Elling Goplerud

Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 5 av 6

Publisert av Elling Goplerud / nedskrevet for flere år siden av G. O. Lien. 30.04.2024. Sist oppdatert 26.04.2024.

En av sine verste opplevelser mens han var på bjørnejakt, hadde far borte i Bogen mellom Fjellseter og Storekrak. Det var en dag i september om høsten, at far tok seg en tur bort i fjellkraket i Bogen for å se etter bjørn. Han hadde hørt av gjæterungene at de hadde fornamt bjørn derborte om sommeren.

Han gjorde seg istand med det nødvendige han tenkte å ta med seg på turen, og drog av sted en morgen det var høvelig vær. Det var et godt stykke veg dit han ville; men noen timers marsj for en jeger som er lett på foten har lite å si, når det gjelder å finne det vilt han søker.

Far hadde også den gang sin bjørnebørse som han hadde så lenge han levde, og som det ennå finnes levninger av på Goplerud. Det var en grovkalibret vindrifle med bajonett på. Den hadde vært med i krigen mellom Norge og Sverige, og var en av de børser som det østerdalske skiløperkorps brukte i sitt bekjente slag.

Da far kom midt mellom Fjellseteren og Storekrak, fikk han se tre bjørner som gikk og åt bær. Det var en binne med to unger. Skuddholdet ble for langt om han skjøt dem fra der han stod, så han måtte still seg nærmere.

Vinden var gunstig og stod rett fra bjørnene og mot far som listet seg så tett inn på dem at det var bare omtrent seks alen mellom han og binna. Før kunne han ikke få tak til å skyte. En av ungene stod midt imellom henne, og far som lå på marken og fikk anlegg på en granskate.

Han tok sikte på binna på bogen og var aldeles sikker på stemple kula tvers gjennom hjerteskrotten hennes; men skuddet gikk ikke. Børsa klikket. Bare knallhetta brant med et skarpt smell, så bjørnene kvakk og fikk se far.

Binna gjorde noen glefs etter ungene sine og så kom den i lange hopp etter far, som tok flukten nedover mot skogen. Men tross det gikk over stokk og stein med den største fart som han i livsfare kunne sett opp, nådde bjørnen ham igjen, reiste seg på to bein og ville gripe ham med klørne eller slå ham ned.

Disse få sekunder som bjørnen behøvde for å stanse og reise seg opp, gjorde at far vant noen skritts forsprang, for hver gang det gjentok seg, så kom han unna. Jakten gikk således til de kom ned i skogen. Da bjørnen seg og vendte oppover igjen til sine unger.

Far fortalte at han så seg tilbake da bjørnen stod på to bein. De brølte den så fælt, at han så langt ned i halsen på den. Far hadde bajonetten på børsa og tenkte som siste nødverge å støte den i bjørnen; men han trodde ikke det hadde nyttet.

Han mente at bjørnen ville ha slått ville ha slått børsa ut av hendene på seg. Da bjørnen hadde oppgitt jakten på ham og gått sin veg, stanset far nede i skogen, la nytt krutt i knallrøret og skjøt ut det gamle usikre skudd for å få ladd børsa med et nytt skudd, som han kunne stole på. Så gikk han oppover igjen for å se etter bjørnene, men da var de gått sin veg, og han fant dem ikke igjen.

Året deretter, om høsten, var far og flere med ham på jakt i Aurdalsberga. Det var etter den tid bjørne la seg inn i hi for vinteren. Da fant de tre bjørner i et hi og skjøt dem alle tre. Far var sikker på at det var de tre bjørner som han så i Bogen. Han kjente dem igjen.

Når far fortalte oss smågutter hvordan han kappsprang med bjørnebinna i Bogen og ga ut et brøl eller et skrik som den hadde gjort, da kvakk vi.

Engang far var på Drammens-tur og stanset på Engerodden, var biskop Essendrop også kommet dit. Da han fikk høre at far var der, ville han snakke med ham og få ham til å fortelle bjørnehistorier. Kjerringa der, gamle Barbro, syntes nok det var rart at en bisp ville snakke med en så uvan mann som far; for far var uvan han som det heter på valdresmål om en som ikke ser så fin og polert ut. Han var kledd i rundtrøye og hadde med seg ei diger nisteskreppe.

Men da far skjønte hva Barbro tenkte, fikk han moro og lot bispen komme. Og så fortalte far den ene spennende bjørnehistorie etter den annen, da han forstod at biskopen var interessert og tok inn alt sammen som om han selv var med på jakten.

Til slutt fortalte han også om sin uhyggelige opplevelse med den rasende bjørnebinna i Bogen, og da Barbro var til stede for å kontrollere at alt gikk biskopaktig til, så for det en liten skøyer i far. Med det samme han fortalte om bjørnen da den reiste seg på to bein, reiste også far seg opp, greip ut i været med begge armene og ga ut et fælt skrik eller brøl akkurat som bjørnen hadde gjort det.

Men da kvakk bispen så han datt baklengs i sofaen, og Barbro fant hullet i veggen ut av rommet.

I et selskap i Hønefoss skulle jeg fortelle bjørnehistorier. Der var det en stor mann som var svært grovlagd, når han talte så låt det som i et holtre. Jeg hadde moro av å se om det lot seg gjøre å knekke denne store kjempe. Så fortalte jeg om fars hendelse i Bogen, og da jeg kom til det kritiske øyeblikk da bjørnen reiste seg opp, vendte jeg meg til den store mann og skreik som en sint bjørn. Da kvakk kjempa så han var redd lenge deretter.

Det samme var tilfelle med de andre som hørte det. Men stolen som jeg satt på gikk i stykker, så også det ble til moro for selskapet.

I 40-årene var bjørnen svært slem og nærgående på setrene. Iblant de mange slagbjørner som da gjorde ugagn, var det en som var blodtørstigere og gjorde mer skade enn de andre. Den fikk derfor navnet «Husbjørn».

Det var ofte budeiene så bjørn som gikk over setervollen om dagen. Om natta gikk den inn i fjøsene og drepte både stort og smått fe. Somme tider tok den nabben ut som stengte for fjøsdøra, lukket den opp og gikk inn.

Og sommetider kløv den opp på fjøstaket, reiv hull i det og gikk ned i fjøset, drepte småkreaturer og kastet dem ut gjennom hullet i taket. Selvfølgelig satte denne «Husbjønn» stor skrekk i folk på setrene og gjorde stor skade på kreaturene. Alle ønsket død og fordervelse over dette fæle, rovgjerrige skadedyr, men ingen skytter hadde vært i stand til å få skudd på den.

En høst, straks før jul, drog far og noen med ham bort i Aurdalsberga for å skyte bjørn. Da de kom til Aurdalsseteren, traff de Arne Brenden og noen Fekjær-karer. De sa: «Hører vi det smell oppi berga så kjem vi». Far og hans følge gikk da oppi berga og lette etter bjørn. De fant også det de søkte etter – et bjørnehi med bjørn i.

De skjøt først en binne, og den hadde med seg i hiet en unge som hadde en kvit ring av hår rundt halsen. Binna stupte for første skudd, men den vesle bjørn var seiglivet. De skjøt skudd på skudd på den uten å treffe den dødelig, men endelig fikk de livet av den.

Da det begynte å smelle på bjørnen oppe i berga, tok tømmerhoggerne til å huje nede på Aurdalsseteren og kom for å være med å frakte bjørnen ned til seteren. Underveis skar de vidjer og vridde til taug, som de ville bruke til å dra eller bære bjørnene med.

Og på kort tid samlet det seg en flokk røyksvarte tømmerhoggere omkring de døde bjørner for å se dem og høre hvordan det hadde gått for seg. Jegerne fikk det travelt en stund med å svare på alle spørsmål.

Alle ville høre om bjørnenes endelikt. Da de nødvendige forberedelser var gjort og alles nysgjerrighet var tilfredsstillet, satte toget seg i bevegelse nedover til Aurdalsseteren. Der ble bjørnegravølet holdt med prat og med mat. Om de hadde kaffe med seg i skogen den tid vet jeg ikke.

Det viste seg senere at denne bjørnebinna som da var skutt oppe i Aurdalsberga, var den fryktede skadebjørn som ble kalt «Husbjørn». Etter at den ble skutt, fikk fjøsene og kreaturene i dem være i fred.

Den vesle hannbjørnungen med den kvite ring rundt halsen, var alle sikre på hadde blitt en svær blodtørstig slagbjørn om den hadde fått leve. De verste slagbjørner hadde en kvit ring rundt halsen.

Publisert i «Valdres» i januar 1968.

Les også..

Hilde Lysengen Havro

Avisa Valdres går frå tre til to papiraviser

Frå og med 2. juli vil "Valdres" koma ut i ...
Logo HIL

Dugnad stadion, grusbanen og aktivitetsparkBEKJENTGJØRELSE 

Hedalen idrettslag trenger din hjelp! TIRSDAG 28. mai fra kl. ...
Hedalen barne- og ungdomsskole. Foto: Dagfinn Heimestøl

Kom på basar!BEKJENTGJØRELSE 

Kom på basar på Hedalen barne- og ungdomsskole mandag 3. ...
Bautahaugen

Dugnadssesongen er ikke over!BEKJENTGJØRELSE 

17. mai på Bautahaugen ble fantastisk flott! Finere ramme rundt ...
Kviss

Valdresmål – kviss – 5

Håkon Bakkene, Synnøve Fjelltun og Marianne Granheim Trøyflat har sammen ...
Pendling

Attraktiv kommune å bo i?

Ved nyttår var det 2 836 innbyggere i Sør-Aurdal. Det ...