En grønn vegg av buskerYTRING 

Hei, jeg heter Thora. Og nå skal jeg fortelle om stormen den 19. november, da gikk jeg i 5. klasse. På morgenen sa mamma at det skulle blåse, så jeg måtte hjelpe henne med å bære utemøblene inn i garasjen. Vinden var allerede ganske kraftig, så jeg skjønte at mamma ville ha møblene inn.

Jeg gleda meg, fordi jeg skulle overnatte hos den beste venninna mi i hele universet.

Mamma kjørte meg til skolen. I første friminutt var vi ute og vi lente oss på vinden, fordi vinden kunne holde oss oppe.

Vi skulle bake, men strømmen gikk, så vi måtte spille spill i stedet. Det raste takstein fra taket, så vi kunne ikke være ute. Vi gikk rundt på skolen hele tiden. Vi gikk ut og inn av klasserommene på skolen hele tiden.

Det ble masse oppstyr da treet i barnehagen falt. Da skolen var ferdig, var mamma kommet fra jobb, og noen lærere snakket med bussføreren. Brannbilen sto oppe ved veien. “Alle som skal nordover, kan gå på bussen, de som skal sørover går inn i gymsalen!” sa en lærer.

Da først skjønte jeg at det var ille, og at det faktisk var noe som hadde skjedd. Mamma kom bort til meg, og fortalte at hun hadde glemt nista si, og at hun hadde kjørt for å hente den, men hun måtte snu fordi der hvor vegen egentlig skulle være, var det en grønn vegg av busker.

Jeg er glad for at mamma ikke dro for å hente matpakka si fem minutter før, for gudene veit hva som kunne skjedd på de fem minuttene.

Vi var i gymsalen, og det begynte å bli mørkt, og middagstid, så en av lærerne dro på butikken og kjøpte brød og syltetøy. Etter hvert kom det noen og sa at vi kunne dra hjem.

Jeg og to venninner skulle sitte på med mamma. Vi begynte å kjøre. Og buskene lå ut i veien, så vi måtte kjøre sikksakk. Mange busker hang over strømledningene, og nesten ned i veien. Jeg, mamma og de to venninnene mine skreik, hver eneste gang det kom et vindkast.

Jeg var ordentlig redd. Vi møtte naboene våre som også var på vei hjem. Vi skulle følge etter dem. Da vi kom til ei bru, holdt et tre på å velte. Så vi venta, og det kom flere harde vindkast. Men så bare kjørte vi over i en racerfart, det gikk bra. Og naboene våre ventet på oss oppi bakken.

Vi kom oss hjem. Og akkurat da vi fikk parkert, kom det et vindkast. Den ene venninna mi satt seg ned på kne og dro jakka over seg. Mamma sa at vi skulle forte oss mot døra.

Men vi fant ikke nøklene til huset med en gang. Vi kom oss inn, og det første jeg gjorde, var å løpe opp og hente dyner og puter til oss.

Da jeg kom ned igjen, hadde et tre falt over vegen rett etter oss! Vi satt oss ned i stua, og spilte spill med lommelykt. Det brant i peisen, men vi hørte vinden ule gjennom pipa.

Jeg og de to venninnene mine lagde et “kosested”. Og da vi masserte hverandre, banka det på. Det var foreldrene til den ene venninna mi. Venninna mi ble med dem.

Etter vært kom pappa, og jeg var lykkelig for at han ikke var skada. Foreldrene til den andre venninna mi kom, men hun ville sove over hos meg. Vi hadde jo avtalt overnatting fra før av. Vi leika med Playmo.

På morgenen varma mamma speilegg på ovnen, så vi fikk noe varmt å spise. Da vi kom oss ut, og jeg så ødeleggelsene, kjente jeg knapt bygda igjen.

Da vi kom på skolen igjen, fikk vi varm mat i lunsjen fordi vi ikke hadde strøm. Vi grilla middag på bål. Så det ble bålkos ofte!

Vi fikk ikke vaska klær, men vi hadde jo mange klær. Så det gikk bra!

En kveld dro jeg, mamma, venninna mi, moren til venninna mi og søsknene hennes til Veikroa for å kjøpe middag (fordi vi var lei av grillmat). Der var det strøm. Og det var veldig koselig.

Den siste natta hos mamma fikk vi igjen strømmen. Da hadde vi klart oss uten i en hel uke. Og da jeg kom til pappa, var han uten strøm noen dager til.