23 år som leirskolelærere på Søbekkseter

Nils og Gyda Ødegaard begynte å ta imot skoleklasser på Søbekkseter i 1953. Dette var starten på landets første leirskole. Den fortsatte fram til skoleåret 1996/1997.

Søbekkseter leirskole ble raskt et populært reisemål for skoleelever, hovedsakelig fra Østlands-regionen.

De første årene stilte leirskolen med turleder, og medfølgende lærere hadde et par timer med skolefag hver dag. Leirskoleuka varte de første årene fra søndag til søndag.

I 1968 ble Norsk Leirskoleforening starta, og Søbekkseter leirskole var medlem fra starten. Dette året kom det kommunalt ansatt lærer på Søbekkseter.

I 1968 ble leirskolen bygd ut slik at den kunne ta imot to klasser samtidig.

Til Søbekkseter

Harry og Grete Østerås flyttet til Søbekkseter for 50 år siden – sommeren 1974.

Paret hadde lærerutdanning og videreutdanning i friluftsliv/gymnastikk som bakgrunn. Leirskole var noe begge siktet mot etter praksisperiodene de gjennomførte  på Dombås leirskole.

Harry og Grete hadde også bak seg flere år i ungdomsskolen før de kom til Søbekkseter.

– På denne tiden så vi at flere elever slet med kursplansystemet. Dette ga oss også motivasjon til å bli leirskolelærere. Vi hadde nemlig stor tro på at elevene kunne lære gjennom praktisk handling – og fikk ofte se at elever som kom til kort i vanlig skole, gjorde det bedre på leirskole.

At det sto en liten lærerbolig klar til bruk, var en viktig grunn til at familien Østerås flyttet til Søbekkseter. Dattera Nina var ni måneder da de kom til den høyeste, faste beliggende bosettinga i Hedalen (940 meter over havet).

– På denne tida var leirskolelærere oftest single, forteller Grete. – De hadde gjerne rom i samme korridor som elevene. – Dette var sikkert en grunn til at flere av dem holdt ut kun et år eller to på samme sted.

For Harry og Grete ble Søbekkseter leirskole deres arbeidsplass i 23 år – til denne leirskolen ble lagt ned. Etter dette startet de Vassfaret leirskole.

To lærerfamilier

– I vel tre år delte Harry og jeg stillingene, til fire halve stillinger, med et annet lærer ektepar, Martha og Stein Rudaa. Harry og Martha var på jobb ei uke, mens Stein og jeg var hjemme med to små barn hver, forteller Grete.

– Neste uke var Stein og Grete på jobb. Elevene fikk på den måten bare to nye lærere å forholde seg til, og alle leirskolelærerne fikk oppleve å være hjemme med egne barn annenhver uke.

Utviklingsarbeid

De første årene ble det arbeidet mye med å utvikle nye opplegg. Dette skjedde før og etter elevuker, men også på kveldstid etter travle økter med elever.

– Vassfaret, et praktfullt naturterreng og stavkirka i Hedalen. Dette var Søbekkseters trumfkort når skoleklasser skulle ta stilling til hvor leirskoleopphold skulle legges, skrev «Valdres» i 1968.

De fleste elevene kom fra Oslo, Bærum, Asker, Vestfold og Østfold. Flere av elevene hadde liten erfaring med aktivitetene de skulle få være med på.

Enten det var vinter eller sommer, var det naturen, i alt slags vær, som var utgangspunkt for undervisningen.

Dagene startet med teori før elevene fikk praktisere det de hadde lært. Om kvelden var det tid for oppsummering og sosialt samvær.

Harry, Grete, Stein og Marta utviklet et arbeidshefte som elevene fikk bruke i forbindelse med leirskoleoppholdet.

Sentralt i dette heftet stod fjellvettreglene, fjellsikring, snøskred, skismøring, kompassbruk og orientering.

Andre emner var stavkirker, økologi og miljøvern, dyre- og planteliv, samt førstehjelp.

Noe av poenget med leirskole er at elevene skal komme til et nytt miljø.

• Les mer om leirskole og formålsparagrafen.

Harry og Grete var tilsatt i Sør-Aurdal kommune. De var miljøveiledere for skolene i kommunen og hadde også lærervikariater når stillingene ikke ble helt oppfylt.

Vinteropplegget

Vinterprogrammet kunne inneholde disse faste emnene de første årene:

• Fjellsikring – mestre fjellet. Dette emnet gikk over to dager.
• Stavkirkene i Norge – Hedalen stavkirke
• Kart og kompass – aktivitetsdag
• Praktisk førstehjelp
• Tur i mørket
• Stjernetitting

Om vinteren skulle leirskoleelevene både på langtur innover i fjellet og på ski over fjellet og ned til Hedalen stavkirke.

En noe kortere rute gikk over Busuvatnet dersom det var tåke i fjellet.

– Det ble gjennom 35 år mange timer med løypetråkking i dyp snø, forteller Grete.

Dette var før løypemaskinens tid, og løypene som ble tråkket opp, blåste fort igjen i snaufjellet.

– De innfødte

Elevene hadde ulike skiferdigheter, og det ble gjerne strekk i laget da de skulle renne ned Fledda til Hedalen stavkirke. På en slik nedfart gikk Harry sammen med en gutt som ble et stykke etter resten av flokken. Det var da følgende spørsmål kom: «Hva hadde de innfødte sagt om noen av dem hadde sett oss nå?»

Barmarksopplegget

Vår- og høstopplegg kunne inneholde blant annet disse temaene:

• Bekkevandring – tur i mørket
• Fjellplantene/lav – tur til Vassfaret
• Stavkirkene – tur til Hedalen stavkirke
• Kart og kompass – øvinger, postsanking
• Mestre naturen – førstehjelp
• Natursti

Å gå fra Søbekkseter til Vassfarplassen eller Slasætra og tilbake på en dag var en fast del av barmarksprogrammet de første årene.

Tur/retur Søbekkseter–Vassfarplassen er det 24 km. Den andre turen er på 16 km. Og turene skulle gjennomføres mellom kl. 10.00 og 18.00.

– Flertallet av elevene var sprekere den gang, forteller Grete. Høydeforskjellen mellom Fjellvatnet og Vassfarplassen er 500 meter, og stien går i bratt terreng.

En 7. klassing som hadde kommet til Vassfarplassen, hadde en meniskskade som gjorde at kneet låste seg, og han klarte ikke å gå den bratte oppstigninga til Fjellvatnet.

Harry visste råd. I tillegg til egen sekk på ryggen bar han gutten hele lia opp til Fjellvatnet. Under turen opp slappa gutten så godt av på ryggen til Harry at menisken kom på plass igjen, og fra Fjellvatnet klarte gutten å gå selv tilbake til Søbekkseter.

Seinere gikk slike dagsturer til Hansesprangkollen og tilbake. – Det ga mer tid til å fortelle vassfarhistorie, om gutta på skauen og Berte Skrukkefyllhaugen. Fjellplanter og lav var også tema.

Fjellsikringskurs for skolene i Sør-Aurdal

Skolene i Sør-Aurdal har også hatt nytte av leirskoletilbudene. I 1993 fikk 7. og 8. klasse ved Hedalen barne- og ungdomsskole være med på et kurs i fjellsikring på leirskolen. Tilsvarende kurs ble gitt til andre skoler i kommunen.

På ett av leirskoleoppholdene var SAUS ute i to døgn. Snøhuler ble gravd. Flere ble litt våte, men gikk seg tørre. Og da kunne de ligge i snøhule.

Et vanligere opplegg på denne tida at en først gravde snøhule. Deretter gikk en tilbake til leirskolen og fikk skiftet tøy. På kvelden gikk elevene og lærerne ut igjen for å overnatte i snøhulene.

Av programmet for kursene nevner vi snøhuleteori, overnattingshule, påkledning, kart, kompass og bållaging. Elevene hadde tilbud om å overnatte i snøhuler.

Vi siterer fra målet til kursene: «Vinteren 1990 var det leteaksjoner etter vel 300 personer i fjellet i Norge. Flertallet av disse overlevde storm og dårlig vær ved å finne ly i snøen. Mange av dem, spesielt unge, hadde lært hvordan de skulle grave seg inn i snøen (under leirskoleopphold). Dette var til stor hjelp. Dette fjellsikringskurset vil gi et bilde av hvilke krefter fjellet kan møte deg med og gi erfaring i å bygge nødhule.»

Leirskolens plass i grunnskolen

– I nesten alle de 43 årene mine med leirskole har det vært uro i forhold til denne skolens plass i den norske grunnskolen, sier Grete.

– I mange år visste vi ikke om leirskolesystemet fortsatte det neste året. Statens bevilgninger og sikring av leirskoletilbudet har vaklet, og det har i de fleste åra vært mange møter og lobbyvirksomhet med stortingskomiteer og departement om sikring av leirskolesystemet, mens jeg satt i styret til Norsk leirskoleforening.

– Flere ganger ble leirskoletilbudet til elevene reddet i tolvte time. Nye regjeringer og statsbudsjett førte til kutt, og nye kamper måtte kjempes.

I dag gleder Grete seg over at leirskolesystemet står støtt, og blir regnet som en del av grunnskolen. Hun fremholder at lovfesting av tilbudet er viktig uansett.

I 2009 ble Harry og Grete Østerås utnevnt til æresmedlemmer i Norsk leirskoleforening.

• Les oppslaget Vassfaret, Grete og Harry Østerås.