Preken ved ordinasjonsgudstjeneste i Begnadalen

Tekst: Lignelsen om talentene.

I dag har jeg med meg noe som mange sikkert vil dra kjensel på. Det er noe som kan være veldig nyttig å ha; nemlig en verktøykasse. Jeg skal etter hvert komme tilbake til hvorfor jeg har med denne i dag.

Å være et menneske, det er på mange måter veldig fint. Det er fint fordi vi får så mange forskjellige muligheter og valg som kan berike både oss selv og andre mennesker rundt oss, på ulike måter. Men så er det også slik, at det å ha alle disse mulighetene til å ta ulike valg det kan også utfordre oss. Det er ikke bestandig like lett. Av og til unnlater vi kanskje å gjøre noe vi innerst inne føler at vi bør, eller vi gjør noe vi angrer på. Det kan være skummelt å ha mot til å velge noe som utfordrer oss. Det kan være nakent å stå alene om å ta valg for å rydde opp i noe av det som ble vanskelig eller leit for oss. Av og til kan det kjennes trygt å holde alt det vi kjenner på inne i oss selv. Langt borte fra både Gud og andre mennesker. Bare være oss selv i de trygge rammene vi selv konstruerer. Da kan vi ikke dumme oss ut. Da er det ingen som ser hvor lite flinke eller udugelige vi er!

Ja, kanskje er det trygt en stund. Men å skjerme seg fra alt som kan utfordre i livet er umulig. Og å leve et liv uten å ha noen som helst innflytelse på andre mennesker, det er heller ikke mulig.

Jesus forteller denne lignelsen om talentene, til disiplene sime; rett før de går til Jerusalem for å feire påskehøgtiden. Jesus vet at han snart må forlate disiplene, men han vet også at det er viktig at de bringer det de har sett ham gjøre og ordene han har gitt dem videre, ut til andre mennesker. Det er viktig å høre budskapet om n kjærlig Gud slik at menneskene tør å komme nær. Våge om å be om det som virkelig blir viktig i livet, til og med våge å vise avmakt eller sinne overfor Gud. Kunne uttrykke det hjertet roper om og likevel stole på at Gud tåler alle disse sidene ved oss.

Og for at det gode budskapet om Guds kjærlighet og nåde skal kunne nå ut til alle verdens mennesker må ord og handling bære budskapet videre. Det kan ikke gjemmes bort, eller graves ned. Da blir det glemt. Da er det kun noen få som får ta del i Guds gode rikdom. Da vokser den ikke. Og da vokser heller ikke håpet. Eller verdier som omsorg og kjærlighet. Da blir det kanskje avmakt, selvopptatthet og frykt som fyller dagene.

Både menneskene rundt Jesus men også alle de generasjonene som kommer etter, må få høre om det Jesus sa og gjorde. Få kjennskap til det viktige oppdraget han var sendt til jorden for å fullføre. Dersom disiplene hadde gjort som den tredje mannen i lignelsen, og latt redsel og frykt hindre dem i å investere den rikdommen Jesus hadde gitt dem; ville ikke det viktige budskapet nådd ut til så mange andre mennesker. Da ville kan hende frykten for Gud, frykten for at Han skulle straffe eller redselen for ikke å være god nok overskygge evnen til å være gode mot hverandre og evnen til å stole på at du er bra nok som det mennesket du er skapt til. Da ville vi kanskje ikke hatt mot til å ta sjanser i livet, fylle dagene med det som betyr noe for oss; det som motiverer oss og som kan være til nytte og glede for både oss selv og andre.

Hvis vi tenker oss at vi kan forstå disse talentene, altså den rikdommen tjenerne i lignelsen fikk ansvaret for å forvalte; hvis vi kan forstå disse talentene som ressurser, evner eller nådegaver; da får plutselig disse ordene en veldig viktig betydning. Og da blir det viktig å forvalte denne rikdommen godt, slik at det gode og trygge vokser og blir til glede for mange. Slik kan vi også kjempe mot krefter som selvopptatthet og hat.

For på mange måter er også vi tjenere. Vi er tjenere for en Herre som er ufattelig rik på kjærlighet og nåde. Gud har gitt oss et stort ansvar, et ansvar for å forvalte skaperverket. Ta vare på naturen, på alle dyr, og for å vise kjærlighet og omtanke for hverandre. Og Gud har utrustet oss godt til dette ansvaret. Vi har fått vår egen mengde med evner, ressurser eller nådegaver som vi kan velge å forvalte. Og jo mer vi bruker av disse evnene våre, jo rikere blir vi. Rike på livserfaring, rike på oppdagelser av nye siden ved oss selv eller andre. Vi finner i større grad et fundament som vi ønsker å bygge livet vårt på.

Og her kommer jeg til verktøykassen som jeg har med meg. Den tok jeg med fordi jeg syns det kan gi et fint bilde av hva denne teksten kan handle om.

Vi kan tenke oss at Gud gir oss vår helt egen verktøykasse. Fylt av de verktøyene som vi kan bruke til å bygge både vårt eget og andres liv med. Akkurat våre helt unike og spesielle ressurser, evner og nådegaver; alt det vi trenger for å få den gode rikdommen til å vokse. Noe Gud har utrustet oss med slik at vi kan skape noe i oss selv, og hos menneskene rundt oss. For Gud skaper i oss, og Han skaper gjennom oss. Vi levr dagene i vårt eget liv, men vi berører også på så uendelig mange måter livene til alle de menneskene vi møter. For ett sekund, eller de vi bygger lengre relasjoner med.

Og hvilke verktøy kan vi være utrustet med? Gud har gitt oss forskjellige nådegaver eller ressurser til forskjellige tjenester for at det gode skal kunne vokse. Og alle evner er like viktige. Ingen er for små eller for store.

Disse redskapene vi har fått, utvikler seg gjennom hele livet. Vi feirer 50 års konfirmanter under gudstjenesten i dag. For 65 år siden ble de døpt, og i dåpen fikk de løftet om at Gud er med gjennom alle dager. For 50 år siden ble dette løftet fornyet, og i løpet av disse årene siden konfirmasjonsdagen har de ulike redskapene hver og en av dere ble utrustet med; gradvis kommet til syne. Og slik er det med oss alle. Disse redskapene våre kommer til syne etter hvert som vi utvikler oss. Evnene og nådegavene.

Noen får kanskje ekstra kraftfulle redskaper innenfor omsorg. Da blir gjerne hender et av Guds redskaper. Hender kan tørke bort tårer på et kinn, de kan holde rundt deg og gjøre deg trygg. Hender kan bære kjærlighet. Hender kan romme et utall nådegaver, de kan snakke et språk alle forstår uten å måtte bruke ord.

Et annet verktøy kan være blikk. Øyne kan se urettferdighet, blikk kan møte hverandre der ord blir fattige. Vi kaller ofte øynene for sjelens speil. Og blikk kan fortelle oss mye. Blikk kan uttrykke mye av det som finnes inne i oss. Kjærlighet, angst, sinne eller fortvilelse. Blikk berører noe i oss.

Andre er kanskje sterke sosialt. Flinke til å få andre med i fellesskapet eller gode til å megle i konflikter. Gode på å engasjere andre omkring seg, eller flinke til å få viktige budskap frem. Noen er fantastisk flinke til å lage gode måltider, til å strikke, hekle eller sy; mure eller bygge.

Og jeg kunne ramset opp så uendelig mye mer.

Men poenget er at alle har fått sin egen og helt spesielle rikdom av ressurser, evner og nådegaver som vi kan velge å forvalte på måter som kan berike både oss selv, menneskene omkring oss og samfunnet som vi er en del av; dersom vi tør å investere. Både når vi deler gode ting, som for eksempel bake en kake til kirke kaffeen eller være lyttevenn i en fjerdeklasse. Men også våge å investere når vi kjenner at vi vi bør få andre til å hjelpe oss, eller våge å åpne hjertet for et annet menneske i de dagene der livet butter.

Og hva gjør vi egentlig med disse gavene eller verktøyene som Gud har gitt oss? Hva gjør jeg med mine nådegaver, evner eller ressurser? Tør jeg å investere dem, slik at de kan få både meg selv og andre til å vokse? Eller er det tryggest å trekke seg tilbake å stole på at det kommer andre som har noe som er så mye bedre og finere enn det jeg har? Vi har lett for å sammenligne oss med andre. Da blir vi ofte sårbare, da er det lettere å grave sin egen rikdom ned. Da kan vi ikke mislykkes.

For av og til kjenner vi på at det vi har er så lite og ubetydelig. Men Gud trenger alle ressurser og evner, både små og store, for å skape en helhet. Ingenting kan bygges opp uten at også de mindre delene er med. Og ofte er det nettopp det aller minste som får det aller største til å henge sammen. Og det er også ofte slik, at det vi selv føler er lite eller ubetydelig faktisk kan være det fineste eller det største for et annet menneske.

Og det er lov å kjenne på at vi feiler iblant. Kjenne på skam. Av og til dummer vi oss ut, eller vi møter sannheter som ryster oss. Men likevel har vi gjort det aller, aller viktigste; vi har våget å investere i noe vi trodde på! Da har vi våget å ta sjanser som har bidratt til å gjøre den rikdommen akkurat vi bærer, enda større. For når vi våger å gripe muligheter, selv om det utfordrer oss; da vokser vi som menneske. Og når vi har våget å stå i noe som ble vanskelig for oss, da har vi fått kjenne på at Gud også gav oss styrke som et av redskapene våre. Det var også et av de viktige redskapene i den verktøykassa vi fikk.  For Gud ble menneske for å dø for oss. Ved å dø en fornedrende død på et kors tok Jesus med seg all skam, sorg og maktesløshet dit det hører hjemme; hos Gud. Vi er Guds skapninger, også når vi kjenner på skam, sorg eller maktesløshet. Og vi har fått verktøyene for å kunne bære dette slik at vi kommer gjennom. For at vi skal kunne bære det vonde som fyller hjertet vårt, viste Gud oss hjertet sitt; den gangen på korset. Naken og sårbar, med angst og smerte. Og det ga oss det verktøyet som kanskje er det viktigste av dem alle, det ga oss håp.

Det er gjerne slik at gjennom hendelser vi ikke forstår med en gang kan vi ofte få en fornemmelse av hva Gud er i stand til å gjøre gjennom oss. Kanskje var det nettopp dette som ble så ufattelig vondt og uforståelig som også ble det som kunne gi et annet menneske krefter til å stå i sin kamp. Eller så var det kan hende den såre og vonde kjærligheten som ga oss forståelsen og evnen til å åpne hjertet vårt og erkjenne at vi virkelig elsker et annet menneske. For når vi har kjent på det såre, vet vi også hva som er godt. Og ved å våge å bruke de redskapene vi har fått vokser vi som menneske, og vi beriker på ulike måter menneskene rundt oss. Selv om vi ikke alltid er klar over det selv.

Bibeltekstene er også en del av verktøyene Gud gir. Kanskje en slags bruksanvisning for hvordan livet kan mestres? Teksten vi hørte i dag, om talentene; kan være nyttig for at hver enkelt av oss kan bruke litt tid til å utforske hvordan vi kan bruke evnene våre for å bringe kjærlighet og håp ut i hverdagen og livet, skape gode relasjoner. Vi kan finne ut av hva vi er gode på, hva vi liker å gjøre og hva som virkelig engasjerer oss. Så kan vi bruke disse ressursene våre til å gjøre noe som er godt for andre, kanskje kan vi oppnå personlige mål som gir oss følelsen av mestring, eller bidra til noe viktig i samfunnet rundt oss. Våge å være gode forvaltere for den rikdommen vi har fått, ikke være redd for å bruke evnene våre til å tjene andre. Våge å leve som det spesielle mennesket Gud har skapt oss til. For sammen med alle evnene våre har vi også fått redskapene til å kunne forvalte og investere vår store rikdom.

Det hender av og til vi kan angre på muligheter vi ikke våget å gripe, eller noe vi unnlot å gjøre fordi vi følte at vi ikke var bra nok. Det kan være vondt. Men vi skal ikke se oss for mye tilbake, det er ikke dit vi skal. Foran oss ligger nye, blanke ark med fargestifter der vi kan skape våre helt egne livsfortellinger. Det er dit vi skal. Og vi har verktøy for å komme dit.

Og Gud investerer i oss. Han slipper oss ikke, selv om vi iblant snubler. Han tilgir. Og Han gir oss nye muligheter, Han gir oss verktøy og ressurser som kan gjøre livet vårt rikere.

Og når vi bruker evnene, ressursene og nådegavene; da får vi livsrikdom i overflod. Da kjenner vi også vissheten om at vi er gode nok, akkurat som det mennesket vi er. Og da vokser Guds kjærlighet og gjør verden rikere.

Jeg har et dikt i verktøykassa mi, som skal avslutte denne prekenen med. Det er skrevet av Ragnhild Bakke Waale.

Det teller

Vi teller

Ikke bare når vi gjør noe som teller

Vi teller fordi Gud har skapt oss til å være oss selv

Helt vanlig, helt spesiell

Oss selv

Det teller

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen