Jul før. Skolejuletrefest

«Her kommer dine armer små» – hun sang så høyt hun kunne. Hun hadde ikke så små armer hun – i hvert fall ikke når hun strakte de rett ut for å holde faren og morens hender. De var på juletrefest på Ildjarnstad skole. Og de gikk rundt juletreet som gikk helt opp i taket. Fantes det virkelig et så høyt juletre?

Hun gikk i den aller ytterste ringen sammen med de voksne. Søsteren gikk i ringen innenfor, for hun var skolejente. Det var fem ringer. Det var så mye folk! Det suste i ørene.

Akkurat da hun sang her kommer dine armer små, møtte hun søsteren som gikk i ringen innenfor. Hvorfor så det ut som om hun ikke kjente henne? Søsteren vrengte liksom på øynene.

Hun skjønte jo at hun kanskje sang litt høyt. Men det var så mye bråk! Hun måtte jo synge litt høyt hvis hun skulle høre at hun selv sang. Hun hadde på seg de fineste klærne hun hadde. Hun hadde på seg kjolen hun hadde arvet etter søsteren, og som var sydd om av en kjole etter moren. Og hjemmestrikkede strømper som klødde. Og både hun og søsteren hadde røde sløyfer i håret som stod rett til værs.

Hvis det ikke hadde vært for at de var blitt lovet en pose med rosiner når de skulle hjem – ville hun gått hjem med en gang. Hun ville mye heller gå rundt juletreet hjemme og synge veldig høyt sammen med søsteren sin der det var bare kjente lukter. Der det luktet grønsåpe og nystrøket tøy. Der det luktet hjemme.

Der hun kunne se fjellene sine i blinde, og der det bare var fire og ikke minst tusen folk.

Hun prøvde alt hun kunne å lukke øra og knipe igjen øynene og bare tenke på posen med rosiner.

Hun skulle ta med seg posen hjem og kanskje spise en rosin om dagen slik at den kunne vare lenge. For da kunne hun glede seg hver dag lenge. 

  V
LEV
  L

Hilsen Solveig
1957