Må betale for å produsereYTRING 

Tenk å måtte betale 200 000 kroner for å produsere norsk kjøtt basert på 97 prosent norsk gras fra inn- og utmark. For å produsere det trolig reneste kjøttet verden har å by på, altså.

Dette er realiteten for en bonde jeg kjenner, som driver med ammekyr i Trøndelag. På Stjørdal. Vi kan kalle han Kai Roger. Moen til etternavn. For eksempel.

Han har selvsagt full jobb ved siden av bondeyrket og måtte i fjor skyte inn 200 000 kroner av inntekten fra denne jobben for å akkurat klare å holde kjøttproduksjonen i gang. Og for å kunne fortsette å jobbe 90 timer i uka. Eller mer.

Gardsbruket har foretatt moderate investeringer for å sikre omtrent 55 ammekyr god dyrevelferd. Gjelden burde være håndterbar hvis inntjeningen hadde vært bedre. Nå er den tyngende.

Og dette i et land der det produseres for lite kjøtt og der både forbrukere og dagligvarehandelen ønsker seg nettopp mer norsk kjøtt basert på bruk av norsk gras. Og mindre tysk kjøtt basert på tysk gras, GMO og betydelige mengder antibiotika.

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor må norske matprodusenter som Kai Roger betale penger for å få lov til å produsere et produkt det er større etterspørsel etter enn tilbudet rekker?

Jo, det er fordi noen vil ha det sånn eller ikke vet hvordan virkeligheten ser ut. Åpenbart.

Men er det sånn vi vil ha det? Vil dette bidra til økt selvforsyning med mat i verdensklasse?

Eller vil det gjøre oss enda mer avhengige av tysk kjøtt basert på tysk gras, GMO og betydelige mengder antibiotika?

Og Kai Roger er ikke alene. Så absolutt og dessverre ikke.

Han produserer mat på bærekraftig vis til ikke bærekraftige vilkår. Og da er det ikke bærekraftig rett og slett. Det sier seg selv.

Nå er det på høy tid å få gjort noe med dette. Ellers forvitrer vår evne til å forsørge oss selv med mat. Og den evnen kommer ikke igjen.

Aldri!