Hurra for Potetdyrkerlaget!

Nå har det skjedd igjen! Birger Åsheim, Knut i Dikja og Alf på Lie har «sett» potet. Det starta med å finne fram settepoteten, noen var hatt i kasser og hadde fine groer. Andre var tatt fram i siste lita.

Alt sto klart på jordet.

Åkern var pløyd, harva og slådda, store steiner og tufser var hivd tel sides. Litt gjødsel blei strødd på for hånd.

Potetsetteren hadde den rette innstillinga, og satt på Birger sin gamletraktor.

Birger og Knut har potet sammen i Nørre Klemmetsrud, Alf på Nørre Lisjordet.

Alle tre var i strålende humør, det er smittsomt! Birger og Knut akkederer, og historiene spretter fram. Mellom slaga var potetdyrkerlaget innom undertegnedes kjøkken og fikk servert vassgraut, med både sur og søt mjølk. Noen brukte sukker på, og noen ekte geitost. Stemningen var god.

Mellom femten og tjue slag

Knut har mellom femten og tjue slag. Og hvert slag har si historie.

Det vitner om stor interesse for faget, og for historier. Knut har prøvd å redusere, men det går ikke. Åssen han greier å holde orden på potetrenna sine, skjønner ikke jeg.

En kan jo forestille seg åssen det ser ut i potetkjelleren og. Er det skilting tru?

Potet fra Ukraina via Ola i Hagan

Birger har ukrainske poteter. En gang avla han ei på 1100 gram! Settepoteten fikk han i si tid, flere og tjue år sida, fra Ola i Hagan. Birger har russerpotet òg han.

Oppgavefordeling

De tre på potetdyrkerlaget har hver sine oppgaver og roller. Birger kjører traktoren. Knut og Alf sitt bakpå. Begynner noen å få alderdomsproblemer, og dett tå, har dom tenkt å binde fast gubben.

Siden kommer hypping, skjæring av potetgras og potetopptaking. Alt må skje i rett tid.  Å få satt potet før 17. mai er skikkelig bra. Oppgava med å skaffe regn er vanskeligere. Vi får håpe det beste, for potet må vi ha!