekreasjonsområde og som grunnlag for matauk,– i en viss grad.

For at virksomheten skal være bærekraftig over tid må det settes inn tiltak, både fysiske og økonomiske.

Av tiltak som i gjennom tida har vært gjennomført, kan nevnes:

• Ta vannprøver, (måle Ph)
• Kalking av fiskevann med gode resultater 
• Sette ut fiskeyngel
• Tilkjøring av gytegrus
• Rypetelling
• Innført skuddpremie på rev, mår, mink, kråke og ravn, som alle er predatorer i forhold til rype og andre fugler som trenger vern
• Lage forvaltningsplan
• Måling av radioaktivt nedfall (resultat av Tsjernobyl-ulykken i 1986)
• Innhenting av fangstrapporter
• Utleie av reinbeite om vinteren for ca. 2000 dyr 
• Prøvefiske
• Oppsynsvirksomhet med at reglene overholdes
• Salg av jaktkort
• Salg av fiskekort
• Utleie av båt

Det er grunn til å tro at ikke alle har hederlige hensikter når de inntar fjellheimen.  I et årsmøtereferat står at «det er konstatert at reir inne i fjellheimen blir plyndret, og at de som plyndrer, hverken har vinger eller fire bein».

Et annet problem er løshunder. Jegere burde ha bedre vett enn å trene hunder blant reir med egg og kyllinger. Det har vist seg ikke alltid å være tilfelle.

Utfordringene og arbeidsoppgavene har som opplistingen viser, vært mange og varierte.

Mye av drifta har foregått på dugnad, til dels også styrets arbeid, og slik sett har driftskostnadene vært håndterbare.

Bygdefolk har båret ut settefisk både til fjellvann og mer tilgjengelige vann. Før helikoptrene overtok kalkspredning, hadde en rekke mennesker et svare strev med å frakte kalk og å få den spredd på vårisen.

I 2017 refereres fra årsmeldinga: «Alle vann har nå bra pH-verdi». Innsatsen for spredning av kalk har altså vært virkningsfull og vellykket.

Avkastningen

Selv om drifta neppe kan sies å ha vært lukrativ, all dugnadsinnsats tatt i betraktning, så har den over tid gitt gode overskudd.

Overskuddet har, slik vedtektene sier, blitt brukt til å støtte allmennyttige formål i bygda. Mange tiltak i bygdesamfunnet har nytt godt av Hedalsfjellas innkomster. Likevel har foreninga opparbeidet seg et bankinnskudd av ikke uvesentlig størrelse.  

Det skal også nevnes at foreninga er en av de største enkeltaksjonærene i Sør-Aurdal Energi AS. Aksjene har tidvis gitt utbytte, og representerer en betydelig potensiell verdi, hvis/når de en dag kan omsettes til reell verdi.

Hedalsfjella var, ved etableringen av Sør- Aurdal Kraftandelslag, en betydelig bidragsyter for at hedalssamfunnet fikk strømnett rundt år 1950.

Bidrag til allmennyttige formål

Små og store bidrag utgjør til sammen flere hundre-tusen kroner, men nøyaktigheten av dette er vanskelig å si, da regnskapene for flere år ikke går fram av protokollen. Av bidragsmottakere i nyere tid nevnes:

Idrettslaget, ungdomslaget, aktivitetsparken, løypemaskin ved skolen, ungdomsklubben, musikkorpset, løypelaget, bygdeutvalget, kjøkkenutstyr på skolen, venneforeningen ved skolen, bedehuset, jeger og fiskeforeninga, 4H og Hedalen forsamlingslokale. Foreninga har også kjøpt båt for utlån ved Fønhuskoia.

Rettstvister

Ifølge rettsbok fra Jordskifteretten for Hallingdal i sak nr. 2/1962 var Fjellstyret representert ved advokat for å ivareta foreningas interesser i grensesak i Bogfjella.

• Så en innfløkt sak som opptok mange hedøler på 60-tallet:

Fra 1958 og fram til Høyesteretts dom i 1968 var Fjellstyret en aktiv og medvirkende part i saka om rettighetene til grunn, jakt, vann og vassdrag i Vassfaret.  Primus motor for fellesskapets, dvs. Fjellstyrets syn, var naturforkjemperen Trygve Aspholt.

Jeg skriver ovenfor en «medvirkende part», fordi saka ble frontet av 9 utplukkede hedøler, spredt over hele bygda. Styret for Hedalsfjella eide hverken skog eller grunn, og manglet derfor den juridiske partsevnen. (Av de opprinnelige 9 personene ble rettssakene fullført av 6. Resterende 3 saksøkere døde før saken var ferdigbehandlet.)

Nevnte 9 personer sto ikke alene om sitt syn. Jeg har tellet til 118 personer som har skrevet sitt navn under på at de står last og brast med Fjellstyret og de formelle saksøkerne. Ikke minst var dette viktig for å dekke sakskostnadene.

Motivet for å gå til sak var minst todelt. For noen var det en prinsippsak, mens andre var opptatt av at naturen og naturlig mangfold skulle ødelegges av store vannreservoarer og tørre elver, dersom deler av Vassfaret skulle demmes opp. 

• De 9 utplukkede hedølene (Fjellstyret) saksøkte en skogeier i Vassfaret som solgte det hun mente var sine fallrettigheter (vannfall).

Påstanden til Fjellstyret var at det var den påstående skogen (virket) som ble skiftet i 1768, og at grunn, vassdrag, fallrettigheter og rettigheter for øvrig fortsatt var udelt, og dermed i felleseie.

Skogeieren, som samtidig mente hun var grunneier, også til vannfallene, anla motsøksmål. I søksmålet hadde hun med seg mange hjelpeintervenienter (personer med samme interesse), både hedøler og utenbygdsboende.

Fjellstyret tapte i herredsretten, men anket til lagmannsretten. Også lagmannsretten avsa dom i Fjellstyrets disfavør, riktignok med dissens.

Saka ble så anket inn for Høyesterett, men på et redusert grunnlag. Fjellstyret aksepterte nå at den alminnelige forståelsen over tid hadde utviklet seg slik at også grunnen (den tørre jord) tilhørte skogeieren, men at retten til vann og vassdrag fortsatt lå i felleseiet.  

Høyesterett legger også til grunn at synet over en lang periode har endret seg slik at skogeiere per i dag er å oppfatte som grunneiere. Dette må derfor sies å være gjeldende rett.

Høyesterett fastslår videre at retten til grunn, vann, vassdrag og fossefall i Vassfaret tilhører de skogeierne, nå grunneierne, som er eiere av tilstøtende eiendommer, med særlig begrunnelse i at eiendomsretten ikke naturlig kan opphøre ved strandkanten eller elvebredden.

For spesielt interesserte lesere kan det nevnes at 1. voterende (rettens administrator), på lik linje med lagdommeren som dissenterte, reflekterer over hvorvidt grunnen faktisk ble delt i 1768.

Han påpeker flere grunner som taler for at det kun var påstående skog som ble delt, og ikke den «tørre jord». 1. voterende forlater denne problematikken fordi det i tidens løp har festet seg en oppfatning om at skogeiere pr definisjon er det samme som grunneiere.

Denne oppfatningen legges til grunn for Høyesteretts syn på hva som er gjeldende rett. Er man grunneier til tilstøtende eiendom, er man naturlig nok grunneier til elveleiet, så sant ikke det er ført bevis for noe annet.

Hedølen, professor Mikjel Sørli uttrykker i sin artikkel fra 1965, at ut fra et filologisk synspunkt ble ikke grunnen delt ved skogdelinga i 1768. Han baserer seg på sin forståelse av foreliggende protokoll.

Han sier videre: «men i dag er eierne av skogen både ved Hellsenningen og i Vassfaret betraktet som grunneiere»

Det er forståelig at noen grunneiere på den ene sida sto opp for Hedalsfjellas fellesskapssyn, men samtidig hevdet privat eiendomsrett til vann og vassdrag i Vassfaret. Forskjellen var, slik de så det, at det hadde vært en utskifting i Vassfaret i 1768, og med den var eiendomsretten med tilhørende rettigheter avklart.

Dette synet vant fram.  Denne saka var vond for bygdesamfunnet, og det sies at den skapte fiendtlige forhold naboer i mellom.

Jakt og fiskeretten fikk ikke sin avgjørelse i Høyesterett, men…

I Høyesteretts premisser framgår førstvoterendes votum slik:

• «Jeg må på samme måte som tidligere retter legge til grunn at fisket faktisk har vært utøvd som fritt for alle…..»
• Og for jaktretten: «Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om hvem som har jaktretten i skogteigene etter delingen og hvem som har utøvd jakten……». 

Høyesterett tok altså ikke spesifikt stilling til hvem som eier jaktretten eller fiskeretten, da disse i seg selv ikke hadde betydning for selve eiendomsretten til grunnen. 

Grunneierne slo seg til ro med dette, og anla ikke noen ny sak for å prøve hverken fiskeretten eller jaktretten.

Jaktretten ble (etter hvert) akseptert å tilhøre grunneierne, mens retten til fiske fortsatte som et fellesgode.

Dermed kunne Fjellstyret arbeide videre med sin forvaltning av fiskeressursene i Vassfaret og totalforvaltning av det definerte fjellområdet.

Dette var et solid plaster på såret for Fjellstyret, selv om tapet var et faktum hva angår selve eiendomsretten til vann og vassdrag i Vassfaret.

Ikke lenge etter, i 1973, ble Vassfaret varig vernet mot kraftutbygging. Dermed var faren over for at Vassfaret skulle utsettes for de store naturinngrepene. Frykten for oppdemming av fjorder og tørre elver var noe av grunnlaget for det store engasjementet bak saken om fallrettighetene som varte i 10 år.

Forfatterne Mikkjel Fønhus og Per Hohle viste stort engasjement for bevaring og vern av Vassfaret. Fønhus’ skildring av naturen i bøkene om «Trollelgen» og «Slagbjørnen Rugg» er inspirert av miljøet i Vassfaret.

Per Holes debutroman «Blant bjørn og skoggangsmenn i Vassfaret» er godt kjent blant naturinteesserte.

Et for meg uforklarlig grep

Mens rettssaken pågikk, nærmere bestemt 10. juli 1965, ble det i årsmøtet fattet vedtak om å fremme jordskiftesak om grensegang mellom fjellområdene, som Fjellstyret forvaltet, og de tilstøtende eiendommene rundt det hele.

I et brev fra Fjellstyret står det at:

• «..det er i løpet av Vassfarsaka oppstått en uholdbar situasjon ved at det ikke er trukket noen grense mellom det udelte fjellet og de tilstøtende skoger».

Det finnes et utkast til en utførlig søknad til Landbruksdepartementet «om vesentlig innsparing av utgiftene», da man anså en slik sak så vidt kostbar at man ikke var i stand til å gjennomføre den, med mindre man ble innvilget delvis fritak for prosesskostnader.

Hva som skjedde vet jeg ikke, men noen delingsforretning ble det ikke noe av.

Kanskje ble søknaden aldri sendt, eller kanskje det ble avslag. Kanskje ble belastningen, både mentalt og økonomisk, for høy midt under den pågående «Vassfarsaka»? Kanskje var det andre motiver?     

Det er betydelig risiko for at en jordskiftesak kunne medført krav fra en eller flere om, i stedet for en grensegang, å foreta et fullstendig skifte. Med et slikt utfall kunne Fjellstyret vært en sagablott.

Slik sett har jeg vansker med å se strategien bak Fjellstyrets planer.

Forholdet til forvaltningsplanen for Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde

Vernevedtaket for indre Vassfaret, Vassfaret og Vidalen landskapsvernområder, samt 9 kartfestede reservater skjedde i 1985. Vernevedtaket gjelder så vel natur som kulturminner.  De er utarbeidet en egen forvaltningsplan for området. Selv om landskapsvernområdet dekker en større del av Hedalsfjella, synes ikke sammenfallet å by på særlige konfliktpunkter.  

Forvaltning i motstrid med vedtektene?

Ser man bort fra en generelle fiskeforvaltningen, så dreier det geografiske forvaltnings-området seg om fjellet, og det er verdt å repetere:

• «denne ordning der gjelder for fjeldstrekningerne…..» (Ref. vedtektene av1934)
• «Disse udelte Hedalsfjellene omfatter Storrustefjellet, Bogfjellet, Manfjellet og Slafjell, og består hovedsakelig av snaufjell som ligger mellom ca. 900 m og 1240 moh.» (Ref. styrets utkast til begjæring om skifte i 1965.)

Årsmøteprotokollen fra 2015 sies at man i den seinere tida har sett bort fra vedtektene og tidligere oppfatning, og definert forvaltningsområdet til arealer som ligger høyere enn 1000 m-kota. Riktignok refereres det til jaktgrensene, men definisjonen er i nevnte protokoll brukt i en annen kontekst, nemlig i spørsmål om en omreguleringsplan.

Hvorfor 1000 –meters-regelen er enklere å håndtere enn det visuelle snaufjellet, sies det ingen ting om i referatet.

Enkelte røster sier at «når tregrensa stadig kryper oppover, vil man snart ikke ha noe igjen å forvalte, og i så måte er det er enklere å forholde seg til et objektiv kriterium, som koter er».

Ei slik innskrenket og satt grense vil etter min mening, over tid, feste seg i folks bevissthet som en begrensning i vedtektenes definerte forvaltningsområde.

Man risikerer dermed å konstruere grenser, noe som vedtektene passet seg vel for.

Følger man 1000 m-kota rundt f.eks. Manfjellet og Bogfjellet, vil man se at det er store arealer snaufjell som er beliggende mellom skoggrensa og 1000 m-kota.

Hvis 1000 m-regelen får feste seg i folks bevissthet, hvem forvalter i så fall beltet mellom tregrensa og 1000 m?  Er det grunneieren til tilstøtende skog? Er det ingenmannsland? Er endret praksis grobunn for framtidig misnøye og uenigheter?

Mitt håp er at alle hensyn, både klimaendringer, jaktregler og vedtektenes krav kan ivaretas i en omforent formulering.   

Jeg drister meg til følgende formulering til diskusjon:

«Forvaltningsområdet omfatter alle arealer innenfor fjellområdene Storrustefjellet, Bogfjellet, Manfjellet og Slafjell som til enhver tid framstår som snaufjell.

Med snaufjell menes arealer som er preget av fravær av skog og i hovedsak synes snaue, men som likevel kan ha innslag av trær som bjørk, or, gran, selje og furu, gitt at disse tresortene ikke dominerer området.

Areal av snaufjell kan over tid endres som følge av naturlige bevegelser i tregrensen. Dersom eller når tregrensa flyttes oppover, skal likevel alt areal overstigende 950 moh. forvaltes av Foreningen for Hedalsfjella, uavhengig av vegetasjonens beskaffenhet.

Det kan lages egne regler for f. eks. et snevrere jaktområde, hvor grensa kan fastsettes innenfor høydekoter».