Psykisk helseYTRING 

Jeg vil være med å fjerne tabu, ha mer åpenhet rundt psykisk helse, og velger derfor å dele min historie.

Jeg er en kvinne på 30 år, som har slitt med psykisk sykdom siden barn/ungdomsalder. Jeg ble psyk veldig ung, og det har formet livet mitt i en stor grad. Jeg klarte å fullføre ungdomsskolen, men etter det gikk det fort nedover med psyken og livet generelt, og etter hvert utviklet det seg til å bli alvorlige psykiske lidelser. 

Jeg tilbrakte dagene mine med mye angst og tunge depresjoner og var mye inn og ut av sykehus. Første innleggelse hadde jeg da jeg var 18 år. Mitt møte med akuttpsykiatrisk var skremmende, og jeg var ung og livredd. Og så var det veldig ensomt og sårt å skulle være syk, låst inne på akutt psykiatrisk, mens alle venninne mine var der ute og levde. De var russ og på vei til å fullføre videregående skole og dra videre ut i livet og fortsatte utdanningene sine og fikk seg jobb og kjæreste. 

Etter hvert som årene gikk, ble jeg bare sykere og sykere. Innleggelsene ble mange. Selvskadingen ble mer og mer alvorlig, og selvmordsforsøkene var ofte. Jeg gikk med konstante selvmordstanker, og det var vondt, men også veldig ensomt. Vondt å ville døden så mye at man ikke klarer å leve. At eneste måte å komme gjennom dagene var å skade meg selv fysisk slik at jeg ikke trengte å føle så mye på alt det intense som jeg følte på innsiden. Det var vanskelig å se for seg et liv. Et liv som var verdt å leve, og hvor jeg ikke var en byrde for de rundt meg og for samfunnet. 

Det har vært vanskelig å svare på spørsmålet som ofte blir stilt i sosiale sammenhenger; «Hva jobber/driver du med da?». Jeg blir alltid veldig usikker på meg selv, og vet ikke hva jeg skal svare. For hva skal jeg egentlig svare? Jeg har jo aldri hatt en jobb. Jeg er uføretrygdet. Og det er jo noen enkelte som løfter et øyenbryn med skepsis når jeg i en alder av 25 (+) år er uføretrygdet. «Men har du aldri jobbet?». Nei, jeg har aldri hatt en jobb.

I hvert fall ikke en slik jobb som de fleste har og tenker på. Men jo, jeg har jobbet. Masse. Jeg har jobbet med meg selv. Med hodet mitt. Med psyken min. Og det er en ekstrem stor jobb, som krever veldig mye. Men det er ikke noe man sier til hvem som helst. Hvorfor? På grunn av tabu. 

Psykisk helse har vært altfor tabu i samfunnet vårt. Og det er veldig synd. Jeg har slitt masse med dette tabuproblemet vårt. Alle årene jeg ikke har turt å dra ut på diverse ting. Ikke engang ville gå til frisøren fordi man alltid får spørsmålet om hva man jobber eller driver med. 

Jeg har kjent på så mye smerte og skam i forhold til psykdommen min. Men jeg har også lært ekstremt mye om meg selv. Blant annet en ting jeg har innsett, er at tabu er så absolutt ikke bra.

Etter jeg begynte å åpne meg opp om mine problemer, ble ting mye lettere for meg. Å dra ut på ting, tørre være med på forskjellige aktiviteter ble lettere. Både fordi jeg kunne fortelle om meg selv hvis det kom opp, som også gjorde selvtilliten bedre. Men jeg tror og håper jeg kanskje har hjulpet andre ved å vise hvem jeg er. Vise at det går an å ha en tung og mørk historie, men fremdeles være et godt menneske som folk ikke trenger å være redd for.

Jeg har vist at jeg er uføretrygdet, men jeg er ikke en lat NAV’er som kanskje er en oppfatning flere har om de som får økonomisk støtte. Jeg har vist at man er like mye verdt enten man er frisk eller psyk.

Jeg har snakket med folk jeg kjenner som jeg ikke visste at selv sliter/har slitt psykisk, men som tørr å fortelle og snakke om det. Det viser at åpenhet er bra. Det viser at det kan fjerne fordommer. For alle har kjent på tøffe tider i livet.

For noen er det blitt en lidelse, mens alle har i hvert fall kjent på motgang. Og uansett hva hver enkelt har følt på, om det er tøffe tider i livet, sorg, skilsmisse, ensomhet, angst, eller psykisk sykdom så er åpenhet viktig.

Snakke sammen og ha en dialog

Sammen er vi mindre alene. Vi mennesker er flokkdyr, og vi trenger hverandre. Vi må se hverandre, snakke sammen, vise at vi bryr oss. Jeg tror dialog og sosialt samvær kan lette tung stunder, hjelpe til tilfrisking og faktisk også redde liv! 

Da jeg hadde fylt 15 år, så begynt jeg med selvskading for første gang, og hadde på det tidspunktet begynt å få det ordentlig tøft! Men jeg var flink til å ta på en maske da jeg var sammen med andre. Jeg kunne ønske jeg aldri hadde startet med selvskading. Aldri gjorde det første gang, for det er virkelig avhengigskapende, og det er grusomt.

Gjennom årene ble jeg sykere, og sykere og skammen ble større og større. Jeg kunne ønske det hadde vært mer åpenhet når jeg var ung, kanskje det aldri ville gått så langt. Kanskje det ikke ville utviklet seg til å bli så alvorlig og så mange alvorlige og vonde diagnoser. Kanskje ikke arrene hadde blitt så alt for mange, og skammen likedan.

Men nå tørr jeg å vise den jeg er. Tørr å fortelle uten å føle skam. Jeg tørr å stå frem i avisen og media og fortelle min historie. Jeg er så lei skam, tabu og stigmatisering! Jeg har det fremdeles kjempetøft. Selv om jeg nå er åpen om min historie, så er ikke det fordi jeg nå er frisk, dessverre langt fra. Jeg kjemper fremdeles en kamp hver dag. Og jeg sliter med destruktive mestringsstrategier enda. Og humøret svinger enda helt ekstremt.

Men forskjellen er at jeg er ikke lenger flau over å være psyk. Og jeg gjør det ikke fordi jeg vil ha oppmerksomhet. Jeg tørr å gjøre det på tross av at det blir oppmerksomhet på alt det jeg har brukt årevis på å skjule. Men jeg håper at min åpenhet kan hjelpe andre!

Fekjær psykiatriske senter

Starten av 2020 så fikk jeg en unik mulighet til å forandre livet mitt. Jeg, Martine, som i alle år var blitt fortalt av fagpersonell at på grunn av min diagnose, har jeg ikke godt av å være innlagt, ble januar 2020 innlagt ved en langtidsavdeling. 13. januar 2020 dro jeg til Fekjær psykiatriske senter i Hedalen.

Og for et godt valg det var! Tiden på Fekjær var en berg- og dalbane! Det var utrolig mange tøffe stunder, men mange fine øyeblikk, jeg stod i så mye – og alle viktigst; jeg fikk fylt opp verktøykassa mi, som jeg liker å kalle det. Jeg var på Fekjær nesten hele 2020. Jeg ble skrevet ut derfra i slutten av oktober.

Mine 9 måneder på Fekjær har styrket meg, gitt meg masse mestringsstrategier, og jeg reflekterer rundt mine symptomer og problematikk på en helt annen måte enn tidligere. Jeg klarer å se konsekvenser av valgene mine før jeg tar de, og klarer å stoppe destruktive valg før det går for langt.

Jeg har sittet med kopplam i fanget, lært om gårdsdrift og mye annet som jeg lærte av både ansatte og pasienter som del av utegruppa. Tenne bål, lære om skigard, tresorter, høsting av grønnsaker (vi hadde egen grønnsakshage og dyrket grønnsaker selv). Men jeg har også lært mye dagligdagse ting, og fått inspirasjon til å fortsette arbeidet hjemme til så “enkle” ting som husarbeid. 

Hverdagen på Fekjær så hadde vi gruppetid på dagen hvor vi jobbet med alle disse forskjellige oppgavene. Innimellom var det vanskelig å forstå hvorfor vi skulle gjøre disse kjedelige oppgavene hver eneste dag. Og vi fikk fortalt at det var fordi det skulle ligne mest mulig en vanlig dag hjemme med jobb og hverdag.

For å forberede oss til det livet vi skulle ha når vi kom hjem. Og for meg var det rart, og til tiden vanskelig å forstå, fordi jeg har levd et ganske isolert liv de siste 15 årene, og ikke hatt noe jobb, skole eller noe å gå til. Dagene har bare gått i ett, tid har ikke vært så mye tema fordi det var ingen spesielle holdepunkt å forholde seg til. De siste årene har min jobb eller rolle vært pasient. Kall meg gjerne en svingdørspasient. Inn og ut av akutt psyk. har vært mitt liv.

Første gang jeg leste om Fekjær, så tenkte jeg at det var for godt til å være sant. Et behandlingssted som ikke innebar hvite korridorer og som hadde så mye kunnskap, det virket lite trolig. Og da jeg skulle dra hit, var det flere som sa til meg; «men der kommer du til å få god hjelp, der er de dyktige. De vet hva de driver med». Og jeg var ikke så overbevist. Helt til jeg kom hit. Allerede første uka så skjønte jeg at dette var et spesielt sted, noe helt annet en andre steder.

Under oppholdet ble jeg virkelig møtt med omsorg, respekt og trygghet. Det er noen av grunnelementene jeg føler de har der, og som gjør det stedet så bra. De viste meg så mye omsorg og trygghet i alle kampene jeg hadde mot det å bli bedre.

Aldri trodde jeg at jeg noen gang skulle komme så langt i bedring av min problematikk og psykdom. Aldri trodde jeg at jeg skulle få en slik mulighet. Aldri trodde jeg at jeg skulle møte en gjeng med så flotte folk som skulle ha så stor tro meg og at jeg faktisk kan klare dette. Aldri trodde jeg at jeg skulle møte noen som skulle være så opptatt av mine ressurser og gode egenskaper og stå på så hardt for at jeg skulle klare å bruke de konstruktivt.

Utstillingen “Psyk..?”

I 2019 fikk jeg tilbudet om å være med på en kollektiv fotoutstilling med tema psykisk helse, sammen med to andre kunstnere. Og 23. januar 2021 stod endelig utstillingen “Psyk..?” klar i galleriet på Jessheim. 

Dette er det som er blitt publisert om utstillingen:

“Kunstnerne som er med på denne utstillingen er Nils K. Johansen, Martine Byrkjeland Mjelde og Geir Hareide Andersen. De har jobbet med hvert sitt uttrykk for å få frem de tre temaene i undertittelen; isolasjon, tabu og kjærlighet. 

Nils viser gjennom fotografiene en dokumentasjon om alderdom, om det å bli alene og følelsen av isolasjon og ensomhet. Med utgangspunkt i sin mors isolerte hverdag etter sin fars død vil bildene vise forskjellen blant engasjerte eldre som har et sterkt behov for å føle seg som en ressurs eller bare ønsker sosiale stimuli, og de som av ulike årsaker ikke kan eller vil. 

Martine har selv levd med psykisk sykdom i 15 år og har opplevd hvordan stigmatisering og tabu er vondt for de som sliter. I mange år turte hun ikke å vise hvem hun egentlig var, og ble av dette enda mer isolert i redsel for å bli stemplet som “syk”. Etter at hun åpnet opp om sine problemer så hun hvor viktig åpenhet er, og vil være med på å bryte tabu rundt psykisk helse. 

Geir har vært pårørende og vokst opp med en mor som slet med psykisk sykdom. Hans mor var særlig kjent for å lage utrolig flotte tekstilarbeider i glade farger. Hun hadde vært på mange lange reiser inn i angstens mørke rike, og satte derfor ekstra pris på glede og kjærlighet i sine gode perioder. Det var dette hun formidlet til sine barn og til publikum. Geir bærer denne arven videre, og vil også gjennom sin egen kunst formidle det vakre som finnes rundt oss og kjærligheten.

”Denne utstillingen ble en utrolig stor suksess! Folk fortalte at de ble virkelig berørt av utstillingen. Og det er en utrolig flott tilbakemelding til oss, som vi tar med oss!! Folk har grått inne i galleriet, og på vei hjem og stått å pratet med meg med tårer i øynene og uttrykt hvor sterkt det er! Folk har vist utrolig mye støtte, og folk har også takket oss for denne utstillingen – for at vi våger, og at vi viser så utrolig sterkt og personlig, men så utrolig viktig tema gjennom kunst. Det har vært en lang reise, men når responsen fra folk er slik, så har det vært virkelig verdt all arbeidet og innsatsen jeg har satt ned i denne utstillingen. 

Grunnen til at jeg ville være med på denne utstillingen, var for å formidle kunst om et veldig viktig tema og da gjennom kunsten skape mer åpenhet og dialog rundt psykisk helse. Kanskje kunne vi gjennom denne utstillingen skape dialog. Når noen kom innom galleriet og titter på utstillingen og leste om den og hører våre ord.

Kanskje det traff! Kanskje til og med traff det noen akkurat den dagen, som klarte å fortelle til noen om sine mørke hemmeligheter og kan få hjelp til å letne på sitt mørke. Jeg tenker at hjalp vi om så bare noen få mennesker med denne utstillingen så er det gull verdt for meg.

For meg har det vært stort å få æren av å være med på denne utstillingen, men også noe jeg gjorde med stolthet! Fordi for bare to år siden hadde jeg nok ikke blitt med å vist kunsten min offentlig under en utstilling med tema «psykisk helse», fordi da kunne jeg jo risikere at folk skjønte at jeg slet psykisk. Og det var noe jeg skammet meg for, og ikke fortalte noen. Så til slutt sier jeg bare; Ja takk til åpenhet rundt psykisk helse. Det er ikke noe å skamme seg over! Psykisk sykdom burde være like lite skamfullt som ha en fysisk sykdom.

Og nå skal vi søke om å få utstillingen til å bli en vandreutstilling rundt i landet vårt, så flere kan få muligheten til å se denne unike, sterke, men også viktige utstillingen!

www.martinemjelde.no