Foreningen Hedalsfjella – del 1
«Det udelte fjellet» – «Styret for Hedalsfjella» – «Fjellstyret»
«Foreningen Hedalsfjella»
Kjært barn har mange navn.
Bakgrunn for artikkelen
Denne artikkelen er blitt til etter at årsmøtedeltakere i Foreningen Hedalsfella i høst ga uttrykk for at historien om dette fellesskapet er lite kjent for nye generasjoner. Selv vi tilårskomne har hull i hukommelsen om hva dette fenomenet var – og er.
Min iboende nysgjerrighet kombinert med lange høstkvelder resulterte i at jeg har brukt noe tid på å se gjennom gamle dokumenter og snakket med sambygdinger som sitter på nyttig informasjon.
I arbeidet har mange spørsmål fått sin forklaring, mens nye og ubesvarte har oppstått. Resultatet finner jeg naturlig å dele med andre som måtte ha interesse for dette fellesskapsprosjektet. Dele,– også i den forstand at andre bes/kan komplettere med annen kunnskap, eller kommentere det jeg gir uttrykk for som min personlige mening.
Jeg har brukt forskjellige kilder (jfr. kildeliste bakerst i del 3) for å framskaffe et visst historisk tilbakeblikk. Protokoller fra før 1999 har ikke vært tilgjengelige.
Foreningen nærmer seg 100 år og tidsvitnene fra startfasen er alle gått bort. Det kan være en god anledning for historikere til å granske materialet som finnes og sette det inn i et historisk perspektiv.
Nedenfor brukes alle benevnelsene (navnene) i overskriften, avhengig av hva som synes naturlig i den sammenhengen de er brukt.
Artikkelens hovedkapitler
- Eierskap til landarealer generelt i Norge
- Eierskapet til Storrustefjellet, Bogfjellet, Manfjellet og Slafjell
- Behovet for regulering
- Fjellet ble brukt av bygdas innbyggere til fangst, fiske, moseplukking, bærplukking og beite.
- Utenbygds kom gjerne for å utøve fiske og fangst, og dette ble sett på med ublide øyne
- I 1933 tok noen til orde for å danne ei forening for å utnytte området til bygdas beste
- Etablering av Styret for Hedalsfjella
- Virksomheten ble organisert som et fjellstyre med myndighet til å administrere fjellområdene og å kultivere fisket i bygda
- Hvem ble tildelt rettigheter
- Også Vassfaret er en del av forvaltningsområdet
- Aktivitetene for å nå målet har vært mange
- Frivillig innsats har medvirket til at de økonomiske resultatene har vært gode
- Mange fellestiltak i bygda har nytt godt av avkastninga
- Fjellstyret som indirekte part i eiendomstvister, hvorav én som gikk helt til Høyesterett
- Forholdet til Vassfaret og Vidalen landskapsvernområder
- Utfordringer med at tregrensa stadig kryper oppover
- Fiskevann og fiskebuer
- «Tipp»
- Pionerene
- Oppslutningen om fellesskapet har vært stor, med noen unntak
- Utfordringer og framtid?
- Ei oppfordring til nye generasjoner
Landarealene, identifikasjon og eierskap
Det meste av landarealet i Norge er klarlagt, eiendommene kartlagt med eksakte grenser, og det finnes som oftest et eierskap til det definerte området.
Eierskapet kan være privat, – personlig eller i sameie, eid av selskaper, privat allmenning, statsallmenning eller offentlig eid.
Unntak finnes, særlig i Nord-Norge, og spesielt i samiske områder, men de er uten særlig interesse i denne sammenhengen.
Hedalsfjella er et av de få unntakene hvor eiendomsforholdene ikke er avklart, hverken eierskap eller grenser.
I 1768 ble selve bygdesameia delt, men seter-områdene og snaufjellet forble udelt, og fjellets grenser mot tilstøtende skogteiger forble uklare. Tilstøtende skoger er ofte teiger som går fra vassdraget i dalbunnen og opp i fjellet.
Jeg kommer tilbake til delingen i 1768. Den har skapt mye hodebry. Var det skogen, dvs. det som sto oppå grunnen som ble delt, eller var det selve grunnen, – dvs. den «tørre jord»?
Senere ble grensa for noen få områder avklart mellom skogene og fjellet, men på langt nær alle. Ser man på kartet til det definerte området, så finnes ingen grenselinjer for den enkelte eiendom opp mot fjellet, og grenselinjene mellom naboer slutter der hvor skogteigene møter snaufjellet. Det er altså, med få unntak aldri tatt stilling til hvor den enkelte eiendom slutter og hvor det udelte fjellet begynner.
Snaufjellområder, på et sted mellom 100 000 og 120 000 dekar, avgrenset til Storrustefjellet, Bogfjella, Manfjellet og Slafjellet, beliggende mellom ca. 900 og 1240 moh., er fortsatt udelt.
Historisk ble områdene benyttet av innbyggerne til jakt, fiske, lav- og mosesanking, bærplukking, og i noen grad beite. Den økonomiske verdien knyttet til fjellområdene var med andre ord begrenset, men likevel viktig i naturalhusholdningen. En liten anekdote finner jeg verdt å nevne:
I begynnelsen av 1900-tallet tjente Nedre Sautjern som dam (vannreservoar) for gårdssaga som Ola Skimten hadde nede i bygda. Han gikk opp om kvelden, satte dammen og la seg til å sove i bua på nordsida av vannet.
Morgenen etter slapp han dammen og gikk om kapp med flomvannet i nær 3 km ned igjen til bygda. Så skar han materialer så lenge vannmengden var tilstrekkelig for å få det store vannhjulet til å gå rundt. For å skaffe mer drivkraft var det bare å starte på nytt, opp de bratte Fønnebakka.
Behovet for regulering
Det udelte fjellet var ikke underlagt noen form for regulering eller administrasjon, og etter hvert opplevde man at det kom «utenbygds inntrengere». Behovet for regler og kontroll hadde oppstått.
Det skal også tas i betraktning at den såkalte «Fjellkommisjonen» pågikk i Norge i to perioder, 1921–1927 og i 1933–1937. Den statlige kommisjonen hadde som mandat å systematisere og dokumentere hvem som hadde juridisk rett til å bruke fjellområdene til ulike formål, og å avklare eierskap og grenser.
Muligens var dette «spøkelset» medvirkende til at noen grunneiere tok initiativ til å lage regler for utnyttelsen av de goder som fjellet kunne gi. Kanskje håpet man på å unngå statlig innblanding i grenseoppganger, samt hvordan rettighetsutøvelsen skulle defineres.
Etableringen av Styret for Hedalsfjellet
Den 30. juli 1933 ble det satt på papiret, i regi av Hedalen Sognestyre, noen regler for fiske og fangst i fjellet, uten å ta stilling til eiendomsretten til fjellområdene.
Det ble lagt stor innsats i å få saken bekjentgjort. I et referat står følgende:
«Generalforsamling for Hedalsfjellende holdes på Nordre Hedalen Forsamlingshus den 24. august 1934, efter en måneds varsel gjennom oppslag i bygden, avertissemang i Valdres og i rekommandert brev til de i bygden som ikke har underskrevet overenskomsten og til de utenbygdsboende.»
Sognestyrets forslag ble i all hovedsak samsvarende med de endelige vedtektene i generalforsamlingsvedtaket, og godkjent av 95 % av alle grunneiere i Hedalen.
Til tross for det står det et annet sted at vedtektene ble bifalt av «95 % av bygdens gårdbrukere og småbrukere» (se underskrifter). Det finnes ingen definisjon på hvilket krav det stilles for å være grunneier, eller forskjellen på småbruker versus gårdbruker.
Det er rimelig å anta at fjellområdene var et fellesgode for folk som bodde i bygda, uavhengig av hvilken matrikkelskyld den enkelte eiendom måtte ha.
Edvard Elsrud skal på sin humoristiske måte ha uttalt at for å kvalifisere som gård- eller småbruker burde «ein i det minste ha eit par gjellkyr» (gjeld=ikke bærer foster). Det kan jo tolkes dithen at kravet ikke var særlig stort.
Vedtektenes formelle innhold
I et notat fra generalforsamlingen foreligger ikke et eget dokument som er benevnt som vedtatte vedtekter, kun noen små anførsler av endringsforslag til hva sognestyret hadde presentert.
Ut fra dette er det rimelig å anta at vedtektsforslaget fra 1933, som er undertegnet av et stort antall hedøler, i all hovedsak er samsvarende med de som ble vedtatt på konstituerende møte.
Vedtektene kan oppfattes som todelt:
- De 6 første punktene gjelder åpenbart fjellstrekningene.
- §7, derimot, er et påheng av mer generell karakter for å regulere fisket, uten å avgrense området til fjellet. Her er ikke fjellet nevnt, men derimot «bygden».
«For fiskeriets vedkommende innen bygden ordnes det på samme måte med fiskekort og av samme styre.»
Fisket var fra gammelt av ansett som en felles ressurs og med felles rett til utøvelse. Det spilte derfor ingen rolle hvor fisket foregikk, bare det var «innen bygden» Det finnes ingen nærmer angivelse av hva man mente med «bygden», men det mest nærliggende er å tolke det som kirkesognet.
Vedtektenes reelle innhold og den geografiske avgrensningen
Spørsmålet om eiendomsretten til grunnen er uberørt av vedtektene, da disse uavkortet gjelder forvaltning av et område hvor eiendomsretten er uavklart.
Videre heter det i vedtektenes § 5 at
- «… denne ordning der gjelder for fjeldstrekningerne…»
Hva som mentes med fjellstrekning, er ikke definert i vedtektene, men underforstått gjelder dette områdene som ligger mellom tilstøtende skoger rundt fjellplatåene. I flere dokumenter finnes begreper så som «fjellene» og «fjellstrekningene».
I 1965, i en offentlig redegjørelse fra styret, i tilknytning til en bebudet jordskiftesak, heter det:
- «Disse udelte Hedalsfjellene omfatter Storrustefjellet, Bogfjellet, Manfjellet og Slafjell, og består hovedsakelig av snaufjell som ligger mellom ca. 900 m og 1240 moh.»
Jeg vil senere problematisere Vedtektenes reelle innhold og den geografiske avgrensningen
Spørsmålet om eiendomsretten til grunnen er uberørt av vedtektene, da disse uavkortet gjelder forvaltning av et område hvor eiendomsretten er uavklart.
Hvem er tildelt rettigheter etter vedtektene?
Formålet med opprettelsen av Styret for Hedalsfjella var å regulere bruken av fjell og vassdrag.
Et av stridens epler var hvilke retter utenbygds boende grunneiere skulle ha. Omsetning av fast eiendom var relativt stor på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. På denne tida ble skoger beliggende opp mot snaufjellet solgt til utenbygds boende, hvilket forklarer hvorfor disse fikk rettigheter på lik linje med innenbygds boende. I et referat står det: «Advokaten konkluderte med at brødrene Medbøen jovialt vilde bøie seg for en ordning når de også kunne nyttiggjøre seg sin rett».
Formålet med foreninga og anvendelse av et eventuelt utbytte
I hovedsak dreier formålet seg om «å gjøre fjellene så innbringende som mulig», dvs. organisering av jakt og fiske, og føre tilsyn/oppsyn med at reglene blir fulgt.
Blant annet skulle inntektene fra salg av fiskekort brukes til «utsetting av fisk i fiskefattige vand innen Hedalen»
Ble det et overskudd, skulle dette tilfalle «almennyttige formål for bygden efter styrets bestemmelser».