Hvor har det blitt av respekten for lærerrollen?YTRING 

Hvorfor er det fullt ut akseptert å mene at alle andre enn læreren vet best hvordan undervisningen skal foregå, hva akkurat mitt eller ditt barn trenger, og hvordan skoledagen skal organiseres eller timen legges opp? Det gir ikke mening.  

Når legen stiller en diagnose og skriver ut resept på riktig medikament, stiller vi ikke spørsmål ved det, vi er takknemlig for god hjelp og lindrende behandling. Når bilen streiker og verkstedet reparerer, stiller vi heller ikke spørsmålstegn ved om bremseskivene er riktig montert, eller om hjullageret kunne holdt litt til. Vi stoler på mekanikeren og er glad vi kan være trygge sjåfører i trafikken.  

Når vi stoler på flinke fagfolk, hvorfor er det allment akseptert å ikke stole på læreren som fagperson og sjefen i klasserommet?  

Lærere som utdannes i dag, har en fem-årig masterutdanning og er høyt kompetente fagpersoner innen sin profesjon. De har kunnskapen og verktøyene som skal til for å lære ungene våre å lese, skrive og regne skikkelig, og hvordan de skal utvikle seg til å bli gode og ansvarlige samfunnsborgere etter endt tretten års skolegang. 

Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring, og den viktigste personen i veldig mange barn og unges liv utenfor hjemmets fire vegger. Derfor bør alle varsellamper lyse rødt når det er krise i rekrutteringen til læreryrket. Alle er enige om at vi må bidra til at flere ønsker seg til læreryrket.  Det har noe å si hvordan vi prater om læreren. Det betyr mye for elevenes syn på skolen, hvordan andre voksne snakker om skolen og lærerne rundt middagsbordet hjemme. Lykkes vi ikke med å snu utviklingen med rekrutteringen til læreryrket, klarer vi ikke å utdanne den oppvoksende generasjon til framtidas jobber.  

Det er et stort samfunnsproblem, allerede nå! 

Gjennomgangsmelodien er at vi må framsnakke læreryrket, at læreren skal være sjefen i klasserommet, at læreren må få bedre tid til å undervise og slippe å være helsesykepleier, renholdspersonell, psykolog og vaktmester. Samtidig står vi som foreldre på utsiden med stadig flere krav og forventninger. Jeg skal ærlig innrømme at vi som politikere ofte står på utsiden med våre krav og forventninger til hvordan skolen kan bli bedre.  

Det er på tide at vi alle tar en tenkepause, og at vi tar noen steg tilbake.  

For hvordan i all verden kan vi som samfunn akseptere at lærerens metoder og faglige autonomi til stadighet angripes? 

Jeg er politiker og over snittet interessert i skolepolitikk, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få 28 førsteklassinger til å sitte stille og knekke lesekoden, hvordan osmose forklares på en enkel måte til ungdomsskoleelever, eller hvordan elever på bygg- og anleggsfag best lærer matematikken de skal anvende i praksis på byggeplassen. For ikke å snakke om kroppsøving, musikk, mat og helse, fremmedspråk og alle de andre viktige fagene ungene våre skal lære. Jeg har ikke kompetanse til det. Punktum. Det tror jeg heller ikke det er så mange andre foreldre, tanter, onkler, naboer eller andre ikke-lærere som kan heller. 

Lærere er mangelvare, og ungdom som ønsker seg til dette fantastiske, viktige yrket, er en enda større mangelvare. Høsten nærmer seg med stormskritt og tusenvis av forventningsfulle barn skal snart møte læreren sin. La oss vise lærerne den respekten de fortjener og faktisk stole på læreren som fagperson. Det skulle bare mangle.