Jan Ove Brenden

Psykisk uhelse og frivillig arbeidYTRING 

Publisert av Jan Ove Brenden 23.06.2023. Sist oppdatert 22.06.2023.

Jeg leste på Hedalen.no at det var ønskelig med skribentbidrag, og fikk derfor lyst å dele litt om min livserfaring fra det å leve med psykisk uhelse, samtidig som jeg gir av meg selv som frivillig i helsetjenesten. Og litt om hvilke positive ringvirkninger det gir meg å jobbe som frivillig.

Jeg vet ikke om dette med å hjelpe andre er et spesielt gen man er født med, men for meg så har jeg kjent på dette med omsorg for andre så lenge jeg kan huske.

Etter at jeg ble psykisk syk for en del år siden, og livet mitt tok ulike dårlige vendinger på flere områder, vokste nok det å kunne bidra med noe sterkere frem når jeg fikk for mye tid til kvernetanker.

Jeg søkte og startet etter hvert som frivillig i Kirkens bymisjon i 2016, og var tilknyttet der i ca. to år. Min oppgave der var sporadiske følgetjenester, som gikk ut på å følge personer som trengte assistanse til f. eks. sykehus, lege etc. eller handlehjelp. Jeg fikk også gleden av å være med på laget til Kirkens bymisjon å innhente innsamlingsbøssene rundt i Oslo, den gangen de hadde årets TV-aksjon i 2018. Det var spennende, og mye sikkerhetsrutiner.

En vakker dag i oktober 2019 da jeg tilfeldigvis stod utenfor porten til Lovisenberg Lindring og Livshjelp, så tenkte jeg at dette må være et fint, varmt sted å jobbe. Dette er en avdeling som ligger under Lovisenberg Sykehus, som gir omsorg, pleie og lindrende behandling til kronisk syke og døende pasienter.

Da jeg leste på nettsiden at de hadde frivillige der, så var jeg ikke sen om å søke. Kort fortalt, etter intervju og prøvetid som frivillig var jeg (og LLL) ikke i tvil om at jeg var på rett plass. Og her fikk jeg samtidig noe som er viktig for meg: Strukturerte arbeidsoppgaver og arbeidstider, god opplæring og et helt fantastisk og inkluderende arbeidsmiljø og gode kollegaer som jeg aldri i mitt liv trodde jeg skulle få oppleve.

Mine oppgaver som frivillig på Lovisenberg Lindring og Livshjelp er blant annet mye praktiske oppgaver som rydding og hjelp på kjøkkenet, sortering og organisering av forbruksvarer, til å holde uteområdene fine på sommeren, samt levering av prøver til sykehuset, henting av apotekvarer og mye mye mer. Noen ganger kan det også være å følge pasienter, eller en øyeblikksprat med pasienter eller pårørende.

Når jeg gjør praktiske ting, som for eksempel å brette vaskekluter eller gå med prøver, tenker jeg ofte at det jeg gjør av praktisk arbeid, er tid som jeg gir til helsepersonell, som de igjen kan benytte til pasientene.

Det høres kanskje ut som et dystert sted, men det er det slettes ikke. Jeg pleier å si at det er et fint, varmt og alvorlig sted. Det er virkelig et sted med dedikerte mennesker, og veldig mye varme.

I desember i fjor kjente jeg på at jeg ville finne et sted til der jeg kunne bidra som frivillig noen timer i uka. Jeg gikk aktivt inn på nettsidene til ulike sykehus i Oslo, og det jeg kjente mest på, var å kunne bidra som sykehusvert på Radiumhospitalet. Jeg er så heldig at jeg har fått en fin attest fra Lovisenberg, og etter søknad og intervju i januar, startet jeg nærmest omgående og stortrives også på dette fine, varme stedet.

Litt om det å være sykehusvert:
I hovedsak handler det om å observere om noen trenger hjelp til å finne frem på ulike avdelinger, og følge de som trenger det, dit de skal. Samtidig skal jeg som sykehusvert kunne gi info om busstider og ulike kollektivmuligheter, samt hvor man finner hva på sykehuset. Jeg bistår også portører og leter etter rullestoler om det er tomt ved resepsjonen.

I tillegg er jeg alltid åpen for øyeblikksprat.

Det å være sykehusvert innebærer jo å både se og imøtekomme medmennesker der de er i sitt liv. Noen vil være i fred og ønsker å finne frem på egen hånd. Og noen ønsker stillhet når jeg følger de, mens andre skravler i vei og smiler. Jeg har også fulgt flere som har heisfobi og bare trenger et menneske i nærheten uten at de trenger å si noe. Det er altså viktig å følge med, og være stille når det trengs.

Selv om det kan være alvorlig nok å være på Radiumhospitalet, betyr det ikke at man må gi sørgelige blikk og tristhet. Det er mer enn nok sårbart for både pasienter og pårørende å være der, om jeg ikke skal gni det inn.

Det som er så fint, er at jeg kjenner igjen den samme varmen på Radiumhospitalet som på Lovisenberg Lindring og Livshjelp. Jeg får ofte høre fra ansatte at de setter stor pris på den verdifulle jobben jeg gjør som frivillig.

Jeg har vanligvis jobbet rundt 4 timer 2 dager pr. uke på LLL, men har nå redusert slik at jeg jobber én dag på LLL og én dag på Radiumhospitalet. Det er en fin kombinasjon å få kunne jobbe frivillig på begge disse fine og varme stedene.

Jeg har jo blitt ganske voksen i en alder av 57 og jobbet flere steder i mitt liv, og faktisk over 20 år på ett sted. Men det er allikevel to attester som har betydd mest for meg i livet, til nå.

Det ene er når rektor Øyvind Ramstad leste opp de hyggeligste ord om meg fra min arbeidspraksis på Nes bensin og service (som det het på den tiden), på skoleavslutningen i gymsalen. Jeg har nevnt det før i noe jeg skrev på Hedalen.no, men det øyeblikket glemmer jeg aldri. Det ga meg et snev av håp om at jeg kunne noe, og noen hadde faktisk troen på meg. Det var uvant for meg.

Det andre er attesten er fra Lovisenberg Lindring og Livshjelp som jeg fikk i fjor. Jeg gråt da jeg fikk den attesten, av glede.

«Jan Ove er arbeidsom, fleksibel, pålitelig, ansvarsfull, med gode samarbeidsevner og med en positiv og fin fremferd i møte med pasienter, pårørende og ansatte.

Arbeidsoppgavene som frivillig er av praktisk art, som blant annet servering, oppvask, rydding i avdelingen, sortering og organisering av forbruksvarer og samvær med pasienter og pårørende.

Jeg gir ham mine varmeste anbefalinger. «

Hva gjør dette med meg?
Dette med frivillig arbeid har så mange positive ringvirkninger. Spesielt for min egen psykiske helse. Når jeg jobber frivillig, blir jeg så fokusert og glad over å kunne være til nytte og glede for andre, at det psykiske jeg strir med, settes på pause. Jeg pleier å si at jeg er godsliten når jeg kommer hjem. Det betyr at jeg er sliten på en god måte, fordi jeg har gjort noe konstruktivt og gitt av meg selv. Det å være psykisk sliten er mye verre enn å være godsliten. Det hender jeg er det også.

Mange tenker at jeg har et stort nettverk siden jeg er forholdsvis aktiv på sosiale medier, men jeg har lite ekte nettverk med ekte mennesker. Jeg tenker ofte at det kommer ingen og banker på døra mi, man må faktisk opp og ut for at mennesker skal møte mennesker. Og dette med å møte mennesker får jeg også gleden av ved å jobbe som frivillig. Så altså får man nettverk i bonus ved å jobbe som frivillig.

Jeg er ganske sikker på at min psykiske helse hadde vært mye dårligere, hadde det ikke vært for mitt initiativ til å komme meg både opp og ut. Men det skal også sies at jeg nok har fått med meg mye kognitivt verktøy fra DPS som jeg nok bruker ubevisst, så oppi det hele har jeg mye å takke det norske helsevesenet for.

Det er godt å kjenne at jeg virker, og at jeg både kan gi noe og være noe for medmennesker. Akkurat det er så verdifullt for livskvaliteten at det aldri kan måles i verken kroner eller øre.

Jeg sa faktisk det en gang, og har tenkt det flere ganger, når jeg har hatt en nydelig og aktiv frivilligdag, at denne dagen ville jeg ikke byttet bort om jeg hadde fått betalt for det. Alt jeg får tilbake som frivillig, er så verdifullt for meg og min psykiske helse.

Så, om du også har dette hjelpegenet i deg, for mye tid til overs som du bruker på grubling eller annet og har mulighet for å bidra som frivillig et sted nær deg anbefaler jeg det på det varmeste.

Det skal ikke mange frivilligtimene til i uka for å kjenne på både psykisk og fysisk gevinst.

Mange tenker kanskje at man må ha jobbet innen helse for å jobbe som frivillig i den sektoren jeg jobber i, men det holder faktisk i massevis om du er utstyrt med empati og et sterkt ønske om å bidra og gi av din tid.

Avslutningsvis deler jeg noen få av mine øyeblikk fra Radiumhospitalet:

«Jeg: Ha en så fin dag som mulig videre.
Pasient: Takk, vi prøver.»

«Dette hadde ikke gått uten deg. Vi hadde litt dårlig tid.»

«Er dette noe nytt med sånne guider, så utrolig fint og lettende for oss.»

«Takk for at du er her. Samfunnet trenger sånne som deg.»

«Bra vi traff på deg, vi hadde ikke rukket det.
Mange takk for hjelpen.»

«Hei, så fint du holder veggen oppe i dag også 😉 (humoristisk kommentar fra pasient som kjente meg igjen)».

«Hei du, jeg vil bare få takke deg. Jeg må si jeg ble så glad når jeg så deg i rød vest. Du skal være stolt av den viktige jobben du gjør. Du burde være her hver dag».

Tenk alt jeg hadde kastet bort av tid og glede til andre, og gått glipp av om jeg ikke hadde jobbet som frivillig og bare ligget hjemme.

Mennesker trenger mennesker, motivasjon og håp.

Jan Ove Brenden,
22.6.2023

Les også..

Foto: Arne G. Perlestenbakken

Bautahaugens venner tildeles Kulturprisen

Under åpningen av sommersesongen 2024 på Bautahaugen hadde ordfører Hougsrud ...
Kulturfestival 2024

Hedalen Kulturfestival fyller 5 år!

Hedalen Kulturfestival fyller i år 5 år, og vi gleder ...
Tinestafetten

Tinestafetten 2024

Det ble tett på skoleslutten, men vi fikk arrangert Tinestafetten ...
Vannverket i Hedalen Foto: Arne G. Perlestenbakken

Vannverksaka på NRK

Onsdag og torsdag var det oppslag om vannverksaka i Hedalen ...
Lørdagssamlinga på Bautahaugen var godt besøkt. Foto: Arne Heimestøl

Bautahaugen samlingerBEKJENTGJØRELSE 

Valdresmusea informerer om sommerprogrammet på Bautahaugen samlinger. Les informasjonssida her.
Foto: Arne G. Perlestenbakken

Ønsker å gi tilbud til flere

Tirsdag 11. juni fikk kulturskolens elever vise fram noe av ...