En dialektkløyvd kommune

Jeg fikk et spørsmål nylig om jeg kunne skrive noe om forskjellene i dialekter i Sør-Aurdal, altså mellom sør og nord. For som de fleste sikkert veit, er det forskjell på hvordan en snakker på Bagn og i Hedalen, iallfall om de begge snakker tradisjonell dialekt.

Skillet går altså mellom Hedalen og Begnadalen i sør og Bagn og Reinli i nord. Om en følger hoveddalføret langs Begna, går skillet mellom Garthus og Fønhus. Dialektene i Hedalen og Begnadalen har vært nokså like, og det gjelder nok også Bagn og Reinli.

(Jeg kommer her til å bruke H om ord og former i hedalsmål og B om ord og former i dialekten i Bagn.)

En kunne jo kanskje si at hovedskillet består i at H har je og itte, men B har e og ikkje. Men det er mer enn som så.

Noe en lett legger merke til, er at i mange ord der vi skriver rn, som i bjørn, tjern, har H en n-lyd: bjønn, kjenn, men B har dn eller tn: bjødn, kjedn. Slik uttale finner vi også i flertallsformer av substantiver (der det i eldre tid ble skrevet rn): hestatn, jentutn o.a. (Også Hallingdal og Indre Sogn har slike former.) I ord som navn sies det tradisjonelt i H namn, men i B nabn el. navdn.

I substantivene er det flere forskjeller. I H har vi noen hankjønnsord som ender på -a eller -å, som hana, beta, neva, bågå. (Det er gamle akkusativformer.) Slik er det ikke i B: hane, bete, neve, bøge. Derfor har vi også ulike former i gardsnavn som H Bråtån, B Brøtin. Vi har også noen hunkjønnsord på -u eller -o: viku, stuggu, lyu, hoso, boso, men det har også B.

Hunkjønnsord som bygd har i bestemt form i H bygda, B bygdé (med trang e) (men visa). De fleste hankjønnsorda blir i entall bøyd likt i H og B (som stokken, bil’n), men svake hankjønnsord får i B endinga -in: timin, bakkin, H timen, bakken.

H har r i flertall i hankjønn og hunkjønn: hester, bygder, men ikke B: hesta, bygde. Bestemt form flertall hankjønn H hesta, B hestatn, hunkjønn H bygd’n, sagen, jent’n, B: bygditn, sagitn, jentutn, intetkjønn H husa, B husé.

I verb kan vi nevne at både H og B har kløyvd infinitiv (som østlandsk ellers): å kaste, finne, dette, men baka, bera, lesa. I presens av svake verb har H -r: kaster, hugser, bakar, men ikke B: kasta, hugsa, baka. Sterke verb mangler ending i presens både i H og B: kjem, søv, finn.  I perfektum partisipp har B endinga -e: krøpe, døtte, søve, kåme, bete, mens H har ei litt uvanlig fordeling mellom -e og -i: krøpe, søve, kømme, fønne, men biti, sliti.

Av pronomen har vi nevnt H je, B e. Og vi kan ta med H vi – øss, B mø – øss, og H de – dekka, B de – dikka(n).

Det er nok mange andre forskjeller også, især om vi går inn på ordforrådet, men det fører nok litt for langt her. Men vi kan jo ta med det viktige ordet H itte (eldre også inte), B ikkje. Vi kan også ta med H seter, B støl, som vi finner igjen i mange stedsnavn. (Kartverket skriver sæter for navn i H, men det er ikke heilt i tråd med uttalen.)

Det kan virke rart at det er så store forskjeller innen en liten kommune. Men det skyldes at kommunen ligger på grensa mellom to større dialektområder. Tradisjonelle dialekter på Østlandet deler vi gjerne i to deler. Vi har fjellbygdemål, eller midlandsk, som mange sier, som omfatter dialektene i Gudbrandsdalen, Valdres (unntatt Hedalen og Begnadalen), Hallingdal, Numedal og Øvre Telemark. Resten av Østlandet har det vi gjerne kaller flatbygdemål. Og grensa går altså tvers gjennom kommunen. Det betyr at Bagn og Reinli har dialekt som er svært lik resten av (øvre) Valdres, og likeså andre dølemål, især hallingmål. Hedalen og Begnadalen har derimot en dialekt som likner mer på dialektene i sør og øst. Allerede Nes i Ådal har eller har iallfall hatt omtrent samme dialekt som Hedalen, og ellers er ringeriksmål og dialektene i Land og på Hadeland nokså like (men ikke heilt). Om du drar sørover, er det allerede midt på Sperillen slutt på kjem og søv og kvit, da blir det kommer og sover og hvit.

Det som er omtalt her, er det vi kan kalle tradisjonell dialekt. Men språket er alltid i endring, og det gjelder nok også dialektene her, så det er vel ikke alt her som stemmer for alle. Og især ser vi at ungdommen i stor grad endrer språket i retning av et folkelig østlandsk byspråk, så etter hvert blir vel det som her er sagt, historie for kommende generasjoner.

svein.lie@online.no