Kalenderen vår

Kalenderen vår er et system for å holde orden på tida vår. Vi bruker den hver dag og den har ei lang historie.

Fra Juliansk til Gregoriansk kalender

Forgjengeren til vår kalender er den romerske kalenderen. Det var en månekalender og et år var på 355 dager delt på 12 måneder. Annethvert år ble det lagt til en ekstra måned på 22 eller 23 dager. Dette skulle gi et gjennomsnittsår på 366 ¼ dager.

Dette ble et litt for langt år, men ble korrigert ved bortfall av ekstramåneden omtrent hvert tjuende år. Det var prester som skulle sørge for dette, men pga. politisk manipulering styrt av prestenes egne interesser ble det rot og ikke ordnet opp i før Julius Cæsar kom til makta.

Julius Cæsar

I året 49 f. Kr. gikk Cæsar over Rubicon (ei lita elv nord-øst i Italia). Han gikk med sin hær mot Roma og var fra da av den sterke mann i Romerriket, men utløste samtidig en borgerkrig som skaffet ham mange fiender. Men før han ble drept i året 44 f.Kr. rakk han å gjennomføre en rekke reformer der reformen av kalenderen er en av de mest sentrale og mest varige.

Med hjelp av astronomen Sosigenes fra Alexandria ble kalenderåret nå endret til 365 dager og det skulle legges til en dag hvert fjerde år. Et gjennomsnittsår ville da bli på 365 dager og 6 timer.

Dette er siden blitt kalt den julianske kalenderen og den ble «satt i drift» den 1. januar år 45 før vår tidsregning. Den er blitt og blir fortsatt brukt med noen justeringer fram til våre dager.

Året skulle heretter begynne den 1. januar (romerske konsuler begynte i sine embeter på denne dagen) og ikke som til da den 1. mars. Nå skulle kalenderen baseres på jordas runder rundt sola og ikke styres av månens runder rundt jorda.

Soltid og kalendertid

Det var en liten hake ved dette. Jorda bruker 365 dager 5 timer 48 min. 45 sek. på en runde rundt sola, (dette kalles et tropisk år), ikke 365 dager og 6 timer. Dette betyr at kalenderen blir hengende 11 min 15 sek etter soltida for hvert år. Etter 128 år blir dette et helt døgn. Etter 128 år til blir det to døgn og slik økte avviket hele tida mellom soltid og kalender.

I år 325 innkalte keiser Konstantin til et kirkemøte (konsil) i Nikea. Det var mange saker i kirka som måtte avklares, blant annet når påska skulle feires.

Ikke alle kirkesamfunn feiret denne på samme dato. Kirkemøtet bestemte nå at påska skulle feires den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Datoen for vårjevndøgn ble fastsatt til den 21. mars (av Cæsar opprinnelig satt til 24. mars), men det ble ikke gjort noe mer med kalenderen.

Avviket mellom soltid og kalender fortsatte og fra kirkemøtet i Nikea og fram til slutten av 1500-tallet økte det med 10 døgn og det ble vanskelig å følge regelen som var fastsatt i Nikea om når påskedagen skulle feires.

Kalenderen endres

Pave Gregor XIII bestemte nå at det skulle gjøres endringer i kalenderen for å få samsvar mellom kalender og soltid. Dette ble gjort i oktober 1582. Det ble da slettet 10 dager i kalenderen, og en gikk direkte fra torsdag den 4. oktober til fredag den 15.

Dermed opphevet en det avviket mellom soltid og kalender som var oppstått siden kirkemøtet i Nikea og vårjevndøgn ville igjen komme den 21. mars. Det ble samtidig bestemt at påskedagen tidligst skulle feires den 22. mars og seinest den 25. april.

I tillegg ville en begrense framtidige avvik mellom soltid og kalender ved at i tillegg til at hvert fjerde år skulle få en ekstra dag, som før, så skulle bare de hundreår som var delelige med 400 få en slik ekstradag. I det lange løp får da et gjennomsnittsår i kalenderen en lengde på 365 d 5 t 49 m 12 s. Det er fortsatt 27 s lenger enn et tropisk år, men et så lite avvik hvert år blir ikke til et helt døgn før det har gått 3274 år.

Korrigert kalender tas i bruk

Den korrigerte kalenderen blir nå kalt den gregorianske kalenderen etter pave Gregor.

I 1582 var det allerede 65 år siden Luther hadde slått opp sine teser på kirkedøra i Wittenberg og det var motsetninger mellom protestanter og katolikker i Europa. Det førte i sin tur til at de protestantiske statene i Europa (men også de ortodokse) ikke uten videre ville ta i bruk den nye og oppdaterte kalenderen. Paven hadde mistet sin autoritet. Det var derfor i mange år to kalendre i bruk i Europa.

Etter hvert gikk flere og flere stater over til den nye oppdaterte kalenderen. Danmark-Norge (og Island) gikk over i 1700. Da ble søndag 18. februar etterfulgt av mandag 1. mars.

I Sverige (og Finland) ble det litt fram og tilbake, men det ble gregoriansk i 1753. I Russland ble det gregoriansk etter revolusjonen i 1918, med det litt snodige resultat at den store oktoberrevolusjonen deretter måtte feires den 7. november. (Ortodokse kirker følger fortsatt den julianske kalenderen for kirkelige høytider). Tyrkia adopterte den gregorianske kalenderen i 1926.

Telling av år

Vi teller nå våre år «etter Kristi fødsel». I tidligere tider var angivelse av år som oftest knyttet til en eller annen høg embetsmann, konsul eller keiser.

Den tidsregning vi nå bruker, skyldes en person som hette Dionysius Exiguus (D. den lille, c470-c544). Han var født et sted som nå ligger i Romania og kom til Roma rundt år 496. Han virket i Roma som en lærd skribent og forsker. Han var svært dyktig i «begge tungemål» (dvs. gresk og latin). Han ble delvis kalt munk og delvis abbed.

I 525 fikk Dionysius i oppdrag av paven å beregne en ny tabell med datoene for når påskefesten skulle feires de kommende 95 årene. (Slike tabeller ble kalt påsketabeller, og kunsten å lage dem ble kalt computus.)

Den vanlige tidsregninga var på denne tida knyttet til begynnelsen av martyrenes æra, dvs. årene etter keiser Diokletians tronbestigelse i 284. Dionysius beregnet en ny påsketabell, men han syntes, som de fleste kristne, at det var uverdig å knytte årene til en kristenhater og kristenforfølger som Diokletian.

Han foreslo derfor å bruke Kristi fødsel som utgangspunkt for telling av år i en ny tidsregning. Han regnet seg bakover og kom fram til at Jesus ble født i år 753 etter byens grunnleggelse. Byen det var Roma. Året etter sin fødsel ble Jesus ett år og dette året skulle nå være år 1. Dionysius brukte ikke år null. (Null som begrep og tall var ikke kjent og brukt før det ble tatt i bruk i India på 600-tallet.)

Herrens år

År 1 og årene videre skulle nå være Herrens år (latin: Anno Domini, AD). Det er ikke helt klart hvordan Dionysius kom fram til året 753 for Jesu fødsel, men uansett så ble det en liten regnefeil uten at det forringer kalenderens verdi.

Ifølge Bibelen (Matt 2.1) ble Jesus født mens Herodes den store regjerte i Judea. Herodes døde 4 år før vår tidsregning. Han kjente til Jesu fødsel og ville ta livet av ham. Det kan bety at Jesus ble født relativt kort tid før Herodes døde, og ikke seinere enn 4 år før år 1.

Det tok noe tid før den nye tidsregninga til Dionysius Exiguus ble tatt i bruk. Et par hundre år etter Dionysius’ levetid var det i England en munk og historieskriver som hette Beda Venerabilis (c673-735). Han kjente til Dionysius’ telling av år basert på Jesu fødsel. I et verk om det engelske folks kirkehistorie brukte Beda denne nye tellinga. Bedas verk ble kjent i Europa og det bidro til at Anno Domini ble tatt i vanlig bruk.