Hedalsdialekta

På et møte om hedalsdialekta på Bautahauen i 2018 presenterte Svein Lie en tekst som skulle likne på gammalt hedalsmål.

– Teksten (litt revidert etter Bautahaugen) har nok neppe noen litterær verdi, men har til gjengjeld en god del gamle hedalsord. Noen av dem er nok så gamle at ingen bruker dem lenger, men de har nå vært i bruk i Hedalen en gang, skrev Lie.

Her kommer teksten som ble publisert på Hedalen.no 1. august 2018:

Han Gul og ho Berit budde på ei stelle borti ørkjøna før seg sjøl. Dei sa at han Gul va både rælut og uvørden, og den nemmeste gra-an sa han va ein jesel, men kanskje va han itte mætere sjøl.

Om nokon prøvde å gjera han Gul ei pelemente eller anna fenanseri, så vart han bysten og anntrert og begynte å ajere.

Han likte bestandig å ressleie på heiårt, i smiua og størøset og imsehår-stann – og støtt, anten nå arnakka viste helg ell sykn, i dei ufjampene høndagsklea sine.

Og så va’n augunsjuk på granna sine, før dei hadde nok litt meir orden i foron sine. Det va nøgle gruslent og ubørt hos dei, og husa va gisne, så det var heiskle kaldt der og trevaleg med.

Kønn dyrka dei itte der, men kantuffel vart det nok tå, og fôr nok i lyua før krytyra te vintern. Bjønn va det itte der omkring, men i stella nok tå flugu og mehank og sulu – og lomeldre.

Ho Berit va ei jemeinsleg kjæring som hadde huksut før mann sin, og dei sa te’n Gul: «Selva deg, som har ei slik grepa kjæring!»

Ho va griug, og før føreduggurn gjekk ho te fjøset for å mjølke kjynn, og sørga gjenne for ein marisup te katten som stod ved skantelet og venta. Han Gul ville nok helst avensere katten, men det vart nå itte noko tå. Og ner ei kyr hadde børe, vart det kitilost.

Ho Berit va flink med maten, og ho hadde mykjy på varastyr både på stabburet og ellers. Men te duggurs va det helst vassgraut eller brødsøll.

Og så likte ho å baka, ofte stryll, som va den kakua han Gul va huga mest på te syndagskaffen. Ofte satt ho med bønningen sin og batt, både hosor og ladder, for han Gul va litt frøstal.

Ho Berit flaug itte hælslykkja gardtales rundt omkring og våla med granna sine. Ho va itte vidforug, før om ho gjekk for langt, så vart ho både oppjæv og huggør.

Men ner han Gul gjekk ute i hosoleisten, måtte ho ressenere han: «Hå slaks gjerd er detta? Å-berte går du ut slik? Det e nå høspen med!’, sa ho kanskje.

Det va vel hjertugt sagt, men da ist han itte svara, berre skøttra litt på hene og gatt ingenting, så det gjekk over på ein måte lell. – Så slik va det nå der.