Hedalsdialekta igjenYTRING 

Det var jo både artig og hyggelig å se kommentaren fra Magne Ruud om hedalsdialekta og kommentarene til tekstprøva mi som hedalen.no valgte å publisere på nytt nylig. Jeg tillater meg noen få kommentarer.

Denne tekstprøva var ment å få med mange tradisjonelle hedalsord, men noen av dem er nok utgamle. Ord som kantuffel, avensere, fenanseri, pelemente og foron er ord som nok bestefar min kunne si, men neppe foreldra mine. Ellers er de fleste ord som jeg brukte sjøl eller hørte rundt meg i oppveksten på 40- og 50-tallet. De fleste orda står forresten i boka Hedalsmålet av Mikjel Sørlie.[1] (Hva orda betyr, går nok fram av «oversettelsen». Ja, avensere = bli kvitt. For trevaleg ville jeg heller si ‘vanskelig’.)

Magne Ruud omtaler også dialekta i Hedalen som ei blanding av andre dialekter. Jeg ville heller si at dialekta har mye til felles med andre dialekter, men mest med dialektene i øst og sør, altså Land, Hadeland og Ringerike, mindre med øvre Valdres. Hedalen, Begnadalen og Nes har jo hatt omtrent samme dialekt til nylig, men mot nord er det et tydelig skille mellom Garthus og Fønhus. For resten av Valdres, fra Bagn og nordover, har med sine eg og ikkje og mø og gutadn mer til felles andre dølamål, aller mest med Hallingdal, men også litt med Sogn. At dialekta i Hedalen er mer lik dialektene i øst og sør, har med gamle ferdselsveger å gjøre – kontakten gikk mest i den retningen.

Det er nok også riktig at sjøl om dialekta stort sett har vært den samme i heile bygda, så har det også vært noe variasjon. Ruud nevner variasjon ø/å i noen ord. Det har nok vært å i sør og ø i nord i ord som oss (åss/øss) og osp (åsp/øsp). Likeså har vel dom vært brukt i sørbygda, mens dei har vært vanlig lenger nord.

Hvor gammalt hedalsmålet er, er umulig å si. Dialekta har som andre dialekter sitt utspring i gammalnorsk (norrønt), som så har endra seg langsomt, men litt ulikt fra sted til sted, for folk bodde gjerne isolert fra hverandre. Vi veit bl.a. at dativ i substantiver holdt seg lenge i hedalsmål, og ble borte visstnok på 1800-tallet (iflg. M. Sørlie), mens det har holdt seg i Valdres lenger nord. Så dialekta har vært i stadig endring, og enda sterkere nå i vår tid.

Magne Ruud sier at hedalsmålet er utsatt, og at de fleste yngre snakker annerledes, og det er nok sant. Jeg gjorde en liten undersøkelse av talemålet til noen skoleelever og deres foresatte for noen år sia, som er beskrevet i en artikkel i Tidsskrift for Valdres historielag.[2]  Og vi ser der at hos de unge viker itte for ikke, og dekka for dere og nokkon for noen. De unge tar inn ordformer utenfra, men da mer østlandske bytaleformer enn bokmålsformer. Partisippet fønne f.eks. erstattes hos de fleste med osloforma finni, ikke bokmål funnet. I artikkelen var hovedkonklusjonen denne:

1. https://www.nb.no/items/211d9f8aaa20c9833f524e5e860198c1?page=0

2. Hedalsmålet i endring

• De voksne (foresatte) har i stor grad beholdt det tradisjonelle hedalsmålet.
• Elevene (13-15 år gamle) har i stor grad nyere ord- og bøyingsformer, men har også noe igjen av den tradisjonelle dialekten.
• De nye formene som elevene har tatt i bruk, kommer i hovedsak fra et østlandsk bytalemål, i mindre grad fra et standardtalemål eller bokmål