Reisebrev fra onkel reisende Mac

Hedalen. Et sted blant mektige fjell og dype daler. Hvor folk hilser på hverandre som om man er på skitur en søndag ettermiddag.

Dugnadsbygda. Der hvor alle kjenner alle og fellesskapet står sterkt.

Så ta av da vel, opp mot Vassfaret. Langt innover en skogsvei. Stillheten. Roen. Alt forsterkes. Samtidig som mobilsignalet blir svakere.

Skog tenker du sikkert, og fjell. Men så, etter 20 minutter åpenbares en virkelighet som overrasket noe så grasalt.

En badestrand? Her, midt i Valdresfjella? Man er vel ikke bortskjemt med badestrender i dette landet, og ofte er det steinete og vondt å gå.

Melodden er navnet. For et sted, for en plass. For en stillhet. Ingen dekning lenger. Bare fuglene og vinden. Bare ro.

Et par campingstoler, litt medbragt kaffe på termos. Finkornet sand mellom tærne. Sjekke mobilen. Ikke dekning fortsatt. Roen fortsetter.

Det er vel for kaldt til å bade? Absolutt ikke! Deilig temperatur. Blikkstille vann. Småfisk. Fiskesprett. Gode samtaler. Solen varmer. Det blir mer bading. Dette var påfyll for sjelen.

Dette kan virkelig konkurrere med Gran Canaria er vi enige om. Det nye navnet på stedet er herved Playa del Melodden.

Kaffen er drukket opp. Vi pakker sammen snippesken og er begge enige om at dette ikke er siste gangen vi besøker dette paradiset.

Til vår store overraskelse møter vi en vaskekte rutebuss på veien hjem. Midt oppi Vassfaret, midt i fjellene i Valdres, hvor det også er en fantastisk sandstrand. De norske fjellene kan virkelig overraske.