Poesti over Hedalsfjellet

Publisert av Kari Haglund Nordby og Sigrid Haugen 10.08.2022. Sist oppdatert 10.08.2022.

Kulturfestivalens tredje og siste dag bød på POESTI over fjellet fra Søbekkseter til Skrukkefyllhaugen. Poesi og stivandring = en herlig kombinasjon av natur, kunst og kultur. Dette ble en dag som gjorde godt for kropp og sjel.

50 deltakere

Med Olaf Søbekkseter og Cato Skimten Storengen i spissen la turfølget på 50 i veg fra Søbekkseter kl. 09.30, og nådde målet på Skrukkefyllhaugen vel 5 timer seinere.

Olaf, lommekjent turgaid, ga oss både historie og historier undervegs, og Cato krydret pausene med dikt, sang og opplesning. Repertoaret spente fra løssluppen humor til det djupeste alvor. I Catos tolkninger blir også prosafortellingene til den vakreste poesi, som da han leste innledningen til «Der villmarken suser» av Mikkjel Fønhus.

Første stopp var på *Geiteberget*. Her lå ofte geitene og varma seg på det lune berget, fortalte Olaf. Vi fikk også ei forklaring på navnet *Busuvatnet*. Ei *boso* ble før kalt *busu*, og rundt vatnet var det flere bjørne-bosoer i den tida det var mye bjørn i området her.

Vandringa fortsetter oppover lia fra Svartvika i Busuvatnet, og utsikten åpner seg. Vi ser mot Synnfjell i nord-øst og Hallingskarvet i vest, og kunne sett Jotunheimfjell en klarere dag.

Video

Trevatna. Her er det bare å telle, så forstår en hva navnet kommer av!

Ved Småvatna. I bakgrunnen ser vi Tipp. Hytta ligger så utsatt til for vær og vind at den en gang rett og slett tippa overende. Tipp-hytta er i dag i Styret for Hedalsfjella sitt eie.

Video. Cato nynner, og vi nynner med. Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» fra 1936 er uhyggelig aktuelt også i dag.

Matpause. Her leser Cato fra boka «Jøssingjakt» av Edvard Elsrud. I disse traktene kommer en ikke utenom å fortelle om Base Elg og den viktige rollen vassfartraktene hadde under krigen. Her kunne Cato henvise til dokumentarfilmen han og Kjell Eriksen laget i fjor.

Hansesprang. Her leste Cato to dikt: “Den dag kjem aldri..» av Aasmund Olavsson Vinje og «Junikveld» av Hans Børli.

Vi fikk en sterk påminnelse om hvor viktig det er å ta vare på hverandre den tida vi har sammen, og om å leve videre når en har mista sin nærmeste.

Her på setra skjedde det en tragedie sommeren 1943. Seterjenta Anna Bragerhaug ble stanga i hjel av en sint okse. Tildragelsen er skildra flere steder. Den mest pålitelige gjengivelsen finner en i boka «Folk og skrømt i Vassfaret» av Per Hohle fra 1974, s. 91 – 98. Tryggve Aspholt hadde hovedrollen i dramaet rundt innhentinga av oksen. Her er hendelsesforløpet skildra med Tryggves egne ord. Boka kan leses på nettet.