Jeg er så lei av å være frustrertYTRING 

Jeg har siden så lenge jeg kan huske, drømt om å jobbe med mennesker. Da jeg var yngre, sa jeg at jeg ville bli «gamlepleier». Jeg ønsket å jobbe med mennesker, og aller helst eldre mennesker.

Tiden gikk med flere sommerjobber på sykehjem og mange praksiser i ulike deler av helsevesenet. Nå har jeg vært utdannet i ett år og endte opp med jobb på sykehjem.

Dette skulle jo være en drøm som gikk i oppfyllelse det? På mange måter så er det det. Jeg jobber med den pasientgruppen jeg ønsker, jeg jobber med gode kollegaer, jeg har spennende arbeidsoppgaver, men jeg er mest av alt frustrert.

Min drømmejobb har sjokkert meg. Det var ikke slik som jeg trodde. Min drømmejobb har knust hjertet mitt.

For alt jeg vil, er å være der for pasientene mine. Ha tid til dem og til deres pårørende, samtidig som alle arbeidsoppgaver som trengs, utføres, blir utført på beste måte. Dette er ikke virkeligheten.

Det snakkes mye om hvordan «menneskene i de hvite uniformene» løper på jobb. Det er ikke nytt, og det er kanskje rett og slett blitt «gammelt nytt».

Det vil jeg aldri godta. Jeg vil aldri godta at mennesker som ikke selv er i denne jobben, og som ikke selv kjenner på den frustrasjonen, skal få mene at dette har vi hørt før, og dermed ikke gjøre noe med. Det blir nemlig ikke færre arbeidsoppgaver, eller flere folk til å fordele disse arbeidsoppgavene på. Vi må bare løpe fortere.

Vi jobber med mennesker. Hvis vi gjør en feil, kan det ha fatale konsekvenser. Og det BLIR gjort feil.

Heldigvis er de som regel små og av liten alvorlighetsgrad, men det skjer også feil som er svært alvorlig og alarmerende. Og det som kanskje frustrerer meg mest av alt, er at uansett hvor stor eller liten denne feilen er, så gjør det noe med mennesket bak.

Mennesket som tross alt bare er et menneske, men som på grunn av absurd arbeidspress ikke har tid til å gjøre gode nok kontroller slik at feil unngås.

Helsevesenet trenger ledere som vet hva de snakker om. Vi trenger ledere som også jobber på bakken, og som derav har et grunnlag for hva de bestemmer.

Vi trenger ledere som ikke teller hoder, men teller arbeidsoppgaver. Og jeg vet at disse lederne har et enormt ansvar, selv og som ikke har de pengene de burde hatt for å gjøre helsevesenet bedre.

Det er da politikerne må ta på seg jobben de faktisk selv har valgt, og begynne å kjempe for helse, ikke bare skole og oppvekst. For ja, du trenger skole for å komme langt i livet, men du trenger helse for å leve.

Jeg er lei av å være frustrert. Jeg er lei av å kjenne på dårlig samvittighet og dårlig humør på grunn av arbeidspress.

Jeg er lei av å høre at det er slik det er å jobbe i helsevesenet. For det er kanskje slik det er, men det er ikke slik det skal være. Alle fortjener god helse, også vi som jobber i helsevesenet.