Tale for dagen 17. mai 2023

Kjære sambygdinger og alle som har valgt å feire 17. mai i Hedalen!

17. mai er en festdag over hele landet . På denne dag i 1814 ble Norges grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i riksforsamlingen på Eidsvoll.

Selv om grunnloven ble undertegnet i 1814, var ikke feiringen av 17. mai vanlig de første tiårene. Den første feiringen skal ha skjedd i Trondheim allerede i 1815. I 1836 feiret Stortinget 17. mai for første gang, og man regner dette som innstiftelsen av nasjonaldagen.

Wergeland anses som en av de viktigste personene når vi snakker om nasjonaldagen, da det var hans taler og dikt som gjorde dagen bedre kjent.

I senere tid smittet engasjementet for nasjonaldagen over på Bjørnstjerne Bjørnson som arrangerte det første barnetoget i Oslo i 1870.

Ideen tilhørte skolestyrer Peter Qvam som i 1869 gjennomførte en parade med barn fra sin skole. Det første barnetoget bestod av 1200 gutter. Jentene fikk være med først fra 1889.

Barnetogene overalt i Norge har etter hvert blitt et viktig symbol på feiringen av nasjonaldagen. Mange betegner 17. mai som «barnas dag». Musikkorpsene har også sin plass i togene, og det anslås at ca. 70000 musikere er engasjert i 17. mai togene.

Siden 17. mai 1906 har den norske kongefamilien stått på slottsballkongen og hilst osloskolenes elever.
Fra 1947 ble 17. mai en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge.

Jeg er ikke sikker på når det ble vanlig å feire 17. mai i Hedalen, men husker selv 17. mai feiringen fra 1960. Bygda var da delt i tre skolekretser: Ildjarnstad, Nerstad og Storruste.

Da som nå var det gudstjeneste i kirka og bekransning ute på kirkevangen. Skulle en få plass i kirka, måtte en være tidlig ute, for det var alltid mye folk.

Det mest populære for oss ungene var å få lov til å sitte oppe på galleriet. Den gang var det nok ingen begrensninger på antall sitteplasser, så det kunne derfor bli svært fullt der oppe.

Fra kirken gikk det folketog med musikkorps i spissen. Toget gikk gjennom bygda til Bautahaugen. Mange av de eldre som ikke orket å gå så langt, stod langs veien og hilste toget velkommen. Da var det viktig å vifte med flagget og rope hurra. Viktig at vi overdøvet de som kom fra de andre skolene.

I krysset stod det lastebil klar til å frakte de musikantene som trengte en liten pause, sørover til Bautahaugen. Her stilte de seg igjen opp og ble med i toget.

Det var også mange biler som kjørte bak toget. Mange av disse kjørte forbi toget ved å ta snarveien nedom Nerby. Alltid spennende å se hvor mange som rakk dette.

17. mai var også første dagen vi fikk lov til å spise is. Det var ikke vanlig den gang å spise is på vinteren.

Etter at skolene ble slått sammen til en skole, ble det etter hvert slutt på at toget gikk helt fra kirken, men tradisjonene med tog og musikkorps har vi beholdt helt fram til i dag og det er alltid hyggelig å treffe igjen kjente ved skolen eller på Bautahaugen.

Bygdas innbyggere, utflytte hedølinger og etter hvert også en del hyttefolk er flinke til å stille opp å gjøre dagen vellykket og til en festdag. Mange gjør hvert år en stor innsats i en 17. mai-komité som tar ansvaret for å organisere det som skal skje.

For oss som er født etter 2. verdenskrig var slutt, har det vel blitt en selvfølge at vi lever i et fritt land og har alle mulige goder. Når vi ser på dagens hendelser i Ukraina, får vi kanskje en forståelse for hva det betyr å leve i et fritt land hvor lover og regler blir etterlevd og hvor alle har sine rettigheter.

Dette skyldes ikke minst alle våre forfedre som har jobbet aktivt for at landet vårt skal være et trygt sted å være. Vi er disse generasjonene stor takk skyldig. Noen av disse finnes fortsatt blant oss, og det er viktig at vi på en dag som dette retter en stor takk til den innsats de har lagt ned.

Vi er utrolig heldige som lever i et slikt land.

Jeg tenker at dagen også må kunne brukes til å markere hvor heldige vi som bor i Hedalen, er. Vi er kanskje flinke til å finne ut hva vi ikke har, eller hva vi har mistet. Hva med å fokusere på hva vi har, for eksempel:

• barnehage for de minste
• 10-årig barne- og ungdomsskole
• ungdom som ønske å bosette seg i bygda
• lag og foreninger som engasjerer alle aldersklasser
• politikere som jobber aktivt for at Hedalen fortsatt skal være ei god bygd å bo i
• aktive gründere som gjør at bygda har bra med arbeidsplasser
• «ny veg» i store deler av bygda
• butikk
• hyttefolk
• gode naboer
• mye plass og en flott natur

Lista er nok mye lengre, men det er også viktig at vi selv ser hvor godt vi har det og også gjør vårt for at de rundt oss trives. Dette gjelder både de eldre som kanskje ikke er like aktive lengre og den yngre generasjon.

Hedølingene er kjent for sin gode dugnadsånd. Alle bidrar på sin måte, enten det gjelder planlegging, skaffe midler eller utførende arbeid.

Spreke pensjonister tilbyr både seniorsvømming, trim og gåturer i nærområdet.

I disse dager kan vi også glede oss over at kommunen har vedtatt å bruke nærmere 25 mill. på opprustning av Hedalen barne- og ungdomsskole.

Mange sliter fortsatt med ettervirkninger av pandemien som forårsaket omfattende sosiale og sosialøkonimiske konsekvenser for mange.

Vi burde alle ta oss tid til å besøke eldre/enslige enten de bor hjemme eller på Hedalsheimen. Tenk for ei historie de har å fortelle, og kanskje du også har noe å bidra med?

La oss derfor fortsette å feire 17. mai og håpe at vi og kommende generasjoner fortsatt får oppleve å bo i et fritt land og en alle tiders bygd.

Edvart Elsrud sier i sin «Hedalsvise»;

Der Ringerike slutter og Valdres nyst har bynt,
det ligg ei lita bygd med no’n kvite fjell til pynt
som ruver høgt mot vest.
Den bygda heiter Hedal’n, der trivs jeg aller best.

I sør der daler møtes, er Vassfar-elva stor,
ho kjem frå djupe skoger der bjønn og hulder bor.
Og nord frå fjellets port, syng Fossbrøtt-elva godslig,
slekk som ho støtt har gjort.

Den bygda ho er gammal, med sagn fra svunnen tid;
om bjønn som under alteret i kjørka hadde hi,
om svartedauens pest
da bamsen sjøl var menighet og organist og prest.

Og bonden braut opp jorda i Hedal’ns bratte hell,
men retta oppat ryggen i seine såmmårs-kveld:
Han såg det grodde godt
rundt værslitt tømmerstuggu – hans eige vesle slott.

Det rauta oppi fjella og bjøller let i li,
der seterjenten lokka mot kvel ve Olsok-tid.
Dom ysta ost og prim
til hausten farga Busufjell og vølla låg med rim.

I vinterkvite skoger, langs myr og dalen trång,
frå slea-mei det suste, frå øksehøgg det sång.
Om stokken han var tong,
så gav den og litt tyngde i halvtom peing-pong.

Nå nærmer vi oss slutten, men ennå var det meir,
om brøttningsliv i elvesus da fugger’n bygde reir.
Om dunkel Jonsok-natt,
da Bogfjells breer skinte som bortgjømt Vidals-skatt.

Til fjerne land og byer drog mang ein Hedøl ut.
Men lengta dit dom leikte som jente og som gut;
til Fledda og til snø’n,
til Bautahaug og setertrø og fiskevak i Strø’n.

Ja, det var Hedals-visa, nå er det slutt på ho,
men bygda lever videre, de unge setter bo.
Je si som folk gjør flest;
Det finn’s så mange steller, men Hedal’n er nå best

Fortsatt god 17. mai!