Arkivbilde fra 2012. Her er det fem leiligheter for demente. Foto: Arne G. Perlestenbakken

De nære ting. En virkelighetsnær fiksjon.YTRING 

Publisert av Magne Ruud 29.11.2023. Sist oppdatert 27.11.2023.

Her om dagen traff jeg en kjenning ved butikken. Av en eller annen grunn er det lenge siden våre veger har krysset hverandre. Jeg kan ikke huske sist gang, og navnet hans er gått i glemmeboka.

Å ikke huske navn på personer, ting og steder er Irriterende plagsomt, men ikke verre enn at hverdagen går sin gang.

Litt flau nærmer jeg meg kjenningen. Og plutselig skjer det noe i langtidsminnet: Det er Anders! Han står i solskinnet på parkeringsplassen ovenfor Joker, og i farten ser jeg en bil som står til lading litt lengre bort.

Har du kjøpt deg el-bil? spør jeg. Ja, hadde det enda vært så vel, var svaret, og undertonen fortalte meg at ikke alt var som ønskelig skulle være.

Du forstår at alderen har begynt å innhente meg. I fjor høst fikk jeg ikke fornyet helseattesten, og mistet dermed førerretten for både bil og traktor. Grønn stær, heter det visst,- og den lar seg ikke kurere. Så nå kjører jeg med bussen. Skolebussen, og det hver eneste virkedag.

Riktignok visste jeg at det var kommet en ny og ung kvinnelig driver på Jokern’n, og Anders var i sin tid kjent for å være glad jenter. Men det får da være grenser, tenkte jeg.

Anders kom meg til unnsetning, slik at jeg slapp å dumme meg fullstendig ut. Du forstår at jeg tar bussen til butikken, handler litt, og så går jeg til Hedalsheimen og besøker Kjersti.

Om eftan går jeg tilbake til butikken, og tar bussen hjem. Det blir ikke så lang treningsrunde som før, men disse 17. mai-turene, som jeg kaller dem, sammen med en runde i Brunbakklia, gjør meg godt.

Du har kanskje ikke hørt at Kjersti har flyttet til bofellesskapet på Hedalsheimen? spør han. Du forstår at det ble litt vanskelig for henne å være hjemme. Det startet med at hun glemte de nære ting, og døgnrytmen ble endret.

Hun ble etter hvert passiv, og det var vanskelig å finne på aktiviteter. Vi som hadde reist mye, både innenlands og utenlands, fikk plutselig en annen tilværelse.

Hun ble diagnostisert som dement, og jeg mistet skarpsynet. Vi hoppet liksom over reservedelsalderen. Ingen av oss kunne repareres.

Tankene farer gjennom hodet på meg. Jeg påkaller langtidshukommelsen. Jeg husker at Kjersti var med og vant klassen for springar på landskappleiken på Geilo i 1969.

Jeg husker Kjersti som aktiv i Valdreslaget i Oslo. Hun var god til å kveda, og var selvskreven til å arrangere spørrekonkurranser, senere fornorsket til quiz. Hun var opptatt av tradisjon, folkedans og språk.
Og nå………………. På Hedalsheimen!

Anders vekte meg fra dvalen. Men Kjersti har det fint. Hun trives på bofellesskapet. Hun har medboere som hun trives sammen med.

På milde dager sitter hun gjerne ute og ser på Bogfjella og Manfjellet. Når kirkeklokkene ringer på hverdager, blir hun trist.

Men i dag fortalte hun strålende at skardet i Dytholknatten var snøreint. Hedalsheimen har en av de vakreste tomtene i bygda,- vet du.

Nærhet og gjenkjennelighet er det viktigste for henne. Hun blir urolig når hun ikke har kontroll på omgivelsene og folk rundt seg.

Likevel kunne hun fortelle at en ung student hadde vært hos henne. Ei jente fra bygda som skulle bli «sjukesyster», som hun husket fra sin ungdom. Og hun kjenner meg!

Når jeg kommer, lager vi kaffe, og vi spiser wienerbrød fra Joker’n. Så går vi en tur ned mot byggefeltet og idrettsplassen. I vinter kunne jeg igjen høre den gode latteren da hun så unger som raste nedover akebakken.

Vår og høst står vi gjerne og ser på barna som husker og klatrer i aktivitetsparken. Vi holder oss gjerne litt på avstand, for det er fort gjort å tenke for både små og store: Hva for slags fossiler er dette mon tro?

Men vi lever, føler, tenker, tror og håper, – som andre mennesker. Og så har vi hverandre, – enn så lenge.

I helgene er hun til dels hjemme, og da får hun god oppfølging fra heimesykepleia. Fantastiske pleiere!

Men når det er skolefri, spør jeg, hva da? Da tar jeg drosje. Jeg kan ta en del drosje for hva det kostet å holde bil, serru. Jeg har faktisk gått noen turer også, når det er fint vær. Nærheten til Hedalsheimen gjør dette fullt mulig.

Riktignok spenner jeg ikke hatten lengre, men det er ingen sak så lenge jeg er gangfør, og vi har hverandre, Hedalsheimen og bofellesskapet.

Vi var nok innom andre emner, men jeg husker ikke detaljer. Fortellingen om Kjersti og Anders sin egen situasjon var så tankevekkende at jeg på heimturen bladde gjennom hukommelsen.

Anders er 5 år eldre enn meg. Kanskje er han 20 år eldre enn deg som leser dette, men vår tid vil komme.

Da er det godt å tenke på at samfunnet har lagt til rette for vår alderdom på enklest mulig måte, med nærhet i alle ledd.

Les også..

Sommerens åpningstider

Åpningstider på biblioteka i Sør-Aurdal i sommerBEKJENTGJØRELSE 

I sommer blir det litt endringer i åpningstidene i Hedalen. ...
Tidligere kommunalsjef samfunnsutvikling Gro Anita Bakketun. Foto: Privat

Har anmeldt Sør-Aurdal kommune

Onsdag 12.6. fikk Hedalen.no kopi av e-post med en rekke ...
Vannverket i Hedalen Foto: Arne G. Perlestenbakken

– Grenseverdier skal ikke overstiges

Hedalen.no har sendt en felles henvendelse til Sør-Aurdal kommune og ...
Haakon Boie Ludvigsen

Kommunedirektøren svarer på spørsmål om fluor i drikkevann

Hedalen.no har sendt en felles henvendelse til Sør-Aurdal kommune og ...
Foto: Arne G. Perlestenbakken

Gunnar på Mo

Onsdag 5. juni fikk Sør-Aurdalsheimen og Hedalsheimen besøk av teaterforestillingen ...
Drikkevannet har så høye fluorverdier at innbyggerne i bygda anbefales å droppe både fluortannkrem og fluortabletter.

Mens vi venter på mer informasjon

Sist torsdag publiserte Hedalen.no en artikkel om fluor i drikkevannet ...