Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 3 av 6

Året deretter hadde far tømmerhugst syd for Goplerudseteren, og en dag like før jul tok han med seg sin tjenestegutt Torgrim Bjørke, bror til Tomas Perlesteinbakken, opp til Grofjellet for å skyte bjørn.

Torgrim tok med seg en øks i hånden. Da de kom tett opp til hiet, fant de en grasdott som bjørnen hadde ment å ha til boso, men som den hadde kastet bort. Far så på lang lei at bjørnen hadde vært der og kanskje kunne være i hiet.

Da de kom opp til det, skjønte han med en gang at det var bjørn der, for den hadde satt en bosodott i hihullet for å ha det varmt. Far stilte seg ved siden og litt bakenfor hiåpningen. Han ville være litt bakenfor når bjørnen kom ut.

Torgrim var svært modig og bante på at der var der ingen bjørn. Med det samme han hadde sagt sine bryske ord, kom bosodotten ut av hiåpingen ganske fort, et svært bjørnehode kom til syne og ga ut et fælt skrik eller brøl.

Men da bleknet Torgrim der han stod. I det samme smalt det for far som satte børsepipa like i nakken på bjørnen og lot skuddet gå. Bjørnen ramlet inn i hiet igjen for skuddet og begynte å brøle og brumme der inne. Far ladde børsa det forteste han kunne, og da han var ferdig med ladningen, bad han Torgrim hugge en liten bjørk og stikke den inn i hiet. Torgrim bante igjen og sa: «Bjørnen vil inte leike med meg». Endelig stakk bjørnen hodet ut av hiet for annen gang, og far skjøt på den så den falt død inn i hiet igjen.

Da bjørnen skulle fraktes nedi dalen, bandt de to og to av den føtter sammen, og stakk to stenger mellom de sammenbundne føtter for å bære den; men seks karer bar den bare omtrent 20 alen, så den ble for tung. De måtte gå etter en hest og kjøre bjørnen.

Det var en gjeldbinne og den feiteste bjørn far hadde skutt. Feiten over ryggen og baken på den var så tykk som en manns hånd er bred. Huden solgte far nede på Nes i Ådalen, og Nils Viker sa at bjørnefelden av den huden var den fineste som kom til Viker kirke, når det var messe der.

Et år far hadde bjørneåte i Plomtjerndalen, fikk han en dag se at det var oppkast på åta. Dermed mentes at bjørnen hadde vært der og kastet tilside det som åta var dekket med. Det var et tegn på at bjørnen snart ville komme igjen for å gjøre seg til gode med den mat den nettopp hadde funnet.

Far visste dette og satte seg ved skyttergarden for å passe på bjørnen når den kom. Mens han satt slik og speidet og lydde, fikk han se en stor bjørn som kom ned bakken et stykke sønnenfor åta. Far skjøt, og med det samme det smalt, valt bjørnen overende med et fryktelig skrik.

Kula hadde slått av ryggen på den. Far hadde bare en kule til med seg. Han ladde igjen og skjøt etter bjørnens hode, men den var så urolig, samtidig som far var noe opphisset, så han traff den ikke. Det var nå intet annet å gjøre for ham enn å skynde seg hjem og støpe kuler, så han kunne får skutt den i hjel.

Da han kom hjem, hadde fortalt om bjørnen og støpt kuler, ble alle husets folk som kunne gå så langt, med ham til Plomtjerndalen for å se bjørnen. Blant dem var Anne-faster som ikke var den minst interesserte.

Da de kom tilbake til bjørnen, hadde den ikke flyttet seg, men lå på samme sted, var sint og brølte fælt. Far skjønte da at den ikke kunne komme av flekken og gikk tett bort til den og gjorde ende på dens lidelser med en kult gjennom hodet.

Med det samme han løftet børsa og skulle ta sikte, skreik og brølte den så forferdelig at faster ble så livende redd at hun sprang til far og ropte: «Tek’n øss! Tek’n øss!» Bjørnen skjønte da hva det betydde da far rettet børsa mot den, derfor skreik den fælere enn før.

Åtte dager før denne bjørnen ble skutt var far en morgen på tiurleik på Kvileberget. Han skjøt da en tiur, og den bar han på børsa som ikke var ladd. Da han på heimvegen kom ned i Lindelislia, møtte han en bjørn ved en stor stein.

Møtet var så uventet av begge måtte bråstanse for ikke å støte sammen. De var like innpå hverandre. Far reiv tiuren av børsa som han mente å verge seg med; men bjørnen kvakk nok likeså meget som far og tok flukten det forteste den kunne. Far så den ikke mer den gang, men han var sikker på at det var den samme bjørn som han skjøt i Plomtjerndalen en uke senere. Han kjente den igjen, sa han.

En annen gang far hade bjørneåte i Plomtjerndalen og kom for å se til den, fikk han se en bjørnebinne som lå i en maurtue like ved skyttergarden. Et par bjørneunger var like ved henne. Far skjøt på binna, men traff ikke. Han skjøt over henne, og kula traff en granlegg. Bjørnen tok flukten og kom aldri tilbake dit igjen. Mens jeg var liten smågutt, viste far meg grana og der kula hadde gått inn. Nå er grana hugget ned.

Fars siste bjørn skjøt han på åte eller rettere sagt mens den satt i saks. Far hadde lagt ut åte i Grojuvet i Vidalen, og da han kom opp og så til det, var det oppkast. Bjørnen hadde vært der og kastet vekk det som var lagt over åta, for å få fatt i den.

Da det var så langt borte, og derfor slemt å sitte på vakt over bjørnen for å skyte den når den kom, la far ut saks. Litt senere da han kom for å se til den, var den borte. Bjørnen hadde vært der og gått i saksen. Far tok sporet som viste seg på marken og på granleggene, der den skubbet med saksen i sin fortvilede kamp for å slippe løs.

Den hadde tatt ned lien, over elven og oppover skogen på den annen side av dalen. Far nådde den først igjen midtlies mellom dalbunnen og fjellet. Da var den blitt utmattet og orket ikke å gå lenger med saksen. Far skjøt den i hodet, så den datt død med en gang. Da var det bare en liten sene igjen, så nær var foten avgnaget av saksen, fortalte far.

Det var en stor hannbjørn. Av huden gjorde far en sledefeld som han hadde så lenge han levde. Nå har min søster Gunhild Aspholt felden, og den er ganske bra ennå, slutter Elling å fortelle for denne gang.

*

Siden Peder Goplerud hengte sitt gevær på veggen for godt, er det skutt mange bjørner i Vassfaret og på fjellene omkring. Etter hvert som de hurtigskytende jaktgevær kom i bruk, er bjørnen stadig mer og mer blitt etterstrebet, oppmuntret av store utlovde skuddpremier for hver felt bjørn.

Alle som har kunnet, ikke minst hallingene, har gjort sitt beste for å få bjørnen utryddet mellom dalførene Hallingdal og Valdres, som nå synes å være den siste tilholdssted på Østlandet. At det til denne tid ikke har lykke dem fullstendig å gjøre det, er altså ikke mangel på vilje.

Det skyldes snarere, etter min mening, den naturordning, at når en viltstamme holder på å gå til grunne, blir oppholdesesdriften, eller om en vil evnen, til å unngå sine fiender så skjerpet hos de siste gjenlevende individer av stammen eller arten, at de synes å være i stand til å trosse alle etterstrebelser.

Det er bare nå jegeren er ute for et såkalt lykketreff, eller tilfellet komme han til hjelp, at det lykkes å få skutt eller fanget noen av dem. Dess mindre det blir av den, dess vaktsommere blir de og gjemmer seg bort for menneskene på de tryggeste steder. De synes å forstå at det gjelder mer enn deres eget liv.

Naturen søker selv ved de mest intelligente og levedyktige dyr således å holde stammen i live.

Det er denne naturlov vi har å takke for at både bjørnen og flere dyrearter med den, ikke for lenge siden er utryddet her i landet.

Publisert i «Valdres» i januar 1968.