Anette Hougsrud. Foto: Åse Østgård Hagen

Telegraf og telefon i Sør-Aurdal – del 7

Publisert av Anette Hougsrud 21.02.2024. Sist oppdatert 19.02.2024.

Etna Telegrafstasjon ble åpnet i 1908 på Etna Jernbanestasjon. NSB hadde telegrafstasjoner og telefonstasjoner til eget bruk på alle sine jernbanestasjoner.

Storbrofoss Tresliberi hadde konsesjon på telefondrift mellom sliperiet og taubanens endestasjon. Denne linjen var tilknyttet Valdresbanens telefonlinje. Linjen var 2,5 km lang.

Talestasjoner

I de første åra da telefonen var ny, ble det opprettet talestasjoner mange steder. Alle sentralene hadde telefoner folk kunne komme og bruke, men siden det var langt mellom disse ble det opprettet talestasjoner på butikker, skysstasjoner, hoteller og andre steder der folk møttes.

Talestasjonen var bare en vanlig telefon der folk kunne ringe mot betaling. Det var dyrt å få seg telefon, og linjenettet var lite, men på denne måten kunne de fleste ha tilgang på telefon. 

Olmhus Talestasjon var i drift i 1893.

Fønhus Talestasjon var i drift i 1893.

Garthus Talestasjon, opprettet i 1895, lå på skysstasjonen på Nord Garthus.

Regnskapet for 1896 viser for denne talestasjonen at mange reisende har ringt til andre skysstasjoner som Sørum, Granum, Frydenlund osv. Antakelig for å tinge skyss eller husrom. De få gangene bygdefolk har ringt, er det helst til doktoren.

En kastet ikke bort penger på slikt i utrengsmål for en samtale kostet 30 øre. Kanskje var det mange som kvidde seg for å snakke i slike nymotens innretninger også. Regnskapet forteller både hvem som har ringt og til hvilken person.

I løpet av 1896 er telefonen brukt 36 ganger alt i alt.

Reinli Talestasjon var i drift i 1893 og lå på Hoff (Høve) står det i katalogen.

Breidablikk hadde talestasjon i 1893 med adgang til ekspedisjon av telegrammer, og fra 1929 ble en bisentral for telefon åpnet her, men denne betjente antakelig bare sanatoriet.

Telefonkiosk er et mer moderne navn for talestasjon. Telefonapparatet var et myntapparat der folk kunne gå og ringe.

Disse kioskene var røde små hus med plass til bare et menneske. I Sør-Aurdal har en hatt så vidt vites bare to telefonkiosker. Den ene sto ved bensinstasjonen/kiosken ved meieriet på Bagn og den andre sto på Veigårdstranda Camping.

Andre telefonnett

Telefonnett for fløtingen

Fløtningen i elvene hadde stor nytte av telefon slik at folk på dammen og fløtere nedover i elva kunne ha kontakt. Særlig nyttig var det når dammen skulle åpnes eller når tømmeret satte seg fast i elva.

Med telefon kunne en få gitt damkara beskjed raskt, slik at de kunne få stoppet gjennomsetten, for ellers ville tømmervasen blitt enda større.

Tråden ble hengt opp i isolatorer i trea langs elva eller vegen og endte i et apparat hengt opp i et tre ved dammen.

Det kunne være flere apparater på samme tråden. Apparatene hadde store batterier. Slike linjer var det i Buvassfaret i Begnadalen fra Kverna til Buvassdammen. Denne linja ble forlenget til Hougsrud, slik at en kunne ringe fra Hougsrud til Buvassdammen.

I Øyvassfaret gikk linja fra Åmodt til Øyvassdammen. I Vassfaret gikk tråden fra Storruste og Landsend til Aurdalsdammen (anlagt 1920) og fra Nevlingdammen til Strøsdammen

Krigen

På slutten av krigen ble telefonlinja inn til Aurdalsdammen brukt av hjemmefrontkarer som da holdt til i Vassfaret.

Telefonledningen til dammen ble forlenget til Ellingbu. Her holdt noen seg i høreavstand fra telefonen hele tiden.

Hvis det i Hedalen ble observert tyskere på vei innover til Vassfaret, gikk beskjeden raskt til Ellingbu, og de norske kara hadde 8 km eller ca. to timers forsprang og tid til å komme seg unna.

På hytta Bjørnebo bodde familien Melgård fra Drammen i ni måneder i 1943. De koblet seg på fløtningslinja for å ha kontakt med omverdenen. Denne hytta ble også brukt av hjemmefronten siste krigsvinteren.

Telefonen som ble brukt av
 hjemmefronten i Vassfaret.
(Eier Inger og Arne Stensrud)

Telefon til setrene

På Islandsmoen så de nytten av telefon til setra slik at de kunne ha kontakten begge veier mellom setra og gården. De bygde ei linje fra Islandsmoen opp til Svartsetra. Linja gikk langs seterveien. Stolpene sto til ut på 50-tallet.

Til setra Hallkinn på Bagn Vestås gikk det telefonledning ned til sentralen på Bagn. Arne O. Fønhus eide setra og drev telefonsentralen.

Fra Hougsrud i Begnadalen var det linje til setra Skyttland.

Linjenettet

I 1892 ble rikstelefonlinja Granum (Nes) – Begnadalen – Bagn – Frydenlund bygd. Linja hadde to tråder fra Granum til Begnadalen, en tråd fra Begnadalen til Bagn, og derfra var det dobbelt tråd igjen opp til Frydenlund. Stolperekkens lengde var oppgitt å være 45,8 km og trådlengden 63,7 km.

Noen år etter kom rikstelefonlinja fra Bagn til Tonsåsen og videre til Bruflat. Fra Bagn til Tonsåsen var telefonlinja 16 km med en trådlengde på 32 km, altså to tråder.

Bagn og Begnadalen ble administrativt lagt under Frydenlund, og fra 1936 under Fagernes.                                                                                                                                    

I 1909–10 ble det bevilget kr 1800 for ombygging av linjen Frydenlund – Bagn – Bruflat. Denne linjen hadde i 1912 tre telegraflinjer og en dobbel telefonlinje.

Telefontrafikken var jevnt økende, og det var stadig utbygginger. Men når først stolperekken var satt opp på de lange avstandene, kunne en etter hvert strekke flere og flere tråder, slik at kapasiteten ble større.

Men telegrafverket klarte ikke å bygge ut linjenettet og telefonsentralene så fort som behovet vokste. Telegrafverket søkte hvert år Stortinget om økte bevilgninger, men ble hele tida i stedet redusert.

En måtte søke om å få telefon, og i 1955 toppet det seg med 76 400 nordmenn på venteliste. Stortinget uttalte i 1955 at det var ”en fornem nød å være uten telefon i sitt hjem”. Det var tross alt ikke mer enn 10 år siden krigen og alle husket den nøden som da var.

I Stavedalen hadde Gudbrand Skaret søkt om telefon. Mange år etter at han døde (1963) kom det brev fra Televerket med spørsmål om han fremdeles var interessert i å få telefon. Da var det bortimot 20 år siden søknaden var sendt. Ventelistene for å få telefon ble ikke avviklet før rundt 1980.

Utover i 1960 årene begynte utbyggingen å gå fortere, linjene ble bedre og kapasiteten større, men langt ut på 1960-tallet kunne det fremdeles være vanskelig å ringe rikstelefon.

Skulle en ringe riks, måtte en bestille samtalen og en måtte vente lenge, gjerne flere timer før telefondama ringte tilbake og sa at linja var ledig.

Derfor var det noe som het il-samtale som gikk foran andre samtaler, men det kostet dobbelt så mye. Da brøt telefondama inn på den opptatte linja og sa ”il-samtale avbryt”.

Anleggsarbeid

Det var mye anleggsarbeid for å legge opp telefonlinjene. Ut fra sentralene kunne stolpene være fulle av tråder, og ettersom en kom utover i bygda, ble en og en tråd lagt inn til huset der de skulle ha telefon, helt til det var bare en tråd igjen til den siste på linja.

Trådene og isolatorene var utsatt for vær og vind og trengte mye vedlikehold. Det ble ofte slyng på linja (trådene filtret seg sammen i sterk vind). Da brukte en lange raier eller ei fiskestang for å få de fra hverandre igjen.

Våt og tung snø kunne brekke stolper og slite av trådene. Det var nok mye skurring når en skulle prate og mange ganger brudd på linjene.

En gang hadde en tømmerhogger felt et tre over linja til setra Hallkinn. Bruddet var like ved en isolator og tømmerhoggeren reparerte skaden ved å bruke ei skoreim å skjøte med og hang tråden opp igjen. Dette fungerte ikke så bra, og det tok tid før ”reparasjonen” ble funnet og skoreima byttet med jerntråd.

I 20–30-åra begynte telegrafverket så smått å bruke kabler. De første kablene var laget av tynne papirisolerte kobbertråder med bly rundt, ytterst var kabelen armert med et tynt blekk som var surret rundt kabelen.

Det kunne være 200 kobbertråder i en kabel. Men disse kablene var tunge og kunne ta skade hvis strekket var langt. Blyet ble hardt etter ei tid, og da trengte vannet inn og ødela isolasjonen mellom kobbertrådene.

Televerket begynte å grave ned kablene i stedet for luftstrekk, men hadde mye ekstraarbeid med gravemaskiner som grov av kablene.

På 1970-tallet ble blyet erstattet av plast og derved ble kablene mye mer driftssikre og lettere. Televerket brukte dermed mest luftspenn etter at disse kom.

Det nyeste nå er fiberkabler. Disse er laget av glassfiber, og hver tråd er tynne som et hår. Inni tråden sendes lyssignaler (ikke strøm) som går meget raskt. Kapasitet og hastighet er derfor økt kraftig, og det er datateknologien som har størst nytte av forbedringene.

Nesten som en kuriositet kan nevnes at Televerket brukte kreosotimpregnerte stolper som var svarte, mens Kraftandelslaget (Sør-Aurdal Energi) brukte grønne stolper av en annen impregneringsmetode.

Damene på sentralen

Damene på sentralen, for det var så å si bare damer, var godt orienterte. De var nøkkelpersoner i lokalsamfunnet når det gjaldt ulykker, brann, sjukdom, ettersøkning og lignende.

De redda både dyr og mennesker, for de visste som regel hvor dyrlege eller doktor var. Til tross for at de hadde streng taushetsplikt, ble nok denne brutt når det var alvorlige hendelser.

Under krigen ble det påbud om å ha en Quislingplakat i gangen, men det hindret ikke damene å gi viktige beskjeder og meldinger til ”gutta på skauen” eller andre.

I dag har vi opplysningstjenesten og internett, men de opplysningene disse damene kunne gi, var av mer lokal karakter. De svarte på det meste, som for eksempel ”Hvorfor er posten så sein?”, ”Hvor lenge blir lyset borte?”, ”Hvor mye er klokka?”, ”Er det messe i morgen?”, ”Er det kommet fersk sild i butikken?” osv.

Sentralborddamene har også småhistorier å fortelle: Det var en gårdbruker som nettopp hadde fått telefon på stueveggen. Lett forfjamsa skulle han prøve klenodiet for første gang. Men hvem skulle han ringe til? Jo, det måtte bli til naboen. Han sveiva i vei og ropte inn i røret: ”Er det i Bråtån?”.

Men i Bråtån hadde de ikke telefon verken før eller siden, så det ble ikke noe svar. De som hørte på lo godt og så ble det ei herme: ”Er det i Bråtån?

Der det var flere på linja kunne nysgjerrigheten ta overhånd for enkelte. Å ”stå på lydning” var ikke noe ukjent begrep. Men det galdt å ikke glemme seg bort, for da kunne det gå som den gangen da to prata sammen og den ene sier ” Vi kan ikke prate om detta no for dei hører oss borti der…. ”

En høg stemme braut inn og sa ”Det gjør vi itte det”. Et annet sted fant noen guttunger ut at de kunne dra en tråd fra telefonkontakten til høytaleruttaket på stueradioen, og dermed få hele telefonsamtalen gjennom radioen. Dette var selvfølgelig ulovlig og noe foreldrene ikke måtte få vite, men det var fryktelig spennende.

Ei kone ringte en gang til sentralen og forlangte ”presten”. Etter å ha fått ”hallo” i den andre enden, satte hun i gang med å prate om sønnen som skulle konfirmeres.

I en pustepause hørte hun i andre enden: ”Du kan ta med deg sønnen din og koma, så kan eg konfirmere han med ein gong eg”. Sentralborddama hadde hørt feil og ringt nr. 13.

Regninger og betaling

Takster på Tonsåsen før 1900 var: telegrammer var gratis, telefonmeddelelser som skulle behandles som telegrammer kostet 20 øre pluss 2 øre pr ord, for telefonsamtaler måtte betales 20 øre pluss 20 øre for hvert 5. minutt.

På slutten av 1920-åra var det dårlige tider og folk måtte spare på forbruket. Mange syntes telefonen var dyr og sa den opp. Mange av de som hadde telefon var også lei av å springe til alle naboer med telefonbeskjed for det var nokså vanlig.

Omkring 1930 var prisen for en periode (tre minutter), 20 øre til nærmeste sentral og 30 øre til sentraler lenger unna. Det kostet 12 kroner pr. kvartal for å ha telefon. Ringte en utenom åpningstida, kostet det ekstra.

Telefondamene måtte skrive opp alle samtaler. For de lokale ble det bare registrert antallet, mens rikssamtalene ble skrevet ned på en spesiell lapp/skjema. Så ble alle lappene stiftet sammen med tjue stykker i hver bunt, summert og regninga sendt abonnenten.

Dette ble etter hvert et stort arbeid, for telefonen ble mer og mer brukt. Rundt 1960 slapp sentralene utskriving av regninger og innkreving av penger. ”Lappene” ble sendt til Gjøvik der det ble opprettet en regningssentral med tidsmessig utstyr og maskiner som gjorde utsendelsene mye enklere.

Abonnentene betalte så over giro. Men de regningene som måtte purres på, fikk telefonsentralen tilbake, og så måtte bestyreren stå for innkrevingen. Dette kunne ofte være ubehagelig, men fikk han ikke pengene, så stengte han telefonen.

Telefondamene hadde selvfølgelig ikke lov å si at telefonen til en abonnent var stengt, så da måtte de si at det nummeret var ”uten forbindelse”.

Telegrafverket innførte telleskritt også på lokalsamtaler i 1974. Etter automatiseringa blir nå all telefonering registret som telleskritt og summeringen skjer automatisk. Datateknologien har forenklet dette arbeidet betydelig.

Regning for telegram nr 069 sendt fra nr 15 den 20/11 1947. Gjerdalen har sendt til Nils O. Dokken, Harstad. Telegrammet på 18 ord kostet kr 2,55. Signatur Mg (Målfrid Gran).

Telegramtjenesten

Telegrafen brukte fra starten morsealfabetet til å sende tekster. Telegrafistene oversatte meldingen som besto av streker og prikker.

Hun (det var som regel ei dame) skrev det ned på en blankett for mottatte telegram. I starten med håndskrift, senere med skrivemaskin.

I mellomkrigsåra overtok fjernskriveren morsetelegrafens plass. Telegrafisten kunne da skrive teksten på fjernskriveren og det kom automatisk ut på fjernskriveren på mottakerstasjonen. Deretter tok telegrafisten og klebet strimmelen opp på en blankett for mottatte telegram.

Ut på femtitallet ble det helt slutt med å bruke morsetelegram. Da telefonen ble vanlig i mange hjem, ble telegrambeskjeder mindre og mindre brukt, men telegrafverket begynte med festtelegram i 1907, og det ble veldig populært.

Festtelegrammene hadde mange forskjellige motiver en kunne velge mellom. Tidligere var et telegram bare et hvitt linjert ark med televerkets navn på og disse var litt billigere enn de nye festtelegrammene.

Ved store begivenheter ble det vanlig å sende en hilsen med et festtelegram. Ved for eksempel en konfirmasjon ringte sentralborddama til konfirmanten og leste opp telegrammene som var kommet, og etterpå ble de sendt i posten.

Mange reiste til sentralen for å hente bunken, slik at de kunne leses opp i selskapet om kvelden.

Tjenesten hadde sitt toppår i 1947 med 3,7 millioner sendte telegrammer i Norge. I 1980 var bruken nesten lik null og tjenesten ble lagt ned.

De første telegrammene hadde bare skrift. Etter hvert kom de litt dyrere med tegninger. Her ett til fest og ett til begravelse.

Fjernskrivere, teleks og telefaks

Telegramtjenesten med morsealfabetet ble avløst av fjernskrivere og telekstjeneste. På fjernskriverne kom brevet ferdig skrevet ut hos mottakeren.

Teleks var en videreutvikling av fjernskriveren, og det var eget teleksnett. Teleksen ble videreutviklet slik at en med telefaks kunne en i tillegg til tekst også sender bilder, tegninger og kart.

Disse tjenestene ble ikke veldig mye brukt i Sør-Aurdal. Det var helst bedrifter som anskaffet dette.

Da datateknologien kom, kunne alle disse operasjonene gjøres på datamaskinene.

Fra Telegrafverket til Telenor

Telegrafverket var eid av staten og ble startet i 1855 med formål å knytte landet sammen med telegraflinjer. Telegrafverket fikk ansvaret for utbyggingen av telefonnettet fra 1880, for radiosendinger fra 1925 og for TV-sendinger fra 1960.
Televerket ble det nye navnet etter 1969.
Telenor ble navnet fra 1994. Utviklingen gikk på denne tiden i rivende fart. I 1998 mistet Telenor sitt monopol på å drive telenettet i Norge, og mange konkurrenter kom på markedet.

Telenor driver i dag fastnett/bredbåndtilknytninger, mobiltelefoni og kringkastingstjenester.
Selskapet har hatt mange logoer:

Telefonapparatene

De tidligste apparatene hadde ei batterikasse med som regel to batterier. Disse ga likestrøm og var nødvendig for at impulsene, samtalen, skulle gå i tråden.

For å ringe opp sentralen måtte en dra sveiva rundt før en løftet av røret. Denne sveivingen laget vekselstrøm gjennom tråden og utløste ringing på sentralen.

Ved å løfte av røret fra gaffelen gikk likestrømmen på, og når sentralen svarte, kunne en bestille samtalen dit en ønsket.

Da sentralene ble automatisert, kom apparatene med nummerskive. Disse hadde ikke batterier, for nå kom strømmen i tråden fra sentralen.

Nå måtte en kunne telefonnummeret dit en skulle ringe. Skulle en til noen der ikke sentralen ennå var automatisert, måtte en ringe nummeret til den sentralen, for så å bli satt over til personen en ønsket.

Tastetelefonen kom på 1980-tallet, men var egentlig ikke noe forskjellig fra skivetelefonen men litt enklere i bruk. En tastetelefon kan ha mange tilleggsfunksjoner som å lagre telefonnumre, vise siste oppringing osv.

Automatisering og nye telefonnummer

I 1982 var alle manuelle telefonsentraler i Sør-Aurdal lagt ned, og telefonen var fullt ut automatisert. Det vil si at telefonlinjene ble automatisk koblet sammen på de nye, ubemannede sentralene.

Der telefondamene før hadde sittet og koblet sammen linjene, skjedde dette nå automatisk. Og alle telefondamene mistet jobbene sine.

Ved å løfte av røret på telefonen hørte en ikke lenger ei hyggelig telefondame, men en summetone som betydde at linja var klar, og at en kunne slå et nummer.

Rundt 1980 fikk de gamle sentralområdene hvert sitt tusennummer som ble satt foran det gamle hundrenummeret. Bagn fikk 46, Hølera, Reinli og Leirskogen 47,  Begnadalen 48 og Hedalen 49.

Deretter kom at en skulle sette 063 (Valdres teleområde) foran der igjen og telefonnummeret ble åttesifret.

Nullen fremst skapte visstnok problemer for datateknologien så derfor ble 063 forandret til 613 som vi har i dag.

I 1993 var hele Norge automatisert, og en kunne da slå nummer direkte over hele landet. Noen år etter at tusennummerne kom kunne vi se hvor telefonnummeret var fra. F.eks Bagn 46, Hedalen 49 osv. Dette varte noen år, men i dag er dette ingen regel lenger.

Automatisering og nye telefonnummer.
I 1982 var alle manuelle telefonsentraler i Sør-Aurdal lagt ned og telefonen var fullt ut automatisert. Det vil si at telefonlinjene ble automatisk koblet sammen på de nye ubemannede sentralene. Der telefondamene før hadde sittet og koblet sammen linjene skjedde dette nå automatisk. Og alle telefondamene mistet jobbene sine. Ved å løfte av røret på telefonen hørte en ikke lenger ei hyggelig telefondame, men en summetone som betydde at linja var klar og at en kunne slå et nummer.
Rundt 1980 fikk de gamle sentralområdene hvert sitt tusennummer som ble satt foran det gamle hundrenummeret. Bagn fikk 46, Hølera, Reinli og Leirskogen 47, Begnadalen 48 og Hedalen 49. Deretter kom at en skulle sette 063 (Valdres teleområde) foran der igjen og telefonnummeret ble åttesifret. Nullen fremst skapte visstnok problemer for datateknologien så derfor ble 063 forandret til 613 som vi har i dag. I 1993 var hele Norge automatisert og en kunne da slå nummer direkte over hele landet. Noen år etter at tusennummerne kom kunne vi se hvor telefonnummeret var fra. F. eks. Bagn 46, Hedalen 49 o.s.v.. Dette varte noen år, men i dag er dette ingen regel lenger.

Trådløst. Mobiltelefon

Nettet

Mobiltelefonene begynte å komme rundt 1970. Det første mobilnettet OLT ble etablert i 1966 og var manuelt, slik at en måtte innom en manuell mobilsentral for å ringe videre.

I 1981 ble dette avløst av et fullt ut automatisert nordisk mobiltelefonnett, NMT-450 (nedlagt 2005). Dette nettet ble utvidet med NMT 900 (nedlagt 2001).

Utviklingen og forbedringen gikk i rivende fart på denne tida, og i 1993 kom et nytt system, det var verdensomspennende og ble kalt GSM. Med dette systemet kom også de digitale mobiltelefonene.

I 1993 hadde Televerket så å si mistet sitt monopol på å drive telenett, så i GSM systemet fikk en konkurrent, Net-com, også konsesjon på teledrift. Senere kom også flere teleselskaper på banen.

Antall telefoner eksploderte i Norge fra åtte tusen mobiler i 1993, til tre millioner i 2000 og fem og en halv million abonnenter i 2011.

Nettet er stadig forbedret og utvidet til de multimediatelefonene vi har i dag. Forandringene skjer i de stasjonene og mastene som allerede er.

Basestasjonene på bakken er sammenknyttet med fiberkabler, vanlige kabler eller gjennom lufta. Fra mobiltelefonen til basestasjonen går signalene i lufta, men det kan ikke være altfor lang avstand eller store hindringer.

Får en ikke kontakt med noen basestasjon, sier en at en er utenfor dekningsområdet, eller her er det ikke dekning. Når en kjører bil og snakker i mobiltelefonen, kopler den seg automatisk opp mot den nærmeste basestasjonen eller signalmast. Det betyr at signalene kan bytte stasjon underveis uten at den som snakker merker det.

Kjeldeknatten er hovedsenderen/mottakeren i Sør-Aurdal og den sto ferdig i 1970. Herfra går signalene ut til telefonsentralene/basestasjonene.

Her skjer blant annet koblingen som gjør det mulig å ringe fra mobil til fastnett eller omvendt. Ved telefonsentralene er det montert ei mast med ei antenne for mobilnettet. Men fordi sentralene ligger litt for langt fra hverandre til å dekke for mobilnettet er det satt opp hjelpemaster oppe i liene og på fjellet. (Se kart)

Ved Begna automatsentral og ved Perlestenbakken er det også satt opp ”speil” som reflekterer signalene fra en stasjon til neste.

Teleselskapene bygget først ut der det bor mest folk og etter hovedveiene. I Sør-Aurdal har skog- og fjellområdene kommet sakte etter, men er fremdeles ikke godt nok dekket. Mange av mastene i Sør-Aurdal sender også radio- og TV-signaler.

Konsesjon, dekningskart og priser

Skulle en skaffe seg mobiltelefon på 1970-tallet, måtte en søke konsesjon hos Televerket. Hadde en ikke rent rulleblad, fikk en ikke konsesjon.

Televerket skulle ha opplysning om dato for kjøp, fabrikat, type, serienummer på telefonen og hvor den skulle brukes. Konsesjonspapirene og et kart over basestasjonene skulle oppbevares sammen med mobiltelefonen.

Mobilen var meget dyr i begynnelsen, opptil ei halv årslønn. Det var 100 kroner i året for konsesjon og brukerprisen var rikstelefontakst, pluss ekstra for oppkalling.

Det var bare bedrifter som skaffet seg mobiltelefon. Få private hadde råd til dette. Men utviklingen gikk fort og i retning av billigere apparater og billigere bruk.

Apparatene

De første mobiltelefonene var meget tunge, og ble nesten bare brukt i bil. Batteriene kunne veie 20 kg. I starten hadde numrene 4 siffer med fylkesbokstaven (bilbokstaven) foran.

Johannes Strandbråten kjøpte mobiltelefon i 1979 som en av de første i Sør-Aurdal. Den kostet kr 25 000 (gjennomsnittlig årslønn det året var kr 79 000,-).

Telefonen var egentlig ikke særlig ”mobil” og ble bare brukt i bilen og litt i gravemaskinen. Anropsnummeret var 43542.

Kjeldeknatten var eneste basestasjonen, og mange steder rakk ikke signalene fram, så dekningen var dårlig. Telefonen hadde mikrofon som fungerte som en ”Walkie Talkie”. En måtte trykke inn en knapp når en skulle prate.

Arnfinn Hansebakkens mobil fra 1988 var en ”Philips 450 radiotelefon”, og fungerte som en vanlig telefon. Den hadde ledning fra apparatet til tastaturet, så apparatet ble montert under setet i bilen og bare tastaturet ble montert på dashbordet.

Telefonen kostet ca. kr 15 000, og Arnfinn sier at denne telefonen hadde bedre signaler f. eks i Muggedalen enn dagens telefoner. Sikkert på grunn av den lange antenna denne telefonen hadde.

De første håndholdte modellene fra 1986 og 1987. Modellen til høyre er fra 2012 og har touchskjerm.

Nyere og forbedrede modeller kom stadig på markedet og de første håndholdte kom på markedet i 1986–87. De var fremdeles nokså store, men ganske raskt kom modellene som en bare kunne putte i lomma.

Televerkets monopol på salg av telefoner opphørte i 1988 og fra 1998 ble det fri konkurranse om alle teletjenester. Det førte til at mange mobilselskaper kom på markedet, og de har et hav av tilbud til kundene.

Datateknologi

Mobilnettet er i dag utvidet til å gjelde også datateknologi. Det er blitt en sammensmelting av alle typer nett for elektronisk informasjonsutveksling. En kan nå koble seg til f. eks. internett via mobiltelefonen og få tilgang på all den informasjon som ligger der. Å ringe med mobiltelefonen er nå bare en liten del av det en kan bruke den til. Beskjeder med SMS, ringe til hytta og sette på varmen, fotografere eller sjekke været kan lett gjøres.

Mobilen er blitt en naturlig del av vår hverdag og er små datamaskiner med en utrolig kapasitet. Mange velger å ha bare mobiltelefon og sier opp fasttelefonen.

Satellittkommunikasjon blir mer og mer brukt og der går signalene via bakkestasjoner eller direkte til satellitter. Men denne utviklingen skjer bokstavelig talt over hodene på oss og langt utenfor Sør-Aurdals grenser. 

Kilder: Arve M. Nordsveen, Norsk Telemuseum, Årbok for Valdres 1994,  O. L. Kirkeberg: Minder fra Valdres, Jon Ola Gjermundsen: Gard og Bygd i Sør-Aurdal og muntlige kilder. 

Les også..

Salto logo

AvslutningBEKJENTGJØRELSE 

Lørdag 20. april kl. 14:00-16:30 på Storruste (Hedalsvegen 1269). Vi ...
Uteområdet på Fossvang. Foto: Steinar Skjerve

Planlegger stor oppgradering av Fossvangbygget

Bagn idrettslag har sammen med arkitektfirmaet Curve Studio invitert til ...
Oddvar Gran. Foto: Arne G. Perlestenbakken

Oddvars niende dialektkviss

Oddvar Gran har sendt Hedalen.no flere dialektord som vi har ...
Elling Goplerud

Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 2 av 6

På bjørnestillingen i Plomtjerndalen skjøt far flere bjørner på åte. ...
Flatskred ved Rennsjøen Foto: Arne Ivar Hansen

Flakskred

– Dette bildet tok jeg 100 m fra løypa opp ...
Bedehuset

Hedalen misjonsforeningBEKJENTGJØRELSE 

har møte på Bedehuset onsdag 17. april kl. 19.00. Denne ...