SportsidiotiYTRING 

De gamle grekere gjorde seierherrene i de olympiske leker til en slags nasjonalhelter; der de blev dyrket som en slags halvguder, fordi at de hadde sterkere muskler og kraftigere bryst enn andre. – Komedie.

I året 1924, da fire norske skiløpere har rent 50 kilometer paa tre timer og nogen minutter nede i Chamonix, da blir de ogsaa feiret som en slags nasjonalhelter. De er for tiden størsteparten av den norske, mandlige ungdoms idealer. Folk holder paa aa skyve hverandre utover bryggen i Kristiania for aa faa et skimt av dem ved heimkomsten. Damer holder paa bli klemt i hjel i folkestimmelen; der er besvimelser og maktesløst, ridende politi. Tyve tusen mennesker besatt av sportsdilla. – Storslagen komedie.

Vaare Chamonixløpere er all ære verd. Men det er en maate paa alt. Den norske ungdommen holder nu paa aa bli angrepet av sportsidioti. Enkelte av vaare største dagblad blir rene sportsorganer. Sportsklubbene betaler enkelte av sine medlemmer erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, saa at de kan anvende flere av aarets maaneder til aa trene og delta i konkurranser. Sporten blir arbeide. Den arter fullstendig ut.

I mange bygder holder ungdommen paa aa glemme at det er et langt større karsstykke å rydde en ny heim, der det før har vært sten og villmark, enn aa pine inn noen sekunder i et kappløp. Det skal en større viljestyrke til for gjennem et slitsamt liv hver dag aa overvinne sig selv og gjøre sin plikt, enn det skal til for aa greie en enkelt, kortvarig anstrengelse paa en liten brøkdel av tid mindre enn sin konkurrent. En manns yteevne skal man ikke maale etter en enkelt kraftprestasjon, men etter gjennemsnittsytelsen, i dager og aar.

Det bør bli slutt med den opfattningen at en fremragende idrettmann er en stor mann i samfunnet. Avisene burde ofte mer spalterum paa viktigere saker. Vi kan ikke reparere den morkne norske statskasse med hickoryski og Østbysmørning.

Sporten i ære! Men det er foregaatt en forskyvning mellem sport som middel og sport som maal. Det siste er blitt det første. Det burde være omvendt.

For en ting kan det vel ikke være tvil om: det er aanden som skal bringe verden fremover, ikke muskler.

Slaasskjempene Siki og Carpentier vil ikke bli staaende som betydningsfulle navn hos fremtidens historieskrivere.