Preken 1. påskedag i Hedalen stavkirke

Luk 24,1-9. I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.

Påskedag er alle søndagers søndag. Den første dag i uken. Den første dag i den nye tid som Jesus har gitt menneskeheten.

Hver uke feirer vi ukens første dag til pris og ære for ham som skapte den nye tid, det nye håpet, det nye livet for hver den som vil høre og ta imot.

Ikke tro på kalenderen. Den lyver. Søndag er første dag i uken. Og hver uke feirer vi søndagen med lov og takk til ham som gav menneskeslekten den nye fremtiden.

Det skjedde den første dag i uken.

Påsken er helt avgjørende for enhver kristen. Og nå skal dere synge ut jubelen over at livet vant over døden, og Jesus seiret over mørkets makter.

Slå opp salmeboka på nr. 193.

Dere kan stå mens dere synger

Reis dere opp og slipp jubelen løs:

Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
min himmel er nå åpen!
Min Jesu seierrike død
fordømmelsenes piler brøt
og knuste mørkets våpen!
Å røst, min trøst!
Ved hans seier,
som jeg eier,
helved bever.
Han var død, men se, han lever!

Vi befinner oss i en serie med helligdager, som bringer oss det ene ubegripelige budskapet etter det andre.

Jesu legeme og blod blir gitt oss gjennom brød og vin.

På korset døde Jesus, og hevdet at han måtte gjøre det for å berge oss.

Og i dag budskapet om at den døde Jesus er stått opp igjen.

Jeg undres over at jeg ikke undres mer. Jeg har arbeidet så ofte med disse tekstene at jeg er blitt utillatelig vant med dem.

I virkeligheten begriper jeg jo ikke hvordan Jesus kan gi seg selv til meg gjennom brød og vin, slik han sier.

Og at Jesus måtte dø for å bli min frelser, det er jo med respekt å melde helt absurd.

Og så at den døde Jesus står opp av graven og blir levende igjen, det er sant å si ikke til å tro. Selv om en rekke mennesker hevder de har sett ham i live.

Da disiplene vandret ut i verden og forkynte at Jesus hadde stått opp, så var det nok av dem som betraktet det hele som nonsens og fullstendig galskap. Og det er nok av dem i dag også.

Det er ingen grunn til å klandre dem som ikke får seg til å tro på kirkens budskap. Sannheten er at budskapet ikke er til å tro; det er simpelthen utrolig.

Vitenskapen kan ikke bevise noe av det. Det teologien kan forske på, det er hva de kristne tror, hva Jesus har sagt, og hva apostlene har ment. Men at det er sant alt sammen, det kan verken teologien eller noen annen vitenskap fastslå.

Likevel er det millioner av mennesker som har lukket den kristne tro inn i sitt hjerte. Det er et like stort og uforståelig under som alt det andre. Jeg kan ikke se noen annen forklaring enn at det er Gud i himmelen selv som griper inn og skaper troen ved sin hellige Ånd.

Den kristne tro er en tro på et mysterium. Den troen som Gud vil skape og ta vare på i mitt hjerte, det er tilliten til at hans ubegripelige mysterium var det som måtte til for å reparere bruddet, og at jeg skulle komme tilbake dit hvor Gud egentlig hadde tenkt jeg skulle være helt fra han skapte meg. Jeg skulle være i hans trygge favn hver dag her på jorden, og hver dag når tiden her på jorden er over.

Tro er tillit – tillit til at Guds plan med den verden han har skapt, den overgår alt det et menneske er i stand til å forestille seg.

Og Guds plan med meg er like overveldende.

Da må jeg ikke slutte med å undres. Aldri har noe menneske kommet til kristen tro ved å resonnere seg frem til en logisk slutning som endte opp med at: Slik må det jo være.

For slik må det aldeles ikke være.

Kristentroen lever bare der hvor jeg lar Guds planer og Guds handlinger være så ubegripelige som det de virkelig er. Når jeg lytter til hans ord, så skaper han den troen i meg som sier: Dette kan jeg stole på, dette kan jeg satse livet mitt på. Dette ubegripelige er det trygge fundament i min tilværelse.

Denne troen skapte Gud hos kvinnene ved graven da to budbærere fra Gud fortalte dem at Jesus hadde stått opp fra de døde. «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?  Han er ikke her, han er stått opp. Det var jo dette han fortalte dere skulle skje.»

Det var ingen logisk fornuft som fortalte dem at dette selvfølgelig var helt riktig.

Men de forlot graven og vendte tilbake til Jesu apostler og de andre disiplene og fortalte hva de hadde sett og hørt.

Det de fortalte var ulogisk og ubegripelig. Det var ene og alene et Guds under. Men det var et livsnødvendig under, for dem, og for meg.

I dag møter vi igjen det ubegripelige. Igjen skaper Gud troen. På ny gjør Gud det under som han gjorde da han tok imot oss ved døpefonten: Han skaper troen i våre hjerter.

De fleste av oss møtte Gud ved døpefonten før vi selv var i stand til å oppfatte hva som foregikk. Vi spurte ikke hva som skjedde, vi bare tok imot.

Det er ingen annen måte å få troen på. Derfor sier Jesus: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.

Det må også den vite som er stor og voksen: Troen kan du bare få på samme måten som det lille barnet. Du må la underet skje. Du må la det ubegripelige og ufattelige slippe til, slik det lille dåpsbarnet gjør det. Troen kan bare tas imot.

Å forstå mysteriet kan vi aldri kreve, og slett ikke påskens mysterium. Men ta imot, det kan vi.

Like uforståelig er det at Jesus har lovet å vekke oss opp av gravene våre. At Jesus sto opp av graven er et forvarsel om at vi også en dag skal stå opp av våre graver. De to tingene hører sammen.

Husk hva som sies hver gang en av våre kjære legges til hvile: «Av jorden skal du igjen oppstå.» Ved hver gravferd forkynnes Jesu seier over døden, og den seieren tar han oss med i.

Det vil vi i dag rope ut på kirkegården.

Når påskegudstjenesten er slutt, står det ett nummer igjen på nummertavla. Det venter vi med til vi er kommet ut av kirka, og så synger vi «Deg være ære Herre over dødens makt» så høyt vi bare kan, midt mellom alle gravene.

Jesus har seiret over døden.

Jesus har seiret over djevelen.

Jesus har seiret over all ondskap i verden.

Jesus har seiret over all ondskap i mitt liv, det jeg har brakt over meg selv, og det andre har brakt over meg.

Påskemorgen har gitt oss lyset og livet i dagning blid.

Redningsmannen er oppstanden. Helvede gråter, himlen seg gleder.

Bøtt er brøden, død er døden.

Døden var min lønn som fortjent, men nå er døden død.

Påskedag bekrefter det Jesus gjorde langfredag: Gud godtar det offer Jesus gav.

Nå er Gud forsonet, og han demonstrerer det for all verden ved å vekke Jesus opp fra de døde. Påskedag er Guds godkjenningsstempel på Jesu forsoningsverk.

Min Gud er en forsonet Gud.

Hvorfor var det nødvendig?

Svaret er:

Det var nødvendig på grunn av mine brudd på Guds gode vilje, mine synder, som skilte meg fra Gud.

Jesus tok mine synder bort. Han tok bort alt som skilte meg fra Gud. Han har seiret over alle de stengsler som måtte ligge mellom meg og min Gud.

Så kan jeg love ham. Og vi kan synge:

Jeg har vunnet. Jesus vant, døden oppslukt er til seier.

Og så rekker han sine hender mot deg med sine gaver: sin død, sin kropp og sitt blod. Det er den levende Jesus Kristus som møter deg når han dekker sitt bord for deg.

Og når måltidet er over, skal jeg si til dere: ”Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt legeme og blod.”

Hver gang vi holder nattverd, feirer vi ham som sto opp påskemorgen. Og vi stoler på at han selv er til stede og gjør sin gjerning med oss.

Når jeg sier: ”Kom, for alt er gjort ferdig”, da er ikke det en innbydelse til et minnemåltid til minne om en stor og god mann. Det er en innbydelse til å møte en som lever nå, som handler nå, som gir tilgivelse nå, som frelser nå, som gir nytt liv nå.

Og så skjer underet. Gud skaper troen. Du lar underet skje. Du lar det ubegripelige være ubegripelig, du bare tar imot.

Åpen har jeg himlen funnet. Jesus vant og jeg har vunnet

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme etter prekenen:

Norsk salmebok 2013 nr. 194 Jesus lever, graven brast!