Mikjel Sørlie

Mikjel Sørlie (heretter MS) var født 25.12.1892 på Søre Sørli i Hedalen, altså for 130 år sia i disse dager. Foreldra var Maria og Iver Sørlie, og han var dermed min morbror. Mikjel var odelsgutt på Sørli, men ville heller lese enn å overta farsgarden, så han fikk hjelp til å komme seg ut for å gå skolevegen.

Først fullførte han lærerskolen (Hamar, 1913), seinere fikk han tatt examen artium og studerte til cand.philol. med norsk hovedfag. Hans lærerkarriere begynte på framhaldsskolen i Hedalen (i fem år), seinere på Oslo lærerskole, men etter hvert ble han lektor flere steder, Gjøvik, Oslo og aller lengst i Bergen, først og lengst ved Tanks skole. I Bergen han traff ei dame, Aslaug Nyegård, som ble kona hans, og der ble han boende resten av yrkeslivet.

Etter krigen var han noen år rektor ved Pihls skole i Bergen (fra 1946) før han i 1952, dvs. 60 år gammal, ble professor i nordisk målvitskap («med serleg omsyn til vestnorske målføre») ved Universitetet i Bergen.  Det var han til 1958, da han gikk av (66 år gml.), altså litt før vanlig pensjonstid, av helsemessige grunner, og flytta så til Lillehammer, der det var bedre for astmatikere, og der bodde han resten av livet.

For folk i Hedalen er nok boka Hedalsmålet (1943) det viktigste han gav ut. Han kjente jo den gamle dialekten godt, og sjøl om det et er noen år siden boka ble skrevet, er beskrivelsen er stort sett slik jeg lærte dialekten å kjenne på 40- og 50-tallet.

Dialekten er jo også litt interessant, for den hører nærmest til flatbygdemåla, ringeriksmål o.l., sjøl om bygda hører til Valdres. For som kjent går det et kraftig dialektskille mellom Hedalen/Begnadalen på den ene sida og Bagn på den andre sida. Det «vanlige» valdresmålet begynner med Bagn (om en kommer sørfra), eller rettere sagt Fønhus.

MS skreiv også noe om opphavet til bygdenavnet Hedalen. Det er fortsatt usikkert hva opphavet er, men MS tenkte seg at første leddet kom av hi (norrønt híð) (som i bjørnehi).

Han skreiv også ellers om gardsnavn og gammal busetting i Valdres og i Sør-Aurdal spesielt. Han viste bl.a. at usammensatte gardsnavn som Berg, Li, Grøv er tegn på tidlig busetting i Hedalen, trulig fra de første hundreåra i vår tidsregning. Begnadalen derimot ble folkesatt mye seinere, noe vi ser ved at de største gardene ender på -rud, som er en mye yngre navnetype.

MS skreiv flere portretter av enkelte hedalske personligheter, som Niels H. Trønnes («Østerdølen»), Ole Nerby og Jørgen Bergsrud o.a., oftest trykt i Tidsskrift for Valdres Historielag. Utvandringa fra Hedalen til Amerika var også tema for en artikkel. Og i 1974 gav han ut et hefte om Hedalskjørkja. I sine yngre år skreiv han også en hyllestsang til Hedalen.

Det meste av sitt voksne yrkesliv tilbrakte MS i Bergen, som lektor og rektor og professor. Han var der aktiv i debatter om skolen og om universitet (i Bergen), og han satt i Bergen skolestyre i mange år.

Og byen var også tema for mye av hans forskning. Han skreiv bl.a. om opphavet til Bergens bymål, en dialekt som tidlig skilte seg ut fra talemålet ellers på Vestlandet. Og doktoravhandlinga hans handla om bynavnet Bergen.

På den tida var det nokså vanlig blant norskfilologer å studere gamle handskrifter. Det gjorde også MS, og især tok han for seg handskrifter med innslag fra færøysk, i flere bøker og artikler (om færøysk tradisjon i norrønt, om færøyske kvedeoppskrifter m.m.).

De fleste norskfilologer i vår tid har engasjert seg i språkstriden og diskusjon om språknormer, og det gjaldt også MS. Han hadde mange innlegg om dette i aviser og tidsskrifter. Han var vel en forsiktig radikaler, som gjerne ville ha mer av folkelig språk inn i skriftspråket, især da bokmål.

Men han var også en som mente at endringer måtte innføres langsomt, og med tanke på især sine bergenske bysbarn mente han at innføring av obligatorisk -a i hunkjønnsord måtte innføres med lempe i skolen. Han var også tilhenger av at partisippformer som skrivi skulle godtas i bokmål, men det ble jo aldri noe av.

I 1952 ble Norsk språknemnd etablert (en forløper for Språkrådet), og MS var med der fra begynnelsen, men han trakk seg i 1958 etter noe misnøye med nemnda og med framlegget til ny læreboknormal 1957.

Mange reiser ble det også tid til i et langt liv. Tidlig fikk han en tur til Tyskland og Italia, og han sendte epistler fra turen heim til norske aviser. Da han holdt på med doktorgradsarbeidet, bodde han en periode i København (1929), der han forska og Aslaug tok sangundervisning. De kom seg også til Kanariøyene før de fleste andre (pga. hans astma), men de måtte den gangen ta sjøvegen (via England). Men han glemte aldri Hedalen, og de kom til hytta på Søbekksetra de fleste somrene, der de lenge samla det meste av Sørlies-slekta en gang i året.

Valdres og Hedalen spesielt lå som nevnt hans hjerte nær, og siden Aslaug og han ikke hadde barn, testamenterte de arven dels til Hedalen helselag, og dels til et legat som gir penger til gransking av gammal Valdres-kultur. (Legatet blir administrert av Valdresmusea, og over en million kroner er delt ut fra 1989 og til i dag.)

Mikjel Sørlie døde i 1976 (84 år gammal) og er gravlagt i Hedalen, sammen med kona Aslaug Sørlie. 

Her kan du se Hedalssangen som Mikjel skrev.