Jul før. Engler

Alle skjønner jo at engler kan fly. For de har jo vinger. Men hvor er de? Hun spurte søsteren. «Engler? Hvilke engler?»

De hadde sunget Glade jul med høye stemmer både hun og søsteren. Og der sang de at engler daler ned i skjul. Hun visste om ett skjul, og det var på Brustad.

Hun kunne se det skjulet fra stuevinduet. Men hun hadde aldri sett noen engler der. Og julesanger var i hvert fall sant.

På søndagsskolen hadde de en flannelograf med engler på. De hadde store vinger, så de kunne sikkert fly langt. Men på noen julekort hadde hun sett engler med små vinger.

Det var kanskje de som kunne dale ned i skjulet på Brustad. For da behøvde de jo ikke fly så langt, stakkars. I hvertfall ikke de som ikke bodde så langt unna. Og så var de nesten nakne!

Men hvor bor engler? Hun spurte søsteren, men søsteren hørte visst ikke.

Hun ville ha på seg den varme jakka og lua og den tykke ullbuksa som moren hadde sydd og som hun hadde arvet etter søsteren. Hun skulle stå på jordet bak låven og nistirre på skjulet på Brustad helt til englene kom. Selv om snøen rakk henne helt til livet. For hun var fem år og nesten et halvt. Og hun skulle stå der helt til englene kom selv om det var aldri så kaldt.

For da kunne i hvert fall hun fortelle alle de som ikke visste det – hvor englene kom fra, og om de fløy videre med en gang. Hun skulle stå der selv om moren hennes kanskje skulle lage kakao og søsteren ville ligge på sofaen og lese julehefter som de hadde fått av postmannen.

Men det var så godt og varmt inne. Juletreet var tent, og det luktet jul. Stakkars engler som skulle bo i skjulet på Brustad. For der var det ikke noe lys og ingen varme. Kanskje det var best at de fløy igjen med en gang. Kanskje hun måtte vente til neste jul. Da skulle hun i hvert,fall se etter englene. Og da skulle hun spørre søsteren sin om hun ville være med og vente på englene som ingen visste hvor var.

 V
LEV
 L

Hilsen Solveig
1957