Julebord på HedalsheimenYTRING

Publisert av Solveig Lie 13.12.2022. Sist oppdatert 13.12.2022.

Vi er inne i en krevende tid.

Jeg har vokst opp i «etterkrigstiden». Vi hadde mye – men langt fra alt. Vi fikk én kjøttkake hver til middags, for kjøttkakene ble lagt ned på Løveglass og skulle vare hele året. Men kjøttkaker fikk vi bare på søndager. Med masse saus og poteter.

Slaktedagen var den verste dagen i året. Det var rett før jul. Min storesøster og jeg ble strengt beordret til å holde oss for ørene og synge så høyt vi kunne – da grisen skulle bli til mat. Og den grisen som vi hadde passet på i minst et halvt år! Den ankom sprell levende i en postsekk fra Grisebilen som stoppet på Samvirkelaget en dag tidlig i mai. Og den fikk navnet Klara hvert år. Men ved juletider ble den til mat.

Vi hadde grønnsaker i hagen som også ble syltet ned på Løveglass. Og bær – masse bær fra skogen – som ble saftet og syltet. Vi manglet ingen ting.

Og vi var glade! Vi gikk, og vi sang. Det var ingen bil som hentet oss når vi hadde gått litt for langt heller – for vi måtte «gå sjøl». For det var få biler i Hedalen på 50-tallet.

De som bor på Hedalsheimen, har opplevd denne krevende og samtidig fine tiden – både i 50-årene og nå. Og sikkert før det. Og da er det så veldig fint at det er noen ildsjeler som vil det beste for alle.

Vi hadde et flott julebord på Hedalsheimen lørdag. Det var nok mye mer enn én kjøttkake til hver – og gleden over å møte folk som bor på Hedalsheimen og gleden over å møte «gamle kjente» som jeg nesten ikke husket at jeg kjente – ble for meg en fin opplevelse.

Kjell Ivar Vestrom spilte, Berit Åsli hadde stekt både kjøttkaker og ribbe og mer til – og – Arvid – ja han kan danse – til og med til julesanger.

Det er vel ikke så veldig mange som kan lage julemat til 35/40 personer på en gang. Så jeg er glad for at slike folk finnes.

Vaktmesteren hadde satt opp juletreet, så julen skinte over hele stua.

Det Hedalsheimen kanskje trenger mest – er å få besøk utenfra. Folk som ønsker å snakke med de som bor der. Og det fikk Berit og Arvid til med julebordet. Med et korps av gode hjelpere.

Jeg er veldig glad for invitasjonen og veldig glad for å møte «gamle kjente».