Dagen og natten

På et gravminne ved Hedalen stavkirke, til venstre ved inngangsporten, står et gravminne sånn litt på skrå. På gravminnet står det skrevet: Christen Stugård f.: 16/8-1826 d.: 04/12-1905 og Sigrid Chr. Stugården f.:21/7-1822 d.:03/10- 1905.  Og følgende bibelvers er påført: «salige er de som er kaldt til lammets bryllups nadverd Joh.19.9» Gravminnet er fredet. 

Det som er spesielt ved dette gravminnet, er ikke steinen, eller inskripsjonen – men bildet på det. En hvit medaljong i relieff med en flyvende kvinnefigur med vinger. Engel tenker vi kanskje når vi ser henne. Hun strør blomster rundt seg, og på ryggen hennes sitter et lite barn med vinger. Hun er Dagen.

Det finnes bare ett minnesmerke med slik medaljong på ved kirkegården i Hedalen, men du har kanskje sett tilsvarende når du har vandret på andre kirkegårder?

Det finnes nemlig to versjoner av dette spesielle bildet: Dagen, og Natten.
Disse to bildene av relieffene Dagen og Natten, er utformet av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. På 1800-og første del av 1900-tallet ble disse runde relieffene i biskuit-porselen svært populære. Relieffene ble felt inn i stående gravminner, enten i obelisker eller i lavere steiner. Vi finner dem spesielt ved kirkegårder med gamle gravminner. Ofte stod et kløverkors i marmor øverst. Disse korsene er nå sjelden bevart, men merket etter dem er fortsatt synlig.

Natten er framstilt som en svevende kvinnelig figur som trygt bærer to sovende barn i armene. De to barna er personifiseringen av Nattens tvillingbarn Søvnen og Døden. I håret har hun valmuer, søvnens blomst. En ugle, nattens fugl, understreker dette særpreget ytterligere. Inspirasjonen er hentet fra greske kilder.

Relieffet med framstillingen av Dagen, viser også en svevende feminin figur, hun strør freidig blomster omkring seg. På ryggen sitter en lite barn med vinger – en liten engel, en putti – som holder en brennende fakkel vendt oppover. Kvinnen er en framstilling av Aurora, romernes personifisering av morgengryet.

H.C. Andersen var av Thorvaldsens samtidige. Han lot seg inspirere av disse relieffene i diktet «Det døende barn» og i eventyret «Engelen»:
«Hver gang et godt barn dør, kommer der en Guds engel ned til Jorden, tager det døde barn på sine arme, breder de store hvide vinger ud, flyver hen over alle de steder, barnet har holdt af, og plukker en hel håndfuld blomster, som de bringer op til Gud for der at blomstre endnu smukkere end på Jorden.»  H. C. Andersen

Dette illustrer også godt hvordan antikkens mytologiske skikkelser i vår kristne sammenheng blir engler som er sendt fra Gud. Konteksten er vesentlig for tolkningen.

Ta deg gjerne tid til å lese disse to tekstene fra H.C.Andersen:
«Det døende barn» finner du her.
«Engelen» finner du her.

Kilde: artikkel i Gravplassen 3/2020 skrevet av Tove Frøvoll Thoresen – som nå jobber som seniorrådgiver hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.  Tove var med soknerådet, kirketjener og kirkevergen på befaring ved kirkegården i oktober da hun oppdaget dette gravminnet og fortalte historien om det.