Skriveoppgaven og vinnerteksten til Hania

– Hania Majdanik fra Hedalen barne- og ungdomsskole virkelig sprudlet av fortellerglede i Bokbussens skrivekonkurranse. Skrivekonkurransen i år er inspirert av Bokbussens og fylkesbibliotekets samarbeid med seksjon for kulturarv i Innlandet fylkeskommune. Dette leser vi på Innlandet fylke sin hjemmeside.

Oppgaven elevene fikk i skrivekonkurransen

Hvem bar sverdet på Biri? I fjor sommer fant bonden Hjalmar fra Biri et sverd i åkeren sin. Sverdet var fra middelalderen.

Vi vet at sverd var svært kostbart, og det var derfor ikke vanlig for folk flest å ha et slikt våpen. Sverdet kan ha tilhørt en person av høy rang – enten en kriger eller en annen av kongens menn, eller kanskje ikke noen av delene…

Hvorfor ble det funnet akkurat på Biri? Fantes det et høvdingsete der, eller ble sverdet mistet av en som var på reise? Hva om sverdet var magisk? Eller kanskje det var stjålet? Spørsmålene er mange.

Hvem bar sverdet på Biri?

Oppgaven

Skriv en historie om sverdet, der du fokuserer på hvem som kan ha båret det og hvordan det havnet på Biri.

Det har blitt funnet i underkant av 100 sverd fra middelalderen (cirka et par tusen fra vikingtiden). Sverdet fra Biri dateres til 1200–1300-tallet. Dette regnes som Norges storhetstid. Hver frie mann var pliktig å stille med våpen når kongen befalte det. De aller fleste hadde øks, for sverd var mye dyrere og vanskeligere å smi.

Hva tror du kan være historien til dette sverdet? Det er ingen begrensning på tekstens lengde.

Hanias historie: Sverdet på Biri

Mine damer, herrer, og intetkjønn. Nå skal jeg fortelle dere en historie om sverdet på Biri. Det er mange teorier om hvor det har kommet fra, hvem det tilhørte, men ingen vet helt hundre prosent hvordan det kom seg dit. Nå vil jeg bare at alle sammen forestiller seg Norge på 1200-tallet. Dette er historien alle har ventet på.

Dette er historien om sverdet på Biri.

Hvis du hadde turt å gå inn på jarlens territorium, hadde du kanskje fått sett sønnen hans en gang. Navnet hans var Aslak, og hvis noen jenter noensinne hadde fått sjansen til å se på han, hadde de blitt sjarmert etter to sekunder kjennskap. Men det å være jarl var dessverre ikke vanlig. Tittelen ble som oftest utdelt til nære kongefamilie-medlemmer, men jarlen av Vågan var ikke engang i nærheten av å ha kongefamilie-blod i seg. Tittelen ble utdelt til far hans da han reddet livet til kongens datter. På den tiden var hun en liten jente, men med tiden som gikk, ble hun en godt voksen dame. Da hun ble voksen, flyttet hun til Solund, for å leve et vanlig liv, og mistet all kontakt med både jarlen og familien sin.

Aslak hadde hår lyst som sommersola, og øyne så blå som det dypeste hav. Ikke bare kjekk var han, men ikke en av de dummeste heller. Helt siden han lærte å skrive runer, hadde hele skogen blitt full av korte fortellinger om livet. Men selv om han ofte var i skogen, var han ikke særlig alliert med dyrelivet inne der. Aldri i livet om han hadde skutt noe levende, men begge artene holdt seg unna hverandre. Hvis han bare fikk velge, kunne han flyttet inn i skogen, og risset runer inn i barken på alle slags trær.

Men, nok om hobbyen til Aslak. For selv om talentet hans var helt fantastisk, syntes ikke faren hans det. Selveste jarl, Eirik Eiriksson.

Han hadde alltid ønsket seg en sønn, som kunne arve tittelen, territoriet, og, ikke minst, Sverdet. Sverdet hadde vært i familien helt siden faren til Eirik, Eirik Stubbskjegget, hadde fått tittelen som jarl. Det var blitt sendt helt fra Hamburg, men ingen visste når, eller hvor, det ble smidd. Hamburgs soldater hadde funnet det i sørdelen av Tyskland, og gitt det til kongen av Norge, Håkon Håkonsson som en gave. Håkon Håkonsson ga det derimot til Eirik Stubbskjegget, som ga det til Eirik Eiriksson. Nå skulle det havne i Aslak Eirikssons hender.                                                                                                                 

Det var bare ett problem. Aslak hadde aldri holdt et sverd i hånden. Eirik hadde ventet og ventet, og håpet og håpet på at Aslak skulle komme til å få interesse for sverdet en gang, men nå hadde det gått sytten vintre siden lille Aslak kom til verden, og Eirik tok saken i sine egne hender. Han elsket Aslak over alt her i verden, og siden konen hans døde i et slag, var Aslak blitt hele verden til Eirik Eiriksson. Men i hele den kjærligheten ville han at Aslak skulle lære seg å krige.

Så en gang marsjerte Eirik inn i sovesalen til Aslak og sa: «Du, min sønn, min førstefødte, min sistefødte, og min eneste, skal bli med ut på tokt.» Stillhet svarte han. Ingenting annet. Eirik gjentok det han sa: «Aslak, stå opp! Du skal bli med på tokt!» Denne gangen så han en bevegelse, men ikke i senga. Døra til skapet gikk sakte opp. Aslak, dekket til med klær, gikk ut av skapet, sammenkrøpet. Han ristet av seg klærne, gjespet, og strakk seg. «Nei.» Han la ingen følelser i ordet. Ikke var han sint, ikke var han glad, ikke var han trist. Eirik var skuffet. Vennene hans hadde alle tatt med seg sønnene sine på tokt, helt fra de fylte ti vintre. Men Aslak viste aldri noe interesse for det. Og nå var det nok. De andre sønnene var blitt helt utmerkede krigere, og Aslak hadde ikke klart å overvinne en liten gutt. Eirik skulle ta med Aslak på tokt, selv om han måtte dra han med kraft.

Aslak hadde ingen lyst til å dra på tokt. Den eneste grunnen han i det hele tatt ble med, var Sverdet. Eirik hadde lovt han at Aslak skulle få bruke det, med mindre han skulle beskytte det med sitt eget liv. For å være helt ærlig hadde Aslak aldri ofret livet sitt for å redde et sverd. Han hadde aldri ofret livet sitt for noe eller noen som helst. I alle historier “ofrer” noen livet sitt, men Aslak hadde alltid syntes at det er noe fullstendig tull.

Etter en utrolig lang ridetur fra Vågan helt til en liten landsby. Aslak skjønte ikke først hvorfor jarlen hadde valgt et så lite sted, men da han så innbyggerne, skjønte han det. De lignet veldig på vikinger fra fortellinger, og alle hadde med øks og hjelmer av stål. Bare en tanke surret rundt i hodet på den unge krigeren. “Jeg kommer til å gå tapt. Jeg kommer til å dø.”

Eirik humret noe for seg selv da han så ansiktsuttrykket til sin sønn. Sin førstefødte, sin sistefødte, og sin eneste. Han skjønte hva guttungen tenkte. “Han kommer til å gå tapt. Han kommer til å dø.” Men han lot ikke de negative tankene hans stoppe han. Ja, Aslak hadde ingen sjanser mot innbyggerne i den lille landsbyen, men kanskje ved et mirakel, kanskje med hjelp av Sverdet kunne han overleve slaget. Eirik snudde seg mot sin sønn, og smilte. “Du klarer det.” Aslak nikket og tok sverdet ut av skinnet sitt.

Til Aslaks store overraskelse, klarte han seg ganske bra. Ikke suverent, men nok til å overleve. Taktikken hans var å aldri se fienden i øynene. Han ville ikke se hvem han skadet eller drepte. Taktikken funket bra, helt til Aslak glemte seg og så på fiendens ansikt. Gutten som slåss, var mye yngre enn Aslak, og han kunne ikke være eldre enn fjorten vintre. Aslak senket sverdet, og ble betatt av guttens ansikt. Han hadde mørkt hår, men lyse øyne som var fulle av frykt. Plutselig kjente Aslak en skarp og skjærende smerte i ryggen og torsoen sin. Han kikket kjapt ned mot brystet sitt, og det siste han så, var et knivskaft stikkende ut fra brystet til Aslak Eiriksson.

Et skrik av smerte ble revet ut av Eirik. Han løp bort til plassen der Aslak var blitt drept. Tårer kom strømmende ut av hans øyne som den største fossen i hele Norge. Han knelte ned og løftet opp Sverdet.  Eirik hadde aldri i hele sitt liv skadet og drept så mange folk. De vant slaget. Men spilte det noen rolle? Aslak var død. Hans sønn, hans førstefødte, og hans sistefødte. Hans eneste, hans arving, og hans kjærlighet. Eirik hadde ikke lenger en grunn for å leve. “Jeg skulle aldri tatt han med. Han skulle blitt hjemme og risset inn runer i trær.”

Et skarpt brak gikk gjennom hodet til Eirik. Han tenkte på torden, men himmelen var så skyfri som overhode mulig. Eirik så ned på Sverdet. Han løftet det opp og begynte å svinge med det i luften. “Ditt forbanna sverd! Hvorfor drepte du Aslak? Han var for ung til å dø! Drep meg i stedet!” Plutselig lyste Sverdet opp. Lyset blendet Eirik i et par sekunder, men da det sluknet, var det to ord risset inn i Sverdet. “Redd han”, sto det. Eirik så forbauset på runene. En stemme hvisket han i øret. “Redd han. Redd han. Redd han.” Om og om igjen. Stemmen tilhørte ingen andre enn Eirik Stubbskjegget. “Redd han.”

Eirik begynte å bli irritert. Hvordan er det han skal redde Aslak? Hvordan? Hvis han hadde visst det, hadde han selvfølgelig reddet han! “Redd han. Redd han.” Stemmen ga seg sakte men sikkert, og gikk over til å si: “Eirik, vil du redde Aslak?” Eirik ville slå til stemmen. “Selvfølgelig! Hva slags spørsmål er det?!” “Det er kun en måte å gjøre det på. Du må velge mellom Sverdet og Aslak.” Eirik tiet. Sverdet var veldig viktig for familiehistorien hans, og ingen ville tilgi han hvis han ofret det. Men Aslak var hans sønn. Hans førstefødte, hans sistefødte, og hans eneste.

Valget virket enkelt. “Jeg velger Aslak.”

Sverdet forsvant i et lysglimt. For alltid. Det skulle ligge skjult i ca. 800 år, før noen fant det. Men Aslak forble uberørt. Han lå der fortsatt. Død. Så død som det går an å være. “Det er en ting til du må love.” kremtet stemmen til Eirik Stubbskjegget. “Hva da?” spurte Eirik Eiriksson. “Lover du å være glad i Aslak, og ikke tvinge han til noe?”  
“Ja, det gjør jeg.” “Lover du å behandle Aslak som alle andre barn på hans alder, og slippe han ut i landsbyen?» 
“Ja, det gjør jeg.” 

“ Du gjorde et godt valg og beviste din tapperhet, og blir derfor belønnet. Aslak skal opplives.”

Og dette, mine damer, herrer, og intetkjønn, var historien om sverdet på Biri. For da Sverdet forsvant, ble det ikke flyttet til Biri, skjønner dere. Det havnet i den tykkeste og mørkeste skogen der Eirik Eiriksson kunne aldri få tak i det. Men for å ødelegge historien litt fikk en kråke øye på sverdet, og fløy med det helt til Biri.

Hania😊