Kverna i Ismjølnerfossen og litt til

I min barndom hørte jeg om Stor-Ola Vestrom og den kverna han, og eventuelt brødrene hans, hadde bygd i Aurdøla. Kvern i Aurdøla var vel ikke så spesielt, men mer spesielt var det at kverna var i virksomhet på vinterstid.

Historia hadde gått fra generasjon til generasjon i årtier da jeg fikk høre den. Var det ei sann historie, eller var det ikke? Men i 1992 ble historia gjengitt i «Gard og Bygd i Sør-Aurdal, bind D», og hvem som har fortalt forfatteren om, iskverna er uvisst.

Ismjølnerfossen er en av de siste strykene i Aurdøla, og navnet tilsier at det har vært drevet mølle her, og at den (også?) ble drevet om vinteren.

Hvordan denne innretningen var, vet ikke jeg, ei heller hvordan de isolerte det tekniske utstyret fra å fryse fast i isen. Rennende, og i dette tilfellet, strømmende vann under isen fryser ikke, men når vassrenna og vasshjulet står i åpent vann, så tilsier de fysiske lovene at utstyret fryser fast.

Et annet spørsmål er hvorfor ble ikke kornet malt om høsten, like etter tresking? Var man avhengig av vinterveg for å komme fram til fossen?  Ble kornet rasjonert, slik at noe av det ble tresket året rundt?

Muligens var mølla i virksomhet i andre årstider også, men det spesielle forholdet at den ble brukt på vinterstid, gjorde sitt til at nettopp denne virksomheten fikk sin lille spalte i både den muntlige og den skriftlige historiefortellinga.

Hvor utbredt slik virksomhet var i det ganske land er uvisst, men ChatGPT sier følgende:

«I enkelte deler av Norge, spesielt i fjell- og innlandsområder, var islagte fosser en viktig ressurs om vinteren. Dette gjelder spesielt før elektrisitetens inntog, da vannkraft var en av de få tilgjengelige energikildene til å drive møller, sagbruk og andre industrielle aktiviteter».

Til i sommer har sagaen om kverna i Ismjølnerfossen vært udokumentert. Men ikke nå lenger.

På en tur langs Aurdøla i sommer, fikk nesningen (hallingen) Oddvar Ellseth øye på noe som han stusset over. Han sto på kanten av et av de mange berghufsene langs elva, og så ned mot vannspeilet og elvebredden.

Under delvis dekke av mose kunne han se en rundformet stein. Han klatret ned til funnstedet, og under mosen fikk han fram en knekt kvernstein med det tradisjonelle runde hullet i midten. Ellseth er både Vassfarpatriot og historieinteressert, og det var vel nettopp dette som sikret beviset for at det har vært mølle i Aurdøla. Stedet ligger visstnok ganske avsides og er vanskelig tilgjengelig, men vi har avtalt å gjøre et forsøk på å finne det igjen til sommeren.

Så i ingressen til denne artikkelen finner du bildet som Ellseth tok av steinen, og så får navnet på fossen, historiefortellinga og ChatGPT bære bevisbyrden for at steinen har surret rundt på ei ismølle.

Denne virksomheten måtte skjedd før 1880, da hele familien flyttet til Vest-Torpa i 1879, til et sted jeg har besøkt, og hvor stabburet etter Vestromkara fortsatt er i bruk.

Så noen anekdoter om Vestromkara som ikke har noe med ismølla å gjøre, men likevel.

Det var skikk og bruk at gårdbrukerne hadde med seg brennevin for å skjenke mølleren. I dette tilfellet, Stor-Ola. En gårdbruker tok opp buttilen, fylte staupet, og ga det til Ola. Da svarte Ola: «Du tar staupet, så tar jeg buttilen».

Stor-Ola Vestrom var eldst av 4 søsken, Stor-Ola, Gudbrand, Guri og Vesle-Ola. 

Det går gjetord om at disse 3 gutta var noen hardbarka karer. Barføtt gikk de fra tidlig vår til sene høst, og de kvistet ved av passelige tørrgranstokker med bare foteblad.

Det er blitt fortalt at da de flyttet til Torpa, var det til et bruk som de kjøpte, og hvor den tidligere eieren hadde livaure (føderåd).  Livaurskallen hadde bl. annet rett på innbåret vann og ved. Et evig mas om ved og vann gikk Stor-Ola på nervene, spesielt når han drev med høyonna. Og han fant løsningen: Han gikk i brønnen, fylte to sørpebøtter og slengte vannet innover gulvet. Etter det bar visstnok livaurskallen vannet sitt selv.

Ingen av søsknene ble gift så lenge de bodde i Hedalen. Det finnes likevel ei «dating»-historie om Gudbrand. I Landsend bodde det ei jente som kunne være høvelig for ham, men hvordan han skulle te seg for å bringe fram budskapet var han usikker på.

Han oppsøkte jenta, tok motet til seg å uttalte: «Stygg e je, å stygg e du, men vi før 7 kyr i Vestrom». Noe giftemål ble det ikke, men historia sier noe om hva som betydde noe den gang: Evnen til å skaffe mat og klær var overskyggende alt annet i et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett.

Ifølge avdøde Trygve Aspholt er det Gudbrand Vestrom som laget benkene i Hedalen Stavkirke. Det er jo litt kult å tenke på når jeg sitter der.

Hvis fortellingen om opphavsmannen er riktig, vil vel dette bidraget til historien vare lengst, og da får jeg være overbærende med at tre kvarter i benken merkes godt både her og der.

Glattskurte veggstokker og håndhøvlede panelbord i taket på gamlestuggua heime, alt etter Vestromkara, var det første jeg kunne skue for mer enn 70 år siden.  Erindringen derfra er naturlig nok fraværende.  Det å sitte tjoret på lokket til slagbenken de laget, mens mor var i fjøset, skal vel helst ikke nevnes etter at FN’s barnekonvensjon trådte i kraft.

Uansett kunne Vestromkara sitt håndverk, selv med de begrensede hjelpemidlene de rådde over.