Preken i Hedalen stavkirke

Matteus 19,23–26: 23 Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. ²⁴ Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» ²⁵ Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» 26 Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»

Kanskje kan tekstene vi har hørt i dag, på ulike måter være utfordrende å gripe helt meningen med? Først hører vi om Esau som selger førstefødte retten sin for en tallerken suppe og litt brød, deretter hører vi ordene fra Paulus om å være hard mot kroppen for å kunne vinne den uforgjengelige kransen. Og til slutt hører vi ordene om kamelen og nåløyet, at dette blir et uttrykk som speiler hvor vanskelig det kan være for et menneske å komme inn i Guds rike.

Det er et uttrykk som er kjent for de fleste av oss. Vi har kanskje hørt det, alle sammen, om denne kamelen som skal komme seg gjennom et nåløye. Jesus brukte dette bildet, for å undervise disiplene sine. Og når vi ser for oss en kamel, det relativt store dyret, som skal gjennom det bittelille nåløyet; da skjønner vi at Jesus snakker om noe som er fysisk umulig.

Antakelig ble disiplene både forvirret over det Jesus sa, og sikkert fortvilte og redde også. Og kanskje gjelder det også for mange av oss som lever i dag? For hvis det er så vanskelig å komme inn i Guds himmelrike, hvordan skal da noen overhodet klare det?Da er det godt å få den gaven som Jesus avslutter teksten med, disse ordene om at det som er umulig for et menneske, det er mulig for Gud. Alt er mulig for Gud, for Gud er allmektig. Gud har evner som mennesket ikke kan greie å forstå, fullt ut.

Heldigvis er det ikke opp til oss å greie å være gode nok, flinke nok, smarte nok; til å gjøre oss fortjent til å komme inn i Guds rike, eller finne veien dit på egen hånd. Ingen av våre prestasjoner, antall gode handlinger eller hvilket rykte vi har kan avgjøre om vi kommer inn i Guds himmelrike, eller ikke. Heldigvis. Det er ikke sånn.

Men Jesus har lagt et godt verdigrunnlag som vi bør følge, vi finner dem også i budene og i samfunnet vårt; for det er nødvendig å følge regler for hva som er rett og galt slik at vi kan ha det trygt og godt. Noen regler må til, ellers ville det blitt utrygt for oss. Vi trenger trygge rammer.

Men det er ingen av oss som har fortrinnsrett for å komme inn i Guds rike, heldigvis. Jesus viser oss det, når han bruker dette bildet om en kamel som skal gjennom et nåløye. Det er rett og slett umulig for oss alle, uansett hva vi gjør eller hva vi presterer. Hvor mye vi enn vil eller ikke vil, så er det ikke mulig å få det store dyret gjennom det lille nåløyet. Der stiller vi alle likt, for det klarer ingen av oss.

Så hva er det Jesus egentlig mener med å bruke dette bildet? Jeg tror det ligger mye i ordene om at alt det et menneske ikke kan klare, det er mulig for Gud.

Jeg tror ikke at veien til Guds rike er umulig å finne for oss mennesker. Jeg tror heller ikke at Gud har et nåløye vi må gjennom. Det nåløyet har vi allerede passert. Det nåløyet passerte vi da Jesu seiret på korset, i det øyeblikket da livet vant over døden. Da mirakelet skjedde. Det var da vi fikk se at det umulige er mulig for Gud. Vi fikk se det med egne øyne, og vi som lever i vår tid får også se det gjennom de ordene som er tatt vare på og skrevet ned slik at vi kan ha denne vissheten og tryggheten for ettertiden. For gjennom Jesu oppstandelse fra de døde, i det øyeblikket livet seiret over døden; da viste Gud både sine uendelige krefter, og vi fikk den sterke kraften vi har lært å kjenne som kjærlighet.

Derfor er det ikke slik at vi skal bruke vår energi og våre krefter på å være redd for at vi ikke greier å komme gjennom et umulig nåløye. Det er ikke der vi skal bruke kreftene våre, eller rikdommen vår. Kreftene skal vi heller bruke i arbeid med å bevare alt det skapte, ta vare på jorden, dyrene og den naturen vi har fått. Dele vår rikdom og våre evner og egenskaper med andre. Å gi av det gode vi selv eier,vår egen rikdom; i form av de handlingene som kan berike andre rundt oss.

Å gjøre gode handlinger, kjempe for rettferdighet, ta vare på hverandre og stå opp for det vi mener er urettferdig; det er å gjøre evangeliet i handling. Å dele av Guds mangfoldige kjærlighet, er det vi bør bruke kreftene våre på!

Vi har på mange måter også fått en slags førstefødt rett av Gud. Vi har fått det fordi vi har fått den helt spesielle plassen både i Guds hjerte, og i Hans skaperverk. Vi er skapt i Guds bilde. Og i dette ligger det også et ansvar. En slags førstefødt rett, en arv som innebærer å ta vare på natur og miljø, men også det viktige ansvaret for å dele kjærlighet og omsorg med hverandre. Og det er et ansvar og en rettighet vi skal forvalte godt. Vi skal ikke gi fra oss det ansvaret like lett som det Esau gjorde.

Å ta ansvar for hverandre, og å ta ansvar for å ta vare på det skapte og kjempe for de verdiene vi står for; det gir oss en seierskrans som er uforgjengelig. For da får vi det godt inne i oss, vi blir helere som menneske, og vi lever et liv som kjennes godt og som gjør oss rikere, både overfor oss selv og andre rundt oss.

Vi skal ikke bruke våre livsløp på å strebe etter det vi ikke kan få til, bekymre oss for hva vi skal gjøre eller legge en uoverkommelig høy list for det vi mener vi må prestere for å kunne være gode nok. Det bryter oss bare ned, og det virker også inn på menneskene omkring oss.

Som menneske har vi ikke evnen til å bestemme over liv, død og evighet. Den evnen eier kun Gud. Etter Jesu oppstandelse og den nåden vi blir sett i lys av, har Gud vist oss at ansvaret for å lyse for oss både i liv og død slik at veien til himmelriket blir åpen for oss, det ligger hos Jesus. Og det kan vi hvile i.

Jeg leste et sted et annet ord for nåløye. Nemlig nåde øye. Vi kan heller snakke om Jesu nåde øye. Jesu blikk er fylt av kjærlighet og nåde. Gjennom Jesu blikk blir vi sett i lys av kjærlighet. Og vi blir sett i lys av tilgivelse. Nådeøyet rommer alle, det er ikke prestasjonene våre som tar oss dit, det er Guds kjærlighet og omsorg for hver og en av oss. Han elsker oss som vi er.

Jeg tror ikke vi må oppnå et visst antall gode prestasjoner eller oppfylle et visst antall krav for at Jesu nåde øye skal se oss. For Gud møter oss der vi er i livet, i hverdagen. Jesu nådige blikk ser oss der vi er. Med alt det vi er. Og Gud kjenner behovene våre, før vi selv blir klar over dem.

Det er nåden som tar oss med inn til Guds rike, Gud ser oss i lys av kjærlighet. Guds rike er en gave til oss, som blir gitt oss hvis vi velger å ta imot. Ved Guds nåde blir vi alle frelst. Og det er ikke opp til oss å avgjøre hvordan frelsen skjer. Den kunnskapen ligger bare hos Gud. Og nåden er gitt oss gjennom Jesus Kristus. Nåde er fantastisk, mystisk og ubegripelig. Og vi får den ved Guds under.

Vi lager oss kanskje kameler i blant, på ulike vis. Store eller små bekymringer eller problemer som etter hvert blir vanskelige for oss, akkurat like vanskelig som å få en kamel gjennom et nåløye. Gud vet det, for Gud kjenner oss. Og Gud svarer oss på ulike måter, selv om det kan ta tid, og selv om vi av og til trenger tid på å forstå det eller våge å tro på det, så er det som blir vanskelig for oss likevel sett hos Gud.

Vi får ulike veier i livet, og vi tar ulike valg. Alt dette blir til slutt med på å forme oss til den vi blir som menneske, med vår helt spesielle rikdom og evner. Og den rikdommen vi skaffer oss gjennom livserfaringene våre, den bør vi dele rikt av til andre rundt oss. Kanskje har akkurat vi noe andre trenger, eller kanskje kan akkurat vi gi noen noe viktig som ingen andre kan.

Vi har fått våre egne liv, erfaringer, evner og talenter. Og vi har fått evnen til å kjenne og dele kjærlighet. Vi har fått en flamme fra Guds hjerte, som vi kan dele med hverandre. Flammene er mange, men lyset er ett. Gavene er mange, kjærligheten er en. Vi er ett i Guds hellige navn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal; en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.