Klar for rumpeldunkkamp

Overskriften (som jeg ikke har kommet på)

Publisert av Thora 13.03.2024. Sist oppdatert 11.03.2024.

Mellomtrinnet ved Hedalen skole har gjennomført et 8-ukers tverrfaglig prosjekt med Harry Potter som tema. Noen av elevene presenterer sine fantasyfortellinger for Hedalen.no sine lesere. Her kommer Thora (7. klasse) sin tekst.

Jeg reiste meg opp av sengen min. Umulius ga fra seg et misfornøyd mjau. Pinky (den magiske dyna mi) fløy etter meg, noe som gjorde den flekkete katten med rosa vinger og rosa hale enda mer sur.

Umulius fløy bort til Pinky og klorte seg fast. Pinky ga fra seg et stønn som fortalte meg at det var på tide å bryte inn.

«Umulius, kom her!” prøvde jeg, men katten nektet å høre. “Aa …” sukket jeg. Flyvus (den andre katten min) kom flyvende inn i rommet mitt, og satt seg ned ved siden av meg. “Mjau?” Flyvus kikket opp på meg.

“Ja da, Flyvus. Du skal få mat.” Jeg knipset til Pinky, som la seg ned i senga igjen. Umulius derimot hadde havnet under dyna og freste, før han endelig kom seg ut fra dyna mi. Pelsen sto rett til vers, og øynene fortalte meg at Umulius var alt annet enn glad.

«Argenitia! Frokost!” mamma sin stemme rev meg ut fra dyrekaoset på rommet mitt. “Jeg kommer!” ropte jeg ned mot kjøkkenet.

Jeg tok skolesakene mine fort oppi skolesekken min, før jeg løp ned. Endelig! Endelig skulle jeg på Maltvort igjen! Endelig skulle jeg se Synna og Sara igjen! De var de beste vennene jeg noen gang hadde hatt, og ingenting kunne splitte oss! Ingenting!

Da jeg kom inn på kjøkkenet, var det vanlige Maidurensen-kaoset allerede begynt. Det var nok ikke så rart at familien min hadde et kaos, jeg hadde tross alt seks søstre og tre brødre. Amenitia og Argentia var de eneste som var eldre enn meg. Buritos var tvillingen min, men jeg var noen minutter eldre enn han.

Noe som gjorde meg mye mer moden og bedre i alt! Noe som ikke bare er noe jeg sier, men som er helt sant. Buritos er kanskje ikke enig, men det er sant!

“God morgen!” kvitret jeg. Buritos kom gående inn på kjøkkenet. “Må du alltid være så j#vla positiv hele j#vla tida eller?” gryntet Buritos.

“Buritos! Ikke banneord! Spesielt ikke på kjøkkenet!” gispet mamma. Buritos  så bare mer sur ut. “Vel jeg er en fri mann! Og vi er vel ikke noen j#vla folk som er gal etter gud, eller noe sånt!!?! Så jeg kan si hva enn jeg vil!” Buritos trampet ut av kjøkkenet.

“Noen sto visst opp med feil bein i dag!” mumlet Amenitia i det hun kom gående inn på kjøkkenet akkurat i det Buritos trampet ut. “Hold kjeft!” smalt det fra Buritos.

DA kokte det over for mamma. “Buritos Blåbær Maidurensen! Kom tilbake øyeblikkelig! Du har oppført deg helt tåpelig. Du kan ikke …  … jeg mener du skal ikke dra på Maltvort i dag! Du skal ha tre straffedager på den vanlige, slitte og ekle skolen nede i bygda! Du skal bare ha basisfag og masselekser! Er det forstått!” hylte mamma, til Buritos.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke le, men det var vanskelig! Og jeg var tydelig ikke den eneste som holdt på å få latterkrampe, for storesøsteren min Amenitia sto ved siden av meg og fniste, og holdt hendene foran munnen. “Det er ikke morsomt!” skreik Buritos. Amenitia brøt ut i latter. “JO!” klarte jeg å få ut fra latteren til søsteren min. Til og med mamma lo litt av Amenitia før hun tok seg sammen.

“Greit, men nå er det frokost! For alle! Både de som skal til Maltvort, og de som ikke skal dit!”

Akkurat da kom Sakrus inn på kjøkkenet. “Er det noen som ikke skal til Maltvort?” Sakrus så bekymret ut. “Ikke jeg vel?!” Sakrus tittet på alle på kjøkkenet. Det var til slutt jeg som svarte han.

“Nei, du skal til Maltvort. Ditt første år skal ikke spoleres. Det er Buritos som ikke skal dra til Maltvort! Han skal heller dra til den ekle skolen nede i bygda! I tre hele dager!” lo jeg. Sakrus så ikke ut til å henge helt med, men han virket glad for at det ikke var han som måtte ha tre dager på skolen nede i bygda i stedet for Maltvort.

Jeg kikket bort på Sakrus, som så på portaltreet med store øyne. “Wow!” jeg måtte nesten le av Sakrus sin reaksjon. Vi hadde omsider fått hele Maidurensen-familien ut fra huset, og nå sto vi ved portaltreet. Som førte til Maltvort. I teorien. Nesten i hvert fall.

“Jeg går først!” jeg begynte å gå mot portaltreet, dette var mitt tredje år, så jeg visste hvordan jeg skulle bruke portalen. Jeg gledet meg sånn! Jeg skulle møte venner. Venner jeg ikke hadde sett siden forrige skoleår! Det var så lenge, det var … Kort sagt: Altfor lenge siden!

Jeg skulle bli enda bedre enn det jeg var i fjor! Jeg skulle bli helt suveren! Dette året skulle bli det beste året noensinne! Ingenting skulle ødelegge dette året! Ingenting! Ingenting kunne ødelegge dette året!

Jeg klatret opp i lønnetreet, og gjorde meg klar. “Hei-Hå. Gymidus. Her. Kommer. Jeg!” Jeg dro i en grein, og kikket ned idet det formet seg et hull i stammen. Jeg hoppet ned i hullet, og landet på myke blader.

“Endelig! Nå er jeg her!” Jeg begynte å gå i en av tunnelene. Det var kanskje tusen tuneller, men kun en av de ledet til Maltvort.

Plutselig så jeg … … lys? Lys? Allerede? Tenkte jeg. Hadde jeg gått fort eller hadde jeg bare tatt feil vei? Jeg krabbet ut av tunellen. For lyst! Ikke Maltvort! Garantert ikke Maltvort! Jeg reiste meg opp. Nei, dette var ikke Maltvort! Treet som jeg hadde kommet ut fra, var et bjørketre. Jeg så meg rundt. Det var mange folk, eller mennesker. Vanlige mennesker. Ikke noe magi her nei.

Det var da jeg så det som jeg sto foran. Var det? Kunne det være? Jepp. Jeg sto foran Slottet. Jeg var i Oslo. Ikke Maltvort, men Oslo. Jeg bannet lavt for meg selv. Nå kom jeg sikkert ikke til å rekke første time.

Hvis jeg var heldig, da. Det kunne godt hende at jeg ikke kom tilbake før friminuttet. Det var jo ikke sikkert når jeg kom tilbake med den j#vla gode lykken min!

Jeg klatret opp i treet, og prøvde å huske passordet for å komme meg inn, da jeg hørte en mannsstemme. “Hei! Du! Jenta i treet! Det er kongens eiendom! Du kan ikke klatre i det treet! Det er ikke lov!”

Mannen som ropte til meg, var mest sannsynlig en av kongens garde. Jeg bannet lavt. Igjen. Jeg klatret ned, for jeg kunne ikke dra gjennom portalen imens et vanlig menneske så på meg. For å ikke snakke om et helt torg.

Jepp, hele torget stirret. Rett. På. Meg. “Unnskyld herr … mann.” Jeg kjente at jeg var sprutrød i hele fjeset. Takk for den, du oppi det høyeste! Takk for at denne dagen ble perfekt! Jeg begynte å gå vekk fra det stirrende torget, og prøve å finne en løsning for å komme meg til Maltvort, men mannen var tydeligvis ikke ferdig med meg.

“Du jenta! Stopp!” Jeg begynte å løpe, denne mannen ville jeg ikke ha noe med! Jeg måtte komme meg til skolen, jeg kunne ikke bruke tiden min på å krangle med en av kongens garde. “Stopp sa jeg!” Mannen løp etter meg, dette var skummelt! “Stopp i kongens navn!” 

Ups. Godt poeng. Jeg stoppet å løpe, før jeg snudde meg mot mannen. Og det stirrende torget. “Hei. Jeg beklager det var ikke meningen å forstyrre torget eller din vakt … øø … eller jobben din eller noe sånt!” Smilte jeg uskyldig. Jeg hadde spilt uskyldig før, jeg hadde tross alt ni søsken. Eller Sakrus var jo blitt adoptert for seks år siden, men han var jo fortsatt min familie. Min bror. For alltid.

Mannen rev meg ut fra tilbakeblikket mitt. “Uansett om du hadde noen gode eller onde gjerninger ved å klatre i det treet, så brøt du en lov! Eller en regel eller noe sånt … Samma det! Du må uansett forklare deg!” Mannen prøvde nok å stå rakere, men det fungerte ikke. Hvert fall ikke når jeg sukket.

“Ok. Jeg ville bare se om det var sant det noen i klassen min sa. De sa at man hadde utsikt over hele torget fra det treet, men de tok visst feil! Jeg beklager jeg skulle ikke trodd på et dumt rykte!” Løy jeg, og snudde meg for å gå. Mannen derimot holdt meg igjen. “Vi får håpe at kongen tror på unnskyldningen din! For det gjør ikke jeg!”

Mannen dro meg med mot slottet. “Og bare så du vet det så heter jeg ikke Herr mann! Jeg foretrekker Herr Fiskensen-sjef!” Mannen så bare enda mer sur ut når jeg brast ut i latter. Jeg kunne ikke noe for det, men det var et ufattelig komisk etternavn! “Jeg kan gå selv Herr Fiskesjef!” Jeg rev meg ut av grepet fra Herr Fiskesjef, som så ikke så veldig fornøyd ut.

“Jeg heter ikke Herr Fiskesjef! Jeg heter Herr Fiskensen BINDESTREK sjef.” Mannen ropte til meg av sannsynlig all sin kraft.

“Slapp av du, da!” mumlet jeg. “Du har et dårlig liv! Hvis du ikke hadde hatt et dårlig liv, så ville du ikke tatt med en liten jente inn til kongen fordi hun satt et halvt minutt i et tre!” Jeg så at Herr Fiskesjef ble ukonsentrert i noen sekunder, noe som jeg brukte. Til å løpe spurte. Vekk. Fra Herr Fiskesjef.  

Og da han kom løpende etter meg, hylte jeg. Av all min kraft. Så enda flere så på oss. Og akkurat som jeg trodde kom det en annen mann og blandet seg inn. “Plager denne mannen deg?” Mannen stilte seg foran meg. “Ja! Jeg må komme meg til skolen, men han hindrer meg!”

Det jeg sa, var ikke helt løgn … bare nesten. Mannen sudde seg mot Herr Fiskesjef. “Du må la denne lille jenta være i fred! Du kan ikke kidnappe henne, det burde du vite!” 

“Jeg kidnapper henne ikke! Jeg straffer henne! Hun har brutt en lov! Noe som ikke er greit! Hun skal forklare seg for kongen!” Herr Fiskesjef så enda mer irritert ut enn før. “Å nei, du! Jeg tror ikke det!” Mannen så irritert ut han også. “Hun skal på skolen! Og hvis du ikke vil slutte å plage henne, så får jeg bare kjøre henne til skolen!”  

Oj. Tabbe. Han kunne ikke følge meg til skolen. Da var det bedre å komme for sent. “Ehhh …. Hvis jeg kan bryte inn, så får jeg vel bare snakke med kongen og bli ferdig med det … Ja-ja …” Jeg begynte å gå mot slottet.  

Både mannen og Herr Fiskesjef stirret forskrekket på meg. Det var mannen som tok ordet først. “Hei du, vent! Var det ikke du som måtte komme deg til skolen?! Og du som ble plaget av denne mannen her?!”

Mannen ristet håpløst på hodet. Herr Fiskesjef derimot så tilfreds ut. “Det var det jeg sa! Hun er en løgner! Og en lovbryter! Hun må forklare seg for kongen!”     

“Ja, jo … Jeg kan vel ikke si noe imot det.” Mumlet mannen før han snudde seg mot meg igjen. “Med mindre hun vil at jeg skal kjøre henne til skolen likevel.” Mannen så på meg med et forventningsfullt blikk.

Men jeg visste jeg ikke kunne si ja til tilbudet hans, han var tross alt et vanlig umagisk menneske. Jeg skulle til å forklare meg, og si at jeg ikke kunne bli kjørt til skolen, da enda en person blandet seg inn.

Denne gangen var det en dame. “Å der er du, niesa mi! Jeg lurte på hvor du var blitt av! Kom, onkel venter på oss i bilen! Vi skal kjøre deg til skolen! Husker du?” Damen strøk meg på ryggen. Jeg vet ikke hvorfor eller hva det var som gjorde det, men jeg fulgte etter damen.

Antagelig var det at jeg ville bort fra de kranglene mennene, og bort fra alle de stirrende menneskene. Da jeg og damen rundet hjørnet på huset, snudde damen seg mot meg. “Argenitia Maidurensen? Ikke sant?”

Damen lukket igjen munnen min da jeg måpte. “Kom! Jeg vet hvordan du skal komme deg til Maltvort, men da må du stole på meg!” Damen gikk inn i en klesbutikk. Jeg fulgte etter henne. Hun visste tross alt hvem jeg var! OG hun visste om Maltvort!

Det betydde da noe! Damen dro meg inn i en av båsene i skifterommet. Hun holdt meg i hånda. “Vilanus Omia.” hvisket hun. Speilet begynte å snurre rundt og rundt. Det rare var at det ikke lagde noe lyd. Eller lys. Eller egentlig noe som det vanligvis gjorde på en portal. Men jeg stolte på damen. Hun skulle få meg til Maltvort. Det var det som betydde noe.

Jeg åpnet øynene, jeg lå i gresset. I en park. Som ikke var en hvilken som helst park! Det var Maltvort sin park! Jeg hadde endelig kommet meg til Maltvort. Men ikke uten vanskeligheter. Det tok litt tid før jeg kom på hvordan jeg hadde kommet meg hit. Damen. Portalen. Men hvor var damen nå? Jeg reiste meg opp, før jeg kikket på armbåndsuret mitt. “F#en!” Det var i andre time. Midt i andre time. Jeg løp mot der jeg visste at timeplanen hang, og kjeftet på meg selv for at jeg ikke hadde lest den ved frokostbordet i morges. Eliksirer. Jeg bannet lavt. Selvfølgelig! Selvfølgelig måtte jeg ha Fru Sur hèle d’Agen !

Jeg åpnet døren inn til eliksir-rommet. Hele klassen kikket opp på meg. Fru Sur hèle d’Agen var blandt dem. Hun så ikke spesielt blid ut. “Argenitia Maidurensen!” Fru Sur hèle d’Agen så ganske sur ut, men jeg prøvde å ta det chill.

“Det er meg.” Prøvelsen på å ta det chill, gikk ikke helt topp. “Ikke tull! Du har kommet nesten helt på slutten av timen! Det er ikke derfor du går på Maltvort vel? For å skulke alle timene? Jeg vet at du ikke møtte opp i forrige time, for da hadde resten av klassen, historietime med meg og Fru Paraíso!” freste Fru Sur. 

“Så hadde dere historietime om den Franske og Portugisiske revolusjon eller? Revolusjonen på skolen? Om da det bare kom lærere fra Frankrike eller Portugal?” lo jeg. Klassen ble med.

“Du Frøken Maidurensen! DU er i trøbbel! Ordentlig trøbbel!” bjeffet Fru Sur hele dagen. “Gå og sett deg!

Det er en plass ved siden av Nala.” Fru Sur hele dagen nikket mot en plass helt nederst i klasserommet. Ved siden av den smarteste i hele klassen. Som også var den særeste i hele klassen. Nala. Nala kikket så vidt opp da jeg satt meg ned. Fru Sur hele dagen smalt et hefte ned på pulten min.

“Dette er det vi har gjort denne timen. Hvis du ikke blir ferdig, er det lekse.” Fru Sur snudde seg og gikk opp mot kateteret. Jeg kikket på heftet og svelget. Heftet var like tjukt som en bok med to hundre sider. Jeg kom til å få lekser. Mye lekser.

“Å! Fy! Søren! Amy! Fru Sur Hele Dagen liker deg kjempegodt, hun!” sa Sara sarkastisk.   

Jeg vet det.” mumlet jeg. “Det verste er at jeg ikke aner hvorfor.Jeg så bort på eliksirheftet. Synna så bort på meg. “Du trenger bare oppmerksomhet, du! Hele tiden! Du klarer deg ikke uten!” Synna stirret på meg med sjalusi og misnøye.  

“Synna, du vet at jeg alltid har problemer med å komme meg hit. Det er ikke noe jeg velger.” Forklarte jeg. Igjen. Som jeg gjorde hvert år. Men venninnen min nektet å høre. “Ja, nettopp. Er det ikke litt rart at du alltid, hvert eneste år kommer litt for sent!” “Sara! Si noe! Fortell Synna at jeg ikke kan noe for at jeg alltid tar feil tunell!”

Jeg stirret på Sara, men Sara bara så bort og nølte. Jeg kjente at blodet bruset i meg. “Greit! Hvis ingen av dere støtter meg, så trenger jeg ikke deres støtte!” Jeg trampet mot jente-sovesalen. Jeg nektet å henge med Sara og Synna hvis de skulle oppføre seg sånn! Nektet! I morgen var vi venner igjen. Som alltid når vi kranglet.  “Du svarte godt for deg.”

En kjent, men ukjent stemme snakket til meg. “I timen med Fru Sur Hele Dagen mener jeg.” Det var en jentestemme som snakket til meg. Tror jeg. Jeg snudde meg for å se hvem det var. Jeg ble overrasket. Det var ingen ringere enn Nala. Smarte, men sære Nala. Hun som alltid satt alene, spiste alene, og egentlig gjorde alt alene. “Takk. Tror jeg.” mumlet jeg. “Jeg har aldri hørt deg snakke til meg.”  

“Du har aldri bedt meg om å snakke til deg.” Nala sin stemme hørtes ut som fløyel. “Sant nok. Du er så ofte alene, jeg …” I det jeg sa det, angret jeg. Det var sikkert et ømt tema for Nala. F#en!

Jeg ødela sjansen min til å kanskje bli kjent med hun sære. “Det er ingen som har bedt meg om å være med å henge, så hvorfor skulle jeg ikke sitte alene.” Nala sine øyne var knall lyseblå. Hun stirret på meg med en ro. En ro jeg sjelden så.

“Å …” glapp det ut av meg. “Vi antok at du ville være alene.”  “Har jeg en større grunn til å være mer alene enn det dere har, liksom.” Det var ikke et spørsmål som kom fra Nala, jeg forsto at det var en påpekelse.                             

 “Jeg har aldri tenkt på det på den måten.” utbrøt jeg forskrekket.  “Hadde dere gjort det hadde alt blitt satt i et annet lys. Et annet perspektiv. Et annet liv.” mumlet Nala stille. Nå forsto jeg hvorfor hun bare konsentrerte seg om skolearbeidet: Hun hadde ingen andre å konsentrere seg om. Eller bry seg om. Eller være sammen med.

Jeg er usikker på hva som gjorde det, kanskje det var det at jeg hadde kranglet med Synna og Sara … jeg vet ikke sikkert, men uansett hva det var så kom disse ordene ut fra munnen min: “Du kan godt henge med oss, altså.”

Da jeg så øynene til Nala, visste jeg at det var verdt det. Og ordene hun mumlet kommer jeg nok aldri til å glemme: “Gleden er som et lys. Tenner du det for andre, faller skinnet tilbake på deg. Takk.”

“Amy!” stemmen til Sara dro meg ut fra samtalen med Nala. Det hadde gått en uke siden jeg kranglet med Synna. Og nå satt jeg og Nala på biblioteket og leste. Sara kom løpene mot oss. “Du må komme, Amy! Det haster!” Sara tittet skeptisk bort på Nala.

“Hei Nala.” “Hva er det som haster?” Jeg så beklagende bort på Nala, som la fra seg boka og reiste seg opp. “Vel … Hvis du må gå Argenitia, så gjør det vel ingenting om jeg blir med?!”

Nala kikket bort på Sara, som nikket tilbake til Nala. Sara tok meg i hånden og løp ut av biblioteket, og ut i gangen. Vi løp. Hva var det Sara ville vise meg mon tro? Da vi kom fram til skapet til Synna, så jeg det … Jeg kunne ikke tro det jeg så! Antagelig burde jeg ha tatt det rolig, og ventet, men det var ikke akkurat det jeg gjorde.

“SYNNA! Hva gjør du?!?!!” Da jeg skrek, skvatt Synna. Hun sluttet å kysse broren min, og kikket bort på meg. Som om jeg var et dumt, lite og irriterende esel. “Nei, hva ser det ut som!” utbrøt Synna hardt og kaldt.

“Jeg kysser kjæresten min!” Buritos er: IKKE! KJÆRESTEN! DIN!” hylte jeg bort til det som skulle være en venn. “JO! Hvis du ikke tror meg, så bare spør han selv da!” hylte Synna tilfreds. Buritos så bort på meg med et dumt utrykk. “Det Synna sier, er sant! Hun er kjæresten min! Jeg kan også ha en betydning her i livet, bare så du vet det!” utbrøt han.

Jeg kunne nesten ikke puste. Sannsynligvis burde jeg ha gått vekk eller sagt noe ordentlig imot dem, men jeg var sur, trist og forvirra. Så jeg slang ut det første og beste som kom ned i hodet mitt. “Det er et brudd på Bro Code!” Jeg visste det var teit, men det var det eneste jeg hadde.  

“Så barnslig du er!” lo Synna. Jeg burde kanskje ikke ha fortsatt å krangle, men det akkurat det jeg gjorde. “Tenk om jeg plutselig hadde kyssa Mathias!” Dessverre for meg kom storebroren til Synna inn akkurat i det jeg sa “kyssa Mathias”, Mathias så bort på meg og så til Synna med et uforståelig blikk.

“Søs, hei. Hva er det dere snakker om da?” Mathias gikk bort til Synna, og prøvde å gi henne kos, noe som ikke gikk så bra. Synna vred seg unna Mathias. “Ikke bland deg!” 

“Hvorfor ikke?” ertet Mathias. “Er det noe jeg ikke skal høre?”  “Det har ingenting med deg å gjøre!” hylte Synna. Rett. I. Trynet. Til. Mathias.  “Jeg hørte at dere sa navnet mitt!” Mathias begynte å bli sur, det var tydelig. “Ikke lyv! Jeg sier det til mamma!”

Plutselig fikk Synna et sleipt smil. “Vel et var ikke jeg som sa navnet ditt, det var Argenitia Maidurensen! Hun der!” Synna la trykk på Argenitia Maidurensen, før hun pekte på meg. Mathias sukket før han snudde seg mot meg. “Greit … Hvorfor sa du navnet mitt? Og hvorfor krangler du med søsteren min, du også?!”   

Synna smilte. “Ja, hvorfor gjør du det Argenitia?!” lo hun stille. “Vel, Synna kan jo forklare hvorfor jeg brukte deg som eksempel på den måten hun har brutt Bro Code mot meg! Hint: Buritos!” Nå var det min tur til å skjelle ut Synna. Jeg måtte innrømme at det var litt tilfredsstillende å se på når Mathias snudde seg mot Synna og skjelte henne ut foran alle i hele gangen!

Der og da virket det som en liten ting, men i fremtiden kom det til å vise seg at det ble til en stor ting. Stor, farlig ting. Veldig farlig. Men i dette øyeblikket føltes det bare uskyldig og tilfreds å se på. Jeg kunne ikke noe for det, men det var komisk og gøy å se på.

“Alarm! Alle elever inn på sovesalene og alle lærere møtes på kontoret til rektor øyeblikkelig!” ropet som kom fra høytalerne rundt på hele skolen, var mørkt, skummelt og ekkelt. Nala kikket bekymret bort på meg, og vi tenkte garantert det samme: “Sara! Hun kom til å følge etter lærerne!”

Og akkurat som vi forutsa løp Sara i retning rektorskontor. Nala ledet an, og løp etter Sara, men jeg kom rett bak. Det var gått to uker siden krangelen mellom meg og Synna. Ingen hadde sett henne siden hun løp stormende ut av skolen, etter at Mathias hadde skjelt henne ut. 

“Sara! Stopp!” ropet til Nala dro med ut av transen min. Sara nærmet seg kontoret, og jeg og Nala var for langt unna til å stoppe henne. Heldigvis stoppet Sara rett foran døren, og la øret inntil. For å lytte. Tjuvlytte.

Jeg løp bort, og dro henne unna døren. “Hei! Slipp meg!” Sara rev seg løs fra grepet mitt. “Dere er vel nysgjerrige? Hvorfor tror dere at det er alarm på hele skolen? Dere tror vel ikke at rektor bare gjorde det for morro skyld?! La meg lytte!” Sara la øret mot døren igjen. Jeg sukket, noe Nala også gjorde. “Sara!” Nala himlet med øynene. “Sara! Dette er ikke et egnet diskusjons sted! Tenk litt! Hva skjer om lærerne ser oss! Oppdager at vi tjuvlytter på deres private samtale, isteden for å gjøre som de sa, og gå til sovesalene våre!” hvisket Nala surt. “Jeg må si meg enig med Nala, hvis vi blir oppdaget blir vi kastet ut fra skolen for alltid!”

Jeg prøvde å dra Sara bort, noe som ikke fungerte så veldig bra. “Slutt! Vi blir ikke oppdaget! Dessuten hør etter selv! De snakker om …” Sara ble avbrutt av Nala: “Ikke interessert!” Nala kikket bort, men Sara bare fortsatte å fortelle. “Det er noe om en Pilatus og en Omalia … eller noe sånt.”

Sara skulle til å fortsette, men ble igjen avbrutt av Nala: “Hva sa du??? Pilatus? Og Omalia? La meg lytte!” Sara ble dyttet vekk av Nala, som la øret sitt inntil døren. “Aa …” gispet Nala. “Omalia Dudililei er tatt til fange! Av Olavus Pilatus! I slottet hans!”

Nala tok øret vekk fra døren. “Vi har hørt nok, vi må dra til biblioteket!” Da hun så at vi nølte dro hun oss med seg. “NÅ!” Nala satte opp farten, og løp i retning biblioteket, med meg og en misfornøyd Sara på slep. “Hvorfor får hun lov til å lytte, og bestemme? Men det får ikke jeg! Urettferdig!” sutret Sara, men på måten hun løp etter Nala visste jeg at hun synes det var spennene.

Og hun viste at hun hadde tiltro til Nala. Noe som jeg aldri trodde at skulle komme. Eller bli vist foran meg. Sara hadde ikke vært superglad da jeg inkluderte Nala i gjengen vår, men nå godtok hun Nala. Noe som gjordet alt mye lettere.  

 “Let etter Pilatus skjulested! Det er en bok, som vi trenger nå!” Nala sin stemme dro meg tilbake til løpeturen. Nala løp inn på biblioteket og forsvant. Sara kom etter, og til slutt kom jeg. Jeg stoppet ved P. Pilatus. Hvem var det? En forfatter? En Geit? En mann? Eller rett og slett en dame? Pilatus var vel et etternavn? Eller var det et fornavn?    

 “Er det denne her?” Sara holdt opp en gammel bok, hvor det sto med utydelig skrift. Som kanskje, hvis man hadde fantasi, kunne det stå Pilatus skjulested-ting du ikke visste! Nala smilte da hun kikket opp. “Jepp! Det er den! Legg den ned på bordet her, så leser vi den sammen!” Nala så glad ut, men jeg svelget en klump. Boka var større en hylla selv, så det at den hadde fått plass var en under i seg selv! Så hvordan kunne vi lese den sammen?! På under et halvt år, eller mer?! Sara så det samme. “Skal vi lese hele den?” Sara ristet på hodet. “Det skjer bare ikke!” 

“Vi skal ikke lese hele, bare et kapittel! Et kapittel om hvor han gjemmer seg!” forklarte Nala. “Hvor Pilatus gjemmer seg, altså! Jeg tror kapittelet heter Det å skjule seg selv og andre eller noe sånt …    …. men vi må finne kapittelet! Det er viktig!”

Nala begynte å bla gjennom boka, før hun stoppet på en side hvor det sto nøyaktig det hun hadde sagt: Det å skjule seg selv og andre. “Takk gud for at det var her!” mumlet Nala, før hun begynte å lese høyt: “Olavus Pilatus sa ofte: Det å finne noe, betyr ikke at du finner det på ordentlig, først når du kan bruke fantasien og tenke utenfor boksen finner du det du faktisk leter etter.

Etter at etterforskerne fra NYC hadde forsket på Olavus Pilatus i flere år, har de komme fram til at det er umulig å si eksakt hvor han gjemmer seg, men de antar at skjulestedet hans har noe med Olauhau sitt gamle slott, eller restene av slottet.

Det sies også at han liker gamle slott og gamle skjulte ganger eller gjemmesteder, så noen mener at han gjemmer seg i noen skjulte katakomber under Olauhau sitt gamle slott. Forskere og andre har prøvd å finne de såkalte katakombene, men ingen har klart det enda.

Derfor har forskere og andre vitenskapsfolk lagt saken på is, og sier at om noen finner Pilatus, så har de fordømt seg selv hvis de ikke har med seg en hel hær av magiske voksne mennesker som kan alt, for Pilatus er den sterkeste og mektigste magiske mannen som noen gang har eksistert.”

Hva skal liksom alt det der bety?” utbrøt Sara i en tone, som sa meg at hun ikke skjønte noe, og at hun synes at hele greia bare var noe tull og tøys. 

“Det er det vi må finne ut av!” Nala lukket igjen boka. “Pilatus har fanget Omalia Dudililei! Vi må finne Pilatus og hans skjulested, for å finne henne! Derfor er vi nødt til å finne skjulestedet hans!”

Nala reiste seg opp, før hun la boka på plass. “Vi er nødt til å forstå hva han mener.” Hun snudde seg mot Sara. “Du er kanskje dumdristig, men uten den dumdristigheten din hadde vi aldri funnet ut om dette!

Så …  … em … takk …tusen takk …    … jeg mener det, takk …”   

 Jeg måtte le da jeg så ansiktsuttrykket til Sara. Det noe som sa meg at Nala og Sara kom til å bli sjelevenner. For alltid. Lengre enn vi kunne være sammen. Jeg vet ikke hva eller hvorfor, men jeg bare visste det. Innerst inne. Ingenting kunne hindre dem. Egentlig kunne ingen hindre meg å være venner dem heller, men det …   … jeg bare visste at de kom til å være venner lengere enn verden kunne eksistere. Hvorfor, var et spørsmål, et spørsmål som jeg ikke visste svaret på. Dessverre.

“Men hva tror du Nala? Har du en teori?” Sara sin stemme rev meg ut av transen min. “Tja … det er jo en mulighet at det faktisk finnes noen katakomber under Olauhau sitt gamle slott … men det er en lang reise, spesielt hvis det viser seg at det ikke er sant.” “Vel det er jo et forsøk!” Jeg prøvde å være positiv, men det gikk sånn passe.        “Hva mener du Amy?” Sara så rart på meg. “Mener du at vi skal skulke mange skoletimer? For å finne noen katakomber, som kanskje ikke finnes?” Imens Sara sa det, skiftet utrykket hennes. “Jeg digger det! Jeg blir med!”

“Vel, jeg har ikke noe imot det.” Nala smilte mot meg og Sara. “Så hvis alle er enige, så må bare finne en bok om katakombene som er under Olauhau sitt gamle slott!” “Kom igjen!” Sara løp inn mellom bokhyllene, og Nala løp til den andre siden av biblioteket, imens jeg satt igjen. Hva var det egentlig som hadde skjedd?

Skulle de skulke? Lenge? For å finne en dame? Eller for å først finne et skjulested, så redde denne damen, og så få henne hit? HÆ? Det ga jo nesten ikke mening! Det virket … …. umulig … Men Sara og Nala lette jo etter bøker og ting til det, og jeg ville jo ikke ødelegge denne gleden, eller hva enn det var som gjorde at Sara og Nala ville gjøre dette.

For meg ga det ikke mening, men Nala og Sara var vennene mine. De ekte vennene mine, jeg ville ikke svikte dem. Jeg kunne aldri svikte dem. Jeg reiste meg og gikk mot en bokhylle. De var vennene mine, det som var viktig for dem, det var viktig for meg også.

“Jeg fant den!” Nala kom løpene mot der vi hadde diskutert forrige gang, og la boka hun hadde funnet ned på bordet. “Katakombene under Olauhau slottet” leste Nala. “Mange mener at det er katakomber under Olauhau slottet. Forskere synes dette er tøv, men mange synes at dette er sannhet og fakta, Dessverre har ingen funnet katakombene. Alle som mener at katakombene finnes, er oftest for fattige til å ta på seg det ansvaret, og for å betale de pengene som trengs for å finne katakombene.” Nala kikket opp.

“Det står ikke mer.”    “Nei vel. Da er det vel ikke noe å tenke på.” jeg visste jeg var for på, men …    … det fikk bare gå. “Vi drar til Olauhau sitt gamle slott!”

“Tror du vi er der snart?” Sara sin utålmodige stemme begynte å bli irriterende. Sara, Nala og jeg hadde gått i timevis. Vi hadde pakket på Maltvort og dratt av sted med en gang. Med Nala som kartleser hadde de kommet langt, men det var fortsatt irriterende å høre på Sara sin syting. Hun hadde holdt på sånn siden etter en halvtime! “Seriøst! Hvor lenge er det igjen!” sukket Sara. 

“Ikke lenge! Hold ut!” Nala tok det veldig rolig. Roligere enn jeg klarte å være.   “Sara, det blir ikke noe kortere av at du bare maser.” mumlet jeg. “Men hvis Nala sier at det ikke er langt igjen ….   … så stoler jeg på henne.” Sekken jeg hadde på ryggen gjorde vondt. Veldig vondt. Den gnagde seg ned i skuldrene mine. “Men please! La det ikke være så lenge igjen!” Jeg skulle til å begynne å klage selv, da jeg så det store bygget foran meg. Hvis dette skulle være ruiner, hvor stort hadde da selve slottet vært? Bygget som sto foran oss var gedigent. Som en egen liten himmel. Nede på jorden.

“Vel …” Nala kikket opp på bygget. “Nå trenger du hvert fall ikke å klage noe mer …” Sara kikket opp. “Å! FY! SØREN! Det er jo enormt!” Sara sitt utrykk fikk meg til å le. “Hei! Dere! Husk hvorfor vi er her!” Nala minnet oss på oppdraget vårt. “Vi må finne Omalia Dudililei! Og redde henne!” Stille. “Let etter inngangen til katakombene.”     Jeg og Sara tidde. Vi spredte oss, og prøvde å finne en hemmelig inngang i noen ruiner, noe som viste seg å være vanskeligere enn å finne en nål i en høystakk.

Solen gikk mer og mer ned, og til slutt var helt mørkt. Hvert fall helt umulig å finne en skjult inngang. Jeg sukket. “Det er vel på tide å slutte å lete! Å gå å legge seg!” ropte jeg. Ingen svar. “Hallo?!” Stille. “Sara?!! Nala?!!” Fortsatt intet svar. Jeg begynte å bli bekymret. Tenk om det hadde skjedd dem noe? Tenk om det var min feil? Disse ruinene var enorme!

De kunne være hvor som helst! Det eneste logiske og … …. em … smarte …. var å legge meg til å sove. Jeg snudde meg rundt. Helt. Køla. Mørkt. F#en! Jeg la meg ned der hvor jeg sto, så jeg ikke skulle snuble. Tusen takk for den du j#vla person oppi det høyeste! Jeg burde kanskje ha sovet, men jeg hadde for mange tanker, for mange bekymringer! Tenk om jeg ikke fant Sara og Nala?

Og om jeg fant dem, ville jeg finne dem i live? Hvis jeg ikke fant dem, skulle jeg da fortsette oppdraget eller skulle jeg dra hjem? Men hva ventet meg hjemme, hvis jeg hadde med meg to døde elever? Spørsmålene mange, og svarene få. Jeg kunne ikke sove, det visste jeg.

Jeg reiste meg opp. Det var dag. Lyst. Jeg hadde sovet litt, men ikke mye, noe som gjorde meg ganske trøtt. Ryggen gjorde vondt, og tankene snurret rundt meg. Kom jeg til å klare å finne Sara og Nala i dag? Eller kom jeg ikke til å finne de?

Og hva om jeg fant de …   … døde? Hva ville skje da? Hva skulle jeg gjøre da? Jeg prøvde å stoppe spørsmålene, men de ville ikke vekk. Jeg så meg rundt. Men …   … hvor var jeg? Jeg begynte å gå i den ene retningen, men stoppet. Jeg. Kjente. Meg. Ikke. Igjen. F#en! Jeg hadde gått meg bort! I en enorm ruin! En ENORM! Plutselig så jeg et skilt. Advarsel! Enorm! Enorm! Jo takk skilt! Det hjalp veldig!!! Jeg bannet, snudde meg rundt og kikket i alle retninger. Nei. Jeg kjente meg ikke igjen. Jeg måtte bare gå en vei. Uansett kunne jeg jo ikke gå meg mer vill! Kunne jeg vel?!?

“ÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!! F#EN ASSA!!!” skrek jeg. Jeg hadde gått rundt i denne enorme greia i kanskje tre dager. Maten jeg hadde hatt med begynte å minke sørgelig. Og ikke hadde jeg sett snurten av noe levende. Jeg var sliten, sur og kanskje litt … … redd … Jeg skulle til å gi opp, da jeg så et av de idiotiske skiltene, som jeg sikkert hadde sett TUSEN ganger.

Vil du gi opp? Bare gjør det, men et tips: Bruk det du har lært og vola! Du har kommet deg ut! Jeg skulle til å skrike en gang til da jeg kom på et av Nala sine ordtak: “Det enkle er ofte det beste!” Kanskje dette ikke var så vanskelig! Kanskje jeg hadde overtenkt, og …   Plutselig kom jeg på noe jeg hadde øvd på hele sommeren! Teleportering! Og det å bli usynlig!

Det å bli usynlig hjelper meg kanskje ikke nå, men teleportering derimot! Teleportering kunne jeg bruke! Jeg fokuserte på Sara. Så for meg Sara, de grønne øynene hennes, det skøyeraktige fliret. Jeg knyttet nevene hardt sammen. Plutselig kjente jeg at jeg falt. Og falt. Jeg åpnet øynene. Jeg stupte nedover mot noen steiner. Jeg hylte da jeg så kroppen som lå helt nederst mellom to steiner. Det var Sara! Jeg falt fortere og fortere! Jeg nærmet meg samme skjebne som Sara med stormskritt. Jeg lukket øynene og gjentok samme prosess som jeg gjorde da jeg skulle finne Sara, men nå fokuserte jeg på Nala.

Plutselig landet jeg på gress. Jeg pustet lettet ut, og åpnet øynene. Ved siden av meg sov Nala. Jeg ristet i Nala. “Du må våkne! Nala! Sara er i fare!” jeg ristet mer i Nala. Ingen respons. “NALA! VÅKNE! NÅ!” hylte jeg. Nala reiste seg opp med et hyl. “Argenitia! Du skremte meg!”   

“Sara er i fare! Vi må dra!” Jeg kjente at pulsen dunket, tenk om det var for sent!   “Kan jeg kalle deg Amy? Sånn som Sara?!” Nala børstet gress av klærne sine. Jeg nikket. “Men bare hvis du kommer nå!” Jeg skulle til å teleportere meg til Sara, men så kom jeg på en liten detalj. “Du kan teleportere ikke sant?” Jeg sukket da Nala ristet på hodet. “Ok … da får vi bare finne på noe annet, da …” Plutselig fikk jeg en ide. “Hva med om du holder meg når jeg teleporterer meg!”  

“Det er teknisk sett ikke mulig.” sukket Nala.  “Vel, det er verdt et forsøk!” Jeg tok Nala sine hender. Jeg fokuserte på Sara. Jeg kjente at jeg begynte å bli teleportert vekk, da jeg hørte Nala sitt gisp. “Hva er det som skjer?!” Gispet til Nala ble erstattet av et hyl. “Vi faller!” Nala klamret seg til meg. Jeg åpnet øynene.

Vi var enda høyere opp, enn når jeg hadde teleportert meg selv hit! “Kan du ikke teleportere oss ned i stedet for oppi luften!” Hylet til Nala ga meg en ide. “Selvfølgelig!” mumlet jeg. Jeg fokuserte på den glatteste steinen jeg så som var nærmest Sara. “Kom igjen!” hvisket jeg. “Funger!” Jeg hørte at Nala sitt hyl ble erstattet med et lettet sukk. Jeg kjente trygg, hard grunn under meg.

Da jeg åpnet øynene, hadde Nala allerede løpt mot Sara. “Vær forsiktig!” ropte jeg etter henne. Nala ignorerte meg, hun hoppet og sklei bortover steinene som holdt oss unna Sara. Jeg fulgte etter. Forsiktig. Nala var allerede godt i gang med et eller annet da jeg endelig kom meg helt bort til henne, og Sara.

“Hva? Hvor? Hvordan går det med Sara?” Jeg satt meg ned ved siden av Nala. “Lever hun?” Alt jeg fikk til svar var noen rare lyder som hørtes ut som: “Ooohdy …   Levindus …” Nala sine øyne var lukket, og hendene hennes rørte ved Sara. “LEVINDUS!” plutselig skrek Nala (sannsynligvis av all sin kraft). “LEVINDUS!” Nala bøyde hodet bakover, før hun bøyde hodet ned mot Sara igjen. “Alluma de olavus … Sara levindus.” hvisket Nala nesten uhørlig.

Sara begynte å bevege på hendene, så hodet. Så armene. Så beina. Plutselig hylte Sara og reiste seg opp med et rykk. Før hun la seg ned igjen med et smertestønn. Nala åpnet øynene og hylte. “SARA! DU LEVER!” Nala kastet seg om halsen på Sara. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd, men jeg fulgte Nala sitt eksempel og kastet meg om halsen på Sara.

“Å Sara! Vi var så redde for deg!” Jeg trakk meg unna så Sara kunne komme seg opp. Nala dyttet Sara opp, så hun sto oppreist. Jeg kunne bare ikke fatte hvordan Sara hadde havnet her nede, for det var ingen hylle eller noe sånt hvor hun kunne ha falt ned fra. “Hvordan har du havnet her nede egentlig?” Da jeg så ansiktsuttrykket til Sara angret jeg med en gang at jeg spurte.

Sara gispet, og holdt gråten tilbake, det var tydelig. “Jeg … jeg vet ikke …” Sara sine øyne var fulle til randen av tårer. Triste tårer. “Jeg aner ikke. Det var mørkt, og plutselig hørte jeg et brøl. Jeg gikk mot der lyden kom fra, og plutselig kjente jeg noe som dyttet i ryggen min. Så kjente jeg at jeg falt, og …    … jeg husker ikke mer.”

Jeg prøvde å legge det sammen som et regnestykke (noe som tok litt tid siden jeg kunne ha fokusert litt bedre i mattetimen må jeg innrømme), Nala derimot hadde forstått det allerede, og ansiktet hennes ble hvitt. “Enorm Enorm …” hvisket Nala. “Å nei! Dette er ikke en enorm bygning! Det er Enorm Enorm! Den Enorm Enorm!”      Jeg var ikke den eneste som ikke forsto noe. “Hva skal liksom det bety?” Sara sukket. “Har dere aldri hørt det?

Aldri hørt om den enorme ormen! Også kjent som Enorm Enorm!!” skrek Nala. Jeg og Sara ristet på hodet. Plutselig var det noe som klikket på plass. “Å ja! En-orm! Det var det skiltene mente!” Jeg tok fingrene mine og slo på panna mi, som om jeg akkurat hadde løst det mysteriet (jeg vet det var barnslig, men hallo! Ikke døm en bok etter omslaget!). 

“Hvilke skilt?!” Nala hadde hengt seg opp i skiltene. Tydeligvis. “Når jeg lette etter deg og Sara så jeg noen rare skilt.” fortsatte jeg. Uvitende om hva som foregikk inni hodet til Nala.

“Hva sto det på skiltene da?” Nala grøsset, og så på meg. “På det ene sto det Advarsel! Enorm! Enorm! Og på det andre sto det noe sånt som: Vil du gi opp? Bare gjør det, men et tips: Bruk det du har lært og vola! Du har kommet deg ut!” jeg sukket. “Eller noe sånt.” fortsatte jeg. “Det var veldig mange skilt faktisk!” “At jeg ikke har forstått det før!”

Nala ristet på hodet. “Vi har gått på fiendene våre hele tiden!” Nala sine ord virket uforståelige og … umulige. Verken jeg eller Sara skjønte noe. “Og nøyaktig hva skal liksom det bety?” Nala svelget. “Det betyr at vi ikke trenger å lete etter Omalia Dudililei. Fordi hun er her, vi må bare bruke magien og fantasien.” Nala sukket.

Sara så ut som et spørsmålstegn. “Atte-hva-for-no?” Sara så ut som om øynene hadde falt ut av hodet hennes. Jeg var ganske enig med Sara, det ga ingen mening. Nala himlet med øynene. “Bruk fantasien! Og tro! Da kommer dere til å se hva som dyttet Sara” Nala sitt ansikt ble kritthvitt, og hun så på noe i det fjerne som jeg og Sara ikke så. “Og det litt fort! Hvis ikke har dere gått rett inn i fiendenes klør! Jeg tror, og det jeg ser er ikke det mest ønskede, men jeg kan hvert fall vite hvor fienden er.” Nala snudde seg mot oss. “Kom igjen! Tro! Bare bruk fantasien!” Sara stirret på Nala. “Har det rabla for deg? Er du helt sprø eller?” Måpte Sara.

“Jeg trodde du var smart, og kunne tenke, men nei da! Du vil at vi skal tro på noe tull og oppskrytt som du leste i en gammel bok!” Sara var helt fra seg av sinne, det var tydelig! Men Sara var ikke den eneste som nesten var fra seg av sinne. Nala sitt ansikt kokte, det var ganske tydelig det også. “Så vi er oppskrytt, og noe tull!” utbrøt Nala. “For dette er helt det samme, bortsett fra at vi er gode og disse er onde!” Det var nesten så det kom røyk ut fra ørene til Nala. Da kom jeg på det ordet som ikke burde vært med i akkurat denne setningen. “Hva mener du med disse?” Jeg kjente at stemmen min skalv.

“Lukk øynene og tro! Bruk fantasien!” Nala la hånda oppå ryggen min, og strøk meg. Jeg lukket øynene og trodde. På alt Nala hadde sagt de siste dagene, selv om det var helt tullete og helt klin kokos. Jeg åpnet øynene mine, og der foran meg sto det som sannsynlig var fienden vår. Jeg ble forskrekket, for jeg har alltid sett på meg som en med god fantasi, men dette kunne til og med ikke fantasien min ha funnet opp. For der foran meg sto det kanskje …    … tusen lemurer som holdt hverandre, og dannet noe som kunne minne om en gigantisk enorm orm. Som også var kjent som Enorm Enorm. Jeg gispet, kunne dette være sant. Kunne dette virkelig være sant? Sara så det vel også? “Sara? Ser du det?!” Jeg snudde meg mot Sara.

Sara slang hodet bakover i et sukk. “ER DU HELT SERIØS, NÅ? MENER DU AT DU TROR PÅ DET …    … DET …   … VÅSET DER!” Hylte Sara av all sin kraft. “GUD HJELPE MEG! JEG HAR FÅTT TO GÆRNE VENNER, SOM HAR BLITT FORHEKSET AV DETTE STEDET! HJELP MEG UT OG VEKK! OG PLEASE HVIS JEG IKKE KOMMER MEG UT, SI TIL FAMILIEN MIN AT DET HEMMELIGE GODTERI STEDET MITT ER …”

Sara ble avbrutt av Nala. “Sara stopp! Du er tullete! Dette er tullete! Slutt og be til gud, men bruk fantasien din! Da kommer du til å forstå!” Nala begynte å miste tålmodigheten. “Gjør det eller så sier jeg til familien din at du har et hemmelig godteri sted, og at du tegner i boka i stedet for å følge meg i timen!” Nala tydde til andre metoder. Noe som funket på Sara, som ble likblek i ansiktet. “Å FYTTE MØFYSE!” Sara stirret på lemur- slangen.

“Dere snakket sant jo! Det var faktisk en fiende foran oss!” Sara krympet seg av synet. “Men den onde kunne vel tatt noe litt vakrere enn lemurer! Lemurer er ikke fine dyr! De er jo stygge! Kunne de ikke ha valgt pandaer eller katter!” Sara bablet i vei, før hun stoppet plutselig. “Var det den som dyttet meg over kanten, så jeg havnet i den skrenten og nesten DØDE?” Sara så ut som om noen hadde slått henne i trynet og hun hadde fått et stort, rødt merke midt på nesa. “Jeg HATER lemurer! AAAAAAAA!!!!!” Sara løp mot lemurene med armene høyt opp i været, som en gærning. Jeg løp etter henne. “SARA! Stopp!” Jeg tok igjen Sara (jeg hadde fulgt med i GYM timen, i hvert fall). “Sara! Du er gæren! Du vil vel ikke dø IGJEN!”

Jeg dro med meg Sara vekk fra ormen, men den hadde oppdaget oss. Noe som betydde løping, løping og atter løping. Løping for livet, altså! Ormen kom raskere mot oss og tok innpå. Nala hylte. “Kast fra dere sekkene! Da blir det enklere å løpe! Og da går det fortere! Og da er det mer sannsynlig at vi ikke dør!” Nala kastet fra seg sekken. Kastet fra seg mat, drikke, telt, ting til å overleve og alt sånt! Vi kunne ikke sove her en natt til uten sekkene! Men som Nala sa er det større sannsynlighet at vi kan sove en natt til i livet vårt, hvis vi kaster fra oss sekkene. Jeg fulgte eksempelet til Nala, løsnet sekken før jeg kastet den fra meg. Sara gjorde det samme, og hennes sekk hadde en metal ting helt foran.

Metalltingen traff ormen. Rett i øyet. Noe som ga oss et forsprang, og som stoppet ormen. I kanskje sånn ….    …. tjue sekunder. Ormen var på vei mot oss igjen, men Nala hadde tenkt foran ormen. Nå lå vi presset mot ruinene. På en annen side, enn den vi løp. Noe som kanskje ville forvirre ormen. Ormen gikk i oppløsning, og alle lemurene forsvant med et poff, og ble til røyk. Sara måpte. “Jammen det gikk jo bra!” Hun reiste seg, og børstet støv av klærne. “Jeg tenkte på det at sid …” Sara ble avbrutt av at hun sklei inn i ruinene. “AAAAAA!!!!!”

Det lød et dunk. “Det gikk bra, men FY SØREN dere bare komme ned hit! Det er heroisk her nede!” Sara sin stemme gikk helt opp til meg og Nala. Jeg gikk fram, for HALLO! Jeg hadde vært nær ved å dø mange ganger de siste dagene så hvorfor ikke ta en liten risk til!?! Jeg satt meg ned på rompa, og sklei nedover der hvor Sara hadde falt. Plutselig landet jeg med et dunk. Rompa gjorde vondt, men Sara hadde rett, det var heroisk her nede. Det hang diamanter, og bilder av konger på veggen. Men ikke vanlige konger, konger som var dyr. Kattekonger, pandakonger, og …   … lemur konger. Det var faktisk noen menneskekonger.

Alle mennene var like: brunt krøllete hår, enten grønne skjorter eller blåe jakker, og svarte bukser. Under sto det alltid Bjarte. Det var litt rart, men alt ved dette var egentlig rart så. What ever. Bilder som hang på en vegg inni en grotte betydde vel ingenting spesielt. Gjorde det vel? Nei, sikkert ikke. Samma det vel!     “Hvor er vi?” Nala dumpet ned ved siden av meg. “Wow. Dette er skjulestedet til Olavus Pilatus.” Nala så på bildene på veggen. “Bjarte, ja. Alle Bjartene i verden.” “Hva mener du?” Sara snudde seg mot Nala. “Alle Bjartene? I hele verden?”       “Jepp. Pilatus har tatt kontroll over alle Bjartene i hele verden, og alle lemurene selvfølgelig.” Nala gikk bort til Sara, og dro henne vekk fra bildet. “Ikke rør.”         

“Helt riktig ikke rør! Da kommer vaktene, og da er dere ille ute!” En ukjent mørk damestemme snakket til oss. Vi kunne ikke se damen, men vi visste at det var noen her. Vi gikk rygg mot rygg. “Hvem er du?!” Nala veivet med armene foran seg. Plutselig så jeg to lysende øyne. Inni et bur. Et bur med gitter. Jeg hadde vanskelig for å puste. “Du …  … du …   … du er innesperret jo! Hvordan havnet du der inne?” Jeg gikk mot buret. Sara likte tydligvis ikke den ideen. “Amy! Kom tilbake!” Sara strevde nok mer med å puste, enn det jeg hadde gjort for Sara falt nesten ned på bakken. Nala kikket mot damen. Blikket til Nala lyste opp. “Er det Omalia Dudililei! Den Omalia Dudililei! Jeg er en stor fan!!”

Damen lo, men ikke sånn rått. Damen lo fint og mykt. Som silke. “Ja. Det er nok meg, ja.” Damen lo enda mer da hun så ansiktsuttrykket til Nala. Jeg hadde aldri sett noe eller noen som hadde fått øynene til Nala til å bli store. Før nå så klart. Nala tok seg sammen. “Vel. Vi er her for å redde deg så …    … hvor er det nøkkel eller noe sånt som kan få deg ut?” Nala så seg rundt i rommet. Damen så ned og sukket. “Jeg er redd det er umulig.” Damen fikk et annet utrykk i fjeset. “Dessuten er det ikke meg dere må redde! Dere må redde Maltvort! Nå! Dere må dra med en gang, eller så er Maltvort …   … dødsdømt. Dessverre. Jeg er innelåst så jeg kan ikke hjelpe eller redde Maltvort, men det kan dere! Vær så snill!” Damen så alvorlig ut. Sara derimot, hun hadde ingen planer om å redde MAltvort.

“Vi? Redde Maltvort? Tror ikke vi har det som trengs for det! Det blir som å sende en bygutt etter sauer.” Sara snakket med en rar tone. Damen ignorerte Sara sitt motargument. “Dere har det som skal til! Tro meg Sara Bernadus Mo. Dere har kommet dere helt hit. Kommet hit for å redde meg, selv om dere kanskje ikke burde ha gjort det. Selv om alle sa at det ikke skulle gjøres. Dere har motkjempet lemur-ormen. Og det er ikke så enkelt. Dere har kommet til den nest største onde magiske personen som lever nå! Hvis ikke det er modig gjort, hvis ikke det er egenskaper som trengs for å redde Maltvort, så vet ikke jeg!”

Omalia så meg rett inn i øynene. “Noen er født til å gjøre store ting. Dere er noen eksempler på det.” Omalia sine ord fikk Sara til å ombestemme seg, og det fikk meg til å tenke. Men jeg kunne ikke bruke energi på alle tankene, så jeg skøyv dem bort. Sara nikket, ganske så stolt.

“Vel, du har et poeng der! Vi er et godt team. Og ganske så smarte!” “Hvem er det vi skal kjempe mot?” Nala holdt seg til temaet. “Er det en kjent skurk?” Omalia nølte. Som om hun var redd for å si det. “Jeg beklager, men jeg kan ikke si det. Det er ikke min jobb å informere dere om det. Jeg …   … beklager. Men jeg kan si at hun ikke har kjempet en annen kamp før, og at …     … at hun …   … dere kjenner henne, eller dere har møtt henne før. Dere er ikke venner med henne, men dere har møtt henne før.” Omalia så ned.

“Det er alt jeg kan si, men Olavus Pilatus vil også ta over skolen. Han kommer etter hvert så det er viktig at dere stopper skurken, før Olavus også kommer.” Omalia sukket, før hun så rett mot meg. “Bare prøv å …”  “Prøv å? Hva da?” Nala begynte å bli lei av vente. Sikkert fordi vi skulle redde noen. “Bare prøv å …   … ikke …     … det jeg mener er lykke til!

Og kom dere av gårde nå! Så dere rekker det!” Omalia vinket oss av gårde. Nala ga en kos til helten sin, før hun begynte å klatre opp igjen. Eller en kos var det kanskje ikke, men det var det som går an å kose når den ene er innelåst i et bur. Sara fulgte etter Nala. jeg gikk bort til Omalia. “Hadet. Takk for hjelpen!” jeg skulle til å reise meg da Omalia tok hånden min å klemte den. “Gleden er på min side!” Omalia felte en tåre.

“Du må aldri tro at foreldrene dine ikke elsker deg! Noen ganger er ikke alt sånn det ser ut som! Husk det!” Omalia slapp hånden min. “Løp å redd skolen! Fort deg!” Omalia dyttet meg vekk fra buret. Jeg reiste meg opp, og klatret opp til Sara og Nala. De begynte å planlegge hvordan vi skulle redde skolen. Jeg fikk ikke med meg noe som helst, det eneste jeg klarte å tenke på hva det Omalia hadde sagt. Hva mente hun med det?

“Hysj Sara!” Nala snek seg bort mot bakdøra inn til skolen. Jeg hadde teleportert oss hit. Det hadde gått sånn passe. Vi hadde landet i både Slottsparken og i Kina. Jeg hadde ikke full kontroll på teleporteringa helt enda. Men snart hadde jeg nok det. Tankene mine sveipet bort til det Omalia hadde sagt.

Jeg forsto fortsatt ikke alt, men jeg måtte bare tro på henne. Tro på det jeg hadde forstått i hvert fall. Nala dro meg ut fra tankerekken min. “Sara! Seriøst! Vi kommer til å bli oppdaget hvis du ikke klarer å være stille!” Nala ropte i en type hviske form. Sara himlet med øynene.

“Det er litt vanskelig å være stille når vi skal redde skolen!” Sara gikk foran Nala. “Kom igjen!” “Tror du at andre helter har reddet verden fordi de ikke klarte å være stille!” Nala var ikke ferdig. “Hvis du lover å være stille, og ikke ødelegge for oss så skal jeg slutte å mase.

”Nala så irritert ut. Sara åpnet munnen, men lukket den igjen og nikket. Nala sukket lettet ut. Sara låste opp bakdøra, og Nala snek seg inn. Med meg og Sara på slep. Nala visste tross alt mer om sniking og den slags type ting enn meg og Sara. Nala åpnet døren inn til bøttekottet. “Kom igjen! Vi gjemmer oss her til det er natt!”  “Hvorfor det?” Sara brøt tausheten.

“Jeg mener vi er jo elever her! Vi kan gå hvor vi vil! Og jeg er sulten!” Sara ble dratt inn i bøttekottet av Nala.  Nala sukket. “Vi gjemmer oss her, fordi vi vet ikke om den onde er her eller om hun til å med vet at vi har vært borte! Omalia sa at vi hadde møtt henne, så det kan være en av lærerene. En av de lærene som vet at vi har vært borte helt siden skolen ble nedstengt!” 

Både jeg og Sara ble stille. Vi hadde ikke tenkt over at det kunne være en av lærerne våre. I hvert fall ikke ordentlig. I hvert fall ikke så ordentlig som det Nala hadde gjort. “Mener du at det kan være hvem som helst på hele skolen? Som er den onde altså? Hvem som helst?” Sara sin stemme skalv av redsel. “Så lenge det er en jente?!” Nala nikket. “Jeg er redd for det.”

“VÅKNE!” Sara sin stemme vekte meg. Og Nala. Jeg reiste meg opp, det samme gjorde Nala. Vi stirret skrekkslagent ut fra bøttekottet. Med Olavus Pilatus i spissen kom kanskje milioner av lemurer og av de mennene (Bjartene) stormende inn på skolen. Nala gispet. “Vi må gjøre noe!”

Nala så skrekkslagen på Omalia, da hun plutselig dukket opp fra intet. “Nala har rett! Vi må gjøre noe! Jeg skal hjelpe dere, for eksempel hvis jeg og Sara kjemper mot Olavus Pilatus, Nala du kjemper mot Lemurene og Bjartene.” Omalia sukket, og snudde seg mot meg. “Og du må kjempe mot den onde som gjemmer seg her på skolen.” Omalia lukket øynene, og så vekk. “Hvorfor meg? Alene?” Jeg forsto ingenting, skulle vi ikke gjøre dette sammen?    

“Jeg beklager, meg det er skjebnen din.” Omalia tok armene rundt meg og klemte til. Jeg tror det skulle være en kos, men jeg er ikke helt sikker. Nala sukket og gav meg en kos. “Lykke til!” Nala snudde seg, og løp ut fra bøttekottet før jeg fikk sagt noe tilbake. “Du klarer det! Vi klarer det!” Sara ga meg en klem før hun og Omalia også løp ut.  Jeg visste ikke nøyaktig hvor jeg skulle begynne å lete. Et sted i hvert fall. Kanskje scena? Sikkert. Der var det mørkt, og stille. Jeg løp. Jeg kræsjet med noen lærere og elever som sloss mot lemurer og Bjarter. Men alle var for opptatt med slåssingen til å legge merke til meg. Jeg så ned på meg selv. Jeg var usynlig!

Selvfølgelig! Jeg hadde jo øvd på usynlighet i sommer også! Jeg løp forbi alle. Det var som om alt gikk sakte og …   … det var som om hele verden gikk rundt i sirup. Plutselig sto jeg foran inngangen til scena. Døren gikk opp av seg selv. Den onde ventet på meg. Det visste jeg. Jeg løp ut på scena. Det var køla mørkt. Så lyste det to øyne. To øyne som jeg kjente altfor godt. Kunne det være? Hvordan kunne? Da jeg prøvde å prate brast stemmen min. Det eneste jeg klarte å få fram var: “Buritos?” Stillhet. “Er det deg?”

Buritos kom fram fra skyggene. “Selvfølgelig, hvem ellers?” Broren min lo rått. “Hvordan kunne du?” tårene kom strømmene på. “Du er broren min! Ikke gjør dette!” “Jeg er ikke broren din! Du var alltid favoritten til mamma, selv om du ikke var datteren hennes!” spyttet Buritos. Jeg måpte. Hvordan kunne han si noe sånt?! “Visste du det ikke?” Buritos dyttet meg. “Moren din er død, eller hun dør i dag! Hun var bestevenninnen til moren min. Hun fikk deg samme dag som hun fikk meg. Dermed kunne du bli trygg ved å bli “søsteren” min. Vokse opp i en trygg familie, som ikke ble jaktet på av Pilatus.

” Buritos gliste da han så ansiktsuttrykket mitt. “Jepp. Du har rett! Moren din er Omalia!” Buritos så mot sceneteppet, der hvor Synna kom ut fra. “Så flink du er snusken!” Synna strøk Buritos over kinnet. “Og alt du trenger å gjøre nå er å DREPE HENNE! Hun har ødelagt din oppmerksomhet og barndommen din!” Synna dyttet meg opp.

“For å vise din troskap til meg, Buritos.” sa Synna mykt til Buritos. “Så vi kan leve side om side for resten av livene våre. Så hva venter du på? DREP HENNE! Nå som hun er svak!” Synna dyttet Buritos mot meg. Buritos stirret på meg med øyne som kun viste en følelse: Hat. Hat for meg. Buritos hatet meg. Jeg vet ikke hva eller hvorfor, men i stedet for å føle meg lei meg ble jeg …    … sint … Sint på Synna.

På alt hun hadde gjort mot meg. Jeg repeterte de viktigste formlene inni meg før jeg kastet den ene på Synna. Det var en formel som ikke var så sterk, men den fikk Synna i bakken. Synna så rasende ut. “BURITOS! DREP HENNE!”

Til Synnas store sjokk trakk Buritos seg vekk. Han forsto sikkert at om han kom mellom noen som sendte formler mot hverandre, da var han død. Nesten i hvert fall. “AAAAA!” Synna sendte en formel mot meg. Jeg var ikke rask nok. Jeg ble truffet av isbiter. Noe som gjorde vondt. Jeg hørte at Nala seiret utenfor. Jeg hørte at Omalia og Sara også seiret. Jeg forsto ikke? Hvordan kunne jeg høre det?

Synne la merke til reaksjonen min. “Helt riktig! Du kan høre alt som skjer i hele den magiske dimensjonen. Her inne. Jeg fant det ut. Jeg har brukt det i sånn …    … to, tre måneder.” Synna snudde seg mot meg. “Alle de gode har seiret, bortsett fra deg!” Synna smilte ondt til meg. Jeg kjente meg sur. Synna hadde ødelagt skoleåret. Ødelagt alt, egentlig! Jeg gjorde en vase usynlig, før jeg sendte den rett mot Synna. Synne sendte en formel mot meg. Vasen traff Synna nøyaktig når formelen traff meg. Vi begge ble slått i bakken. Jeg følte meg svak, men jeg reiste meg opp.

Synna lå bevisstløs på bakken. Jeg visste at det var nå jeg måtte gjøre slutt på Synna. Jeg gjorde meg klar, men akkurat da reiste Synna seg opp, og sendte enda en formel mot meg. Jeg visste at det var dødsformelen. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg sendte dødsformelen tilbake. Jeg så at den traff Synna. Jeg så at hun falt livløst mot bakken. Samtidig som jeg kjente at jeg også var på vei mot bakken.

Omalia kom løpende inn i rommet. Etterfulgt av Nala og Sara. Jeg så at de skrek, men jeg hørte ikke hva. Jeg så på mens verden ble mer og mer borte. Og imens jeg kjente at livet forsvant mellom fingrene. Jeg tenkte på familien min. Både dem som adopterte meg, og den biologiske. Jeg tenkte på hvor heldig jeg var som hadde hatt Nala og Sara ved min side hele tiden. Jeg ble varm av følelsen. Kjærlighet. Og jeg forsto at om jeg hadde ville gjort noe annerledes så måtte det ha hvert å være enda mer takknemlig for de jeg hadde hatt rundt meg.

Jeg var takknemlig for alle som hadde støttet meg. Det siste jeg følte før verden forsvant helt, var varmen fra alle som jeg visste hadde hvert glad i meg. Jeg visste at uansett hva som skjedde videre, så kom jeg til å alltid være varm av kjærligheten fra dem.

Les også..

Salto logo

AvslutningBEKJENTGJØRELSE 

Lørdag 20. april kl. 14:00-16:30 på Storruste (Hedalsvegen 1269). Vi ...
Uteområdet på Fossvang. Foto: Steinar Skjerve

Planlegger stor oppgradering av Fossvangbygget

Bagn idrettslag har sammen med arkitektfirmaet Curve Studio invitert til ...
Oddvar Gran. Foto: Arne G. Perlestenbakken

Oddvars niende dialektkviss

Oddvar Gran har sendt Hedalen.no flere dialektord som vi har ...
Elling Goplerud

Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 2 av 6

På bjørnestillingen i Plomtjerndalen skjøt far flere bjørner på åte. ...
Flatskred ved Rennsjøen Foto: Arne Ivar Hansen

Flakskred

– Dette bildet tok jeg 100 m fra løypa opp ...
Bedehuset

Hedalen misjonsforeningBEKJENTGJØRELSE 

har møte på Bedehuset onsdag 17. april kl. 19.00. Denne ...