En hogstkontrakt fra Hedalen

30. september 1718 red Nils Anmarkrud og Ola Kristoffersen Nordby omkring i Hedalen. Nils var sendt av prost i Valdres og sokneprest i Aurdal, Anders Morland, men kunngjøring til hedølene, og hadde Ola Nordby med seg som hjelpesmann.

Denne teksten ble publisert i Sagn og Soge i 1990. Den er gjengitt med forfatterens tillatelse. Bildet ovenfor er et illustrasjonsbilde av skogsdrift fra 2004.

Saken gjaldt ikke Hedalskirka eller kirkelige forhold. Anders Morland vendte seg til bygdefolket i egenskap av forvalter av jordgods, for nå hadde han sett seg nødt til å ta skritt for å verne om interessene sine.

På denne tida eide soknepresten i Aurdal fem garder i Hedalen: Ildjarnstad, Nerby, Sukke, Nord-Grøv og Flaten. (Matrikkelutkastet 1723.)

Gardene var ikke prestens private eiendom, men jordgods som fra gammelt hørte til presteembetet. Jordleien utgjorde en del av prestens inntekter.

Det var den sterke hogsten som bekymret soknepresten. Skog og utmark i Hedalen lå ennå delvis i sameie. Så lenge hver og en dro til skogs for å hente virke til husbygging og annet gardsbehov, skapte den felles eieformen ingen problemer. Vanskelighetene oppsto fra den tid tømmer gikk over til å bli en vare som enten kunne selges for penger eller brukes som byttemiddel mot nødvendighetsvarer av ulikt slag.

Som inntektskilde ble skogen sett på med nye øyne. Det var den endringen som i løpet av de siste tiåra hadde funnet sted. Fra slutten av 1600-tallet klang øksehoggene stadig sterkere i skogene i Sør-Aurdal. Etterspørselen etter trelast steg. I tingbøkene fra tidsrommet omkring 1700 kan vi lese vitneprov om tømmerhogst som sprer seg stadig lenger innover åsene, og om arbeid med å sette elver i stand til fløting.

Der skogen lå i sameie, måtte en form for regulering av hosten tvinge seg fram for å hindre at en felles ressurs ble overbeskattet.

Det var nettopp et slik initiativ for å få fastsatt et tak på hogstkvantum Anders Morland tok i 1718. Initiativet førte fram, og ga som resultat en tinglyst kontrakt. Riktignok tilkjennega en mindre gruppe av hedølingene at de ikke sluttet seg til avtalen uten betingelser. Mot dem som vegret seg, reiste Anders Morland sak, og denne gruppen tok ut motstevning.

Gjennom forhandlinger på tinget i mars og juli 1719 og i rettssaken i kjølvannet av hogstkontrakten, får vi nærmere innblikk i hva som foregikk, og i motivene til partene.

Oppdraget Nils Anmarkrud hadde fått fra soknepresten for besøket sitt i i Hedalen fra 30. september, var todelt. For det første skulle Nils gjøre kjent at presten den 12. juli 1718 hadde latt ta arrest i tømmer hedølingen hadde hogde, og dernest at han hadde tatt ut stevning mot dem for ulovlig hogst.

Arresten og stevningen var rimeligvis ment for å understreke de alvorlige hensikter. For det andre skulle Nils oppfordre bøndene til å bli enige med hverandre om hvor mye enhver kunne hogge i sameieskogen i forhold til gardens størrelse. Derfor ba han hedølingene om å samle seg på dagen etter på Ildjarnstad for å se om de kunne komme til enighet. Ildjarnstad var i egenskap av kirkested det viktigste møtestedet i Hedalen.

Til Ildjarnstad strømmet de da til fra alle kanter av Hedalen den 1. oktober. «de mødre saa alle Mand som er boesidende op i Øfre Hedalen».

Bare Knut Ivarsen Fekjar manglet. Nils Anmarkrud talte til forsamlingen, og framsatte et forslag til forlik som han ba dem drøfte seg imellom.

Etter en stunds diskusjon kom alle fram til et felles syn på hvordan hogsten skulle innrettes heretter. På grunnlag av den oppnådde enigheten inngikk de en avtale, som det ble gitt synlig utrykk for gjennom handtak, – med handarband, som det heter i rettsreferatet – en gammel og høytidelig handling ved avtaleinngåelse.

Men en del av dem som hadde de minste gardene, reiste innsigelser. De var nok villige til å etterleve kontraktens bestemmelse om hogstbegrensning, men på betingelse av at ekstraordinære skatter og ytelser ble utlignet i samsvar med enhver gards skatteevne, slik den kom til uttrykk gjennom skylda.

Blant annet klaget de over at de måtte yte like mye i skyss som de som hadde større garder, forteller Nils Anmarkrud i vitneprovet sitt. – Med skyss siktes til skyssferdsskatt – en skatt til avløsning av generell plikt til å skysse.

– Den mest hardnakkede motstanden mot avtalen kom fra Ola Toresen Fekjar. Den første dagen ville han slett ikke gi den sin støtte. Men dagen deretter ga han seg motstrebende og samtykte. Flertallet ble overveldende: «saasom han inche allene kunde imoedestaae en heel Bøygd».

Konklusjonen fra møtet på Ildjarnstad skrev Nils Anmarkrud ned på et stykke papir, som han tok med tilbake til soknepresten. Ut fra dette notatet forfattet Morland den endelige kontrakten, som Nils dro tilbake til Hedalen med. Der ble den forseglet av flere, og etter tinglysingen – på høsttinget 4. og 5. november – igjen forseglet med flere vinter tilstede.

Selve avtaleteksten av 1. oktober 1718 kjenner vi ikke, bare sammendraget som ble innført i tingboka under tinglysingen. Her kommer Morlands begrunnelse fram: Han viser til at presteembets garder i Hedalen, som etter skylda er blant de største, hittil årlig er blit «fornærmet» ved tømmerhogst i sameieskog. Derfor må enhver hittil ikke hogge mer enn 3 tylfter pr. skinn som garden har i skyld. Overskrides dette kvantumet,, betales som straff 6 riksdaler til Hedalen kirke.

I likhet med hva som skjedde under møtet på Ildjarnstad 1. oktober, ble det reist innsigelser mot kontrakten ved tinglysingen. Protesten ble framsatt av Ola Toresen Søre Fekjar, Hans Klemmetsrud, Torgeir Landsenden på vegne og på vegne av de andres brukerne av det som kaltes rydningsplasser. Foruten de tre nevnte var de andre i gruppen som tok forbehold, Torkjel Fekjar, Ola Søre Landsenden, Knut Ivarsen Fekjar, Torgeir Kjennsrud og Guttorm Åmsrud.

Disse hevdet at de ikke kunne godta kontrakten med mindre de slapp utlegg til skyss, presterettighet og soldatutredning. I holdningen til spørsmålet om hogstregulering fantes med andre ord en form for sosial konflikt: de større gardene på den ene side og en gruppe av mindre garder på den andre.

Resonnementet bak protestene til de mindre gardbrukerne var åpenbart. Så lenge hogsten i sameieskog var uten detaljerte restriksjoner, hadde de her en mulighet til å skaffe seg inntekter som kunne veie opp for et husdyrhold og åkerbruk som kastet av seg i minste laget. Denne inntektskilden utenfor jordbruket, som bare ble begrenset av deres egen evne til innsats i skogen, kostet det mer for dem å gi slipp på enn for brukere som satt bedre i det.

For å gi argumentasjonen om næringsgrunnlaget tyngde, ble det vist til det vi fra vår egen tid kjenner som «hensynet til arbeidsplassene». Skulle Ola Thoresen, Hans Klemmetsrud, Torgeir Landsenden og de andre på rydningsplassene kunne godta kontrakten, måtte de få kompensasjon i form av reduksjon i skattene, «thi ellers kand de iche beside deres brug».

Iveren etter en slagkraftig argumentasjon innebærer ofte en risiko for overdrivelse. De som tok forbehold overfor skogkontrakten, malte med temmelig bred pensel når de beskrev den økonomiske situasjonen, mente brukerne på prestens garder.

I den etterfølgende rettssaken gjendrev prestens leilendinger iallfall motpartens påstand på ett punkt, det om at rydningplassbrukerne svarte like mye i skyss som andre bønder. Ivar Monssen Sukke og Amund Flaten fortalte at en rydningsplass måtte ut med 4 riksdaler, men en halvgard 8 riksdaler. Det kunne bekreftes av skysskarene Hallvor Bagn, Syver Bagn og Knut Voll.

Under den siste rettsforhandlingen i juli 1719 nektet Torgeir Landsenden og Torkjell Fkjar å holde seg til kontrakten, og forlangte i stedet at saken skulle tas opp som åstedssak. De ønsket nemlig at det skulle foretas skifte og dele mellom den nordre og den søndre bygda i Hedalen.

Oppfatningen blir framsatt uten ytterligere begrunnelse, men den underliggende tankegangen må vel ha vært som følger: Prestens garder lå nord i Hedalen. Derfor var konflikten mellom prestens leilendinger og de andre bøndene egentlig et spørsmål for denne delen av Hedalen. For bøndene i den søndre delen burde det være uvedkommende, og løsningen måtte da logisk nok bli å skille den nordre og den søndre delen av Hedalen fra hverandre ved ei grense.

Men kravet om deling fikk ikke gehør. Nils Anmarkrud, på Anders Morlands vegne, hevdet at påstanden var den aktuelle tvisten uvedkommende.

I dommen av 17. juli 1719 var det Anders Morland som vant: alle hedølingene, innbefattet brukerne på mindre garder, hadde å rette seg etter kontraktens bestemmelse om tak på hogsten i sameiet. Retten viste til at de aller fleste sluttet opp om avtalen, som man i høy grad fant å være i tråd med lovens intensjoner. Loven – Christian den femtes Norske Lov av 1687 – understreket nettopp behovet for å ta var på skog i sameie, heter det.

Her ble det nok siktet til lovens 3. bok, 12. kapittel og 15. artikkel, som begynner slik: «Have to, eller flere Mænd, Skog, eller Mark, tilfeldigvis, da skal ingen bruge mere derudi, end som hans Lod kan taale;…».

Ett forbehold tok retten imidlertid. Kontrakten skulle gjelde inntil videre. Med hjemmel i den ovenfor nevnte artikkel i loven, var det adgang til å kreve utskifting av sameieskog. Fra den tid som hadde reist kontraktstevning fikk gjennomført et slikt skifte, inntrådte en ny situasjon.

I tillegg til den sosiale konflikt mellom større og mindre garder som hogstkontrakten fra 1781 brakte fram i dagen, er saken illustrerende for et sentralt skogbruksspørsmål i tida. Som følge av en stadig hardere hogst hadde myndighetene tatt til å bekymre seg for hvordan det skulle gå med skogen.

For å hindre at skogen ble «uthugget» ble det utferdighet en rekke bestemmelser. Noe av bakgrunnen for bekymringen var riktignok at datidas sagtømmerstokk jevnt over var svært grov. Når det gjaldt bord til utskiping, var gjengs praksis å bruke en gjennomsnittsdimensjon på stokken som ga ikke mindre enn sju bord – den såkalte sjubordsstokk.

Minste skurflate på bord for utførsel er regnet å være 6. Når sagtømmerhogsten rettet seg særlig mot slike store dimensjoner, måtte det ikke minst i sameier oppstå konflikter. Derfor var kontrakten som ble inngått i Hedalen etter prost Anders Morlands initiativ, et viktig skritt videre fra lovens allmenne bestemmelse om å tilpasse hogsten til enhver loddeiers lodd.

Hvordan kontrakten fra 1718 enn ble fulgt opp i praksis, framsto ordningen med sameie som svært ugunstig fra et skogeiersynspunkt, nettopp på grunn av vanskelighetene med regulering og kontroll. Derfor skrev en av skogoppsynsmennene under generalfortamtet, holzførster Collett, i 1759 at alt sameie burde avskaffes idet de var en av de viktigste årsaker til «skogens undergang» fordi hver enkelt forsøkte å hogge mest mulig. (Rolv Rebner s. 7).

At forholdene arbeidet for avvikling av sameier, viser utviklingen den etterfølgende tid.