Elling Goplerud

Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 2 av 6

Publisert av Elling Goplerud / nedskrevet for flere år siden av G. O. Lien. 14.04.2024. Sist oppdatert 14.04.2024.

På bjørnestillingen i Plomtjerndalen skjøt far flere bjørner på åte. En gang han kom til skyttergraven og gløttet gjennom glugget, fikk han se en diger bjørn som lå og åt på åta. Far tok sikte på bjørnen midt på bogen, og var helt sikker på å treffe den der han siktet da han lot skuddet gå.

Kruttrøyken drev i kruller foran børsemunningen et øyeblikk, og gjorde det umulig for far å se hvordan det gikk; men da han fikk se for røyken kom bjørnen settende imot ham og var alt tett inntil skyttergraven.

Far som ikke hadde ladd børsa, måtte ta flukten på heimvegen det forteste han kunne. Han trodde bjørnen ville ta seg, og torde ikke ta imot den med sin tomme børse.

Peder Goplerud – far til Elling

En god stund deretter kom det atter bjørn på samme åte. Da la far ut saks og tok den samme bjørn som han hadde skutt på en måneds tid før. Den hadde et risp etter kula midt imellom øynene og ørene helt inntil skallebeinet. Hadde kulen gått en tomme lenger nede ville den ha knust beinet og trengt inn i hjernen. Hvorledes far hadde fått dradd børsa så meget til side da skuddet gikk, forstod han ikke.

En vinterdag i 1840-årene kom Anders Flatbråten og Syver Stenseth, eller morbror Steinseth som far kalt ham, hit til Goplerud sent en kveld aldeles oppgitte og kraftløse. Disse to karene var begge svære bjørneskyttere, og de to i sammen hadde skutt mange bjørner. Morbror Steinseth var best til å finne bjørn, men Anders Flatbråten var best til å skyte den.

Anders hadde vært med i krigen mellom Norge og Sverige i 1814, og etter den svære lidelse tålte han ikke svensker. Han ble aldeles rasende når han så svensker, og ville fly på dem uten noen som helst årsak.

Disse karene som kom hit til far, kom fra bjørnejakt. De hadde jaget ut av hiet en stor bjørn syd på Nesåsen. Snøen var ganske stor og tung å gå i for skytterne , og bjørnen drog nordover mot Gopletjennflaget i Finnevoldlia. Midt oppe i flaget er det en skorr og i den er det et dypr steinhi. Oppe i den skorra hadde bjørnen gått og gjemt seg i det hiet.

Da karene kom etter bjørnen oppi skorra og forstod at den hadde gjemt seg i steinhiet, bante morbror Steinseth på at her var ikke bjørnen god å få ut igjen. Med det samme han hadde sagt det, skjøt bjørnen seg ut av hiet og rett utover flaget så uventet og fort at ingen av dem fikk skutt på den.

Noen år før dette hendte, fant disse karene en bjørnebinne med unger som hadde lagt seg inn om høsten i det samme steinhiet. De hadde da arbeidet lenge med å få bjørnen ut og skutt den; for det var et meget vanskelig sted å få tak til å skyte på bjørn inne i dette hiet. Så trodde de var likedan med den bjørn de da forfulgte som hadde gått inn der.

Da bjørnen kom ned flaget, dro den opp mot Skarvene og Fesjidalen. Men før karene kom etter den opp på Skarvene, var sporene etter den igjenføket av snø. De var da så trett og slitne at de orket ikke å gå etter den lenger. De bestemte seg da for å gå til Goplerud til kvelds og by far en tredjedel av bjørnen, dersom han ville gå i veg neste dag, finne sporet og ringe bjørnen. Det gjorde far. Han fant igjen sporet på hitre side av Skarvene, og ringet bjørnen i Storseterlia, nord for Storseteren.

Da Storseterlibjørnen skulle skytes, var det mange som ville få være med for moro skyld, og det fikk de lov til. Det var mange hedøler og nesninger som var samlet her på Goplerud den morgen. Likeså var Anders Flatbråten, Syver Steinseth og Torkel Haugebråten til stede.

Da hele flokken stod ferdig til å gå nordover til Storseterlia for å skyte bjørnen, fikk de se at det kom ridende en mann på en hest i fullt trav oppover fra grinda nederst i Goplerudjordet. Skytterne stanset da litt for å se hva det var for en rytter som kom.

Det var sersjant Brager som kom med bud fra Kong Karl den 15. om han kunne få lov til å komme til Goplerud og skyte den Storseterlibjørnen. Far la saken over i Syver Steinseths hånd, så at han kunne gjøre som han ville. Anders Flatbråten tålte jo ikke å se svensker, så for hans vedkommende var svaret gitt.

Syver Steinseth sa: «Da det er samla så mange venner her som er kømme for å vara med i bjønnejakta, så synes je at det er leit å attre den». Så bestemte de seg for å skyte bjørnen den dagen.  Men det angret far på så lenge han levde, at han ikke utsatte jakten og lot Karl den 15. komme og skyte bjørnen.

Så drog jaktselskapet nordover til bjørneringen i Storseterlia. Far satte ut poster rundt ringen og noen av skytterne skulle gå inn i den for å finne bjørnen eller støkke den ut. Far og Torkel Haugebråten var de første som fikk se bjørnen. Torkel skjøt på den først med det samme den hoppet over en bjørk som lå krumbøyd over snøen. Skuddet gjorde at den ble hengende stille et øyeblikk over bjørka, og med det samme skjøt far den i hodet. Det var en stor hannbjørn som hadde vært en kongejakt verdig.

Far, Ole Kulterud og Peder Bruskerud hadde bjørneåte nord i Kjensrudskogen, rett ned for Dyttholknatten i Vassfaret. Om høsten da de la ut åta, laget de også til skyttergrav med to skytterglugg som de satte mosedotter i, så alt skulle være ferdig til bjørnen kom.

Da det ble våren og bjørnen ble ventendes på åta, skulle alle karene se til den. De bar med seg en bjørnesaks som de ville legge ut ved åta og ta bjørnen i. Da de kom tett bort til skyttergraven, la de fra seg saksen og Peder Bruskerud skulle bli igjen der.

Da Ole og far kom bort til skyttergraven og kikket gjennom glugget, fikk de se en stor bjørn som lå og åt på åta. Både far og Ole Kulterud la an og tok sikte på bjørnen; men Ole skulle ikke skyte før enn det smalt fra far. De trodde at han var best til å skyte. I det samme det smalt fra far, smalt det også for Ole, og bjørnen ble liggende død på åta. Far hadde hjerneskutt den, og Ole hadde skutt høyt over bjørnen opp i en bakke.

Peder Bruskerud hadde sett til åta noen dager før og fortalt far og Ole at det var oppkast på den; men sannheten var at det også den gang lå en diger bjørn på åta og åt. Peder skjøt på den, men den tok flukten tilsynelatende uskadd. Han så ikke etter den, og ikke fortalt han det til noen den gang, fordi han syntes det var skam å skyte bom. Han trodde det var samme bjørn som han hadde skutt på, som den far skjøt.

Året etter hadde de samme karene bjørneåte på samme sted. Da var det en av dem som gikk sønnem åta et stykke. Der fant de levningene av en død bjørn fra året før. Først da fortalte Peder Bruskerud at han hadde skutt på en bjørn da han så til åta første gang året før. Hadde han fortalt det til sine jaktkamerater, hadde de nok funnet den. Det hadde vært en stor bjørn.

Det var en vinter i romjula at far og Ole Kulterud – om det var flere med er jeg ikke sikker på – gikk til Aurdalseterberga for å skyte bjørn i hi. Det fantes ikke sne der oppe, marken var tien, og fint, mildt vær var det.

Da de hadde lett en stund fikk far se en bjørn som lå på en boso under en gran. Han var tett innpå den og skjøt med en gang med sin grovkalibrede munnladningsrifle. Bjørnen ble liggende i bosoa. Ole Kulterud, som var tett ved, hørte skuddet og trodde først at far skjøt et skremmeskudd for moro skyld; men så fikk han se at far ladde så for igjen og da forstod han at de var bjørn han skjøt på. Ole skyndte seg å komme det forteste han kunne; men før han nådde fram til far var bjørnen død med en ny kule gjennom hodet. Det var en hannbjørn.

Far, sammen med andre, skjøt mange bjørner oppe i Aurdalseterberga og rundt deromkring.

Olaug Bakke var gjæterjente på Bakkeseteren – Beinseteren – i Vidalen. Mens hun gjette fant hun et digert bjørnehi på Grofjell, tett syd for Dansarhaugen. Det var et stort jordhi gravd under rød steinskjær og er ganske likedan den dag i dag.

Om høsten etter at bjørnen hadde lagt seg i hi, fulgte Olaug med far til hiet; men da var det ingen bjørn å finne der. Far trodde at tømmerhuggerne som hugg tømmer tett ved hiet, hadde skremt den om høsten da den ville legge seg inn.

Publisert i «Valdres» i januar 1968

Les også..

Hilde Lysengen Havro

Avisa Valdres går frå tre til to papiraviser

Frå og med 2. juli vil "Valdres" koma ut i ...
Logo HIL

Dugnad stadion, grusbanen og aktivitetsparkBEKJENTGJØRELSE 

Hedalen idrettslag trenger din hjelp! TIRSDAG 28. mai fra kl. ...
Hedalen barne- og ungdomsskole. Foto: Dagfinn Heimestøl

Kom på basar!BEKJENTGJØRELSE 

Kom på basar på Hedalen barne- og ungdomsskole mandag 3. ...
Bautahaugen

Dugnadssesongen er ikke over!BEKJENTGJØRELSE 

17. mai på Bautahaugen ble fantastisk flott! Finere ramme rundt ...
Kviss

Valdresmål – kviss – 5

Håkon Bakkene, Synnøve Fjelltun og Marianne Granheim Trøyflat har sammen ...
Pendling

Attraktiv kommune å bo i?

Ved nyttår var det 2 836 innbyggere i Sør-Aurdal. Det ...