Heltene i frontlinjaYTRING 

Det er åtte måneder siden Norge stengte ned. Åtte måneder siden vi måtte endre på hvordan vi omgikk hverandre. Og for min del er det åtte måneder siden jeg begynte i jobben jeg har nå, som legevaktsoverlege i Porsgrunn.

Jeg leser i aviser og på sosiale media om kollegaer som gråter av utmattelse når de kommer hjem. Vi hører om sykepleiere som må jobbe annenhver helg, om samfunnsmedisinere som ikke har hatt ferie og ikke engang har kunnet skru av telefonen, og om bioingeniører som jobber mangfoldige overtidstimer.

For min del er det også travle dager. Men siden jeg har gode kollegaer og nettverk rundt meg, er dagene mine likevel overkommelige. Jeg har lyst å fortelle dere om noen av heltene i frontlinja. De du kanskje ikke har tenkt på, men som er helt essensielle for at vi skal komme igjennom pandemien.

Lab-legene

Visste du at det jobber leger på laboratoriene? Disse legene er spesialister i medisinsk mikrobiologi. Deres jobb er å påvise bakterier, virus og andre smittestoffer, ha kunnskap om utredning av smittsomme sykdommer og ha faglig ansvar for analysene. Analysene hvor covid-19 ikke kan påvises, signeres ut av en bioingeniør.

Er det tvil om prøvesvaret, eller prøven viser sannsynlig covid-19, må legen vurdere svaret og varsle kommuneoverlegen. Utfordringen er at det ikke har vært rigget for at denne legefunksjonen skal være i vakt, og det er heller ikke slik at det finnes hundrevis av disse spesialistene i Norge. På vårt laboratorium jobber det to leger. De bytter på å besvare ut prøver fram til sent på kvelden, og de svarer også ut på lørdagene.

Og hvilket samarbeid vi har med dem! Vi får daglige e-poster med oversikt og resultat. Jeg kan kontakte dem per telefon, e-post og sms ved behov. Og for å sikre at de ikke slås ut i karantene av covid-19, tester vi deres ansatte her på legevakta ved behov. En gjensidig avtale gjør at både vi og de kan jobbe effektivt, med mål om at resten av befolkningen får prøvesvar ut så raskt som overhodet mulig.

Kommuneoverlegen

Som legestudent var en framtid som kommuneoverlege kanskje det siste jeg kunne tenke meg. Jeg så for meg kjedelige, eldre herrer med blazer og hentesveis. Men kommuneoverlegen har blitt helten som sikrer at smitten er under kontroll så lenge som mulig. En kommuneoverlege er oftest spesialist i samfunnsmedisin. Dessverre er det ikke hundrevis av samfunnsmedisinere å ta av heller, noe som gjør at de som finnes, må jobbe ganske så mye.

«Min» kommuneoverlege er trygg og erfaren. Hun svarer raskt både på telefon og epost, og hun beholder roen selv når det stormer. Å kunne ha en faglig overordnet med hennes kompetanse, gjør at jeg også trygt kan fatte beslutninger med senkede skuldre. Er jeg usikker, har jeg noen å støtte meg til. Og for at hun skal få lov å skru av telefonen, bidrar jeg med glede med å ta noen helger og kvelder som stedfortreder. I vår kommune er vi heldige – vi er til sammen tre leger som kan dele på smittevernansvaret.

Lederne

Når det stormer, er gode ledere viktigere enn alt. Jeg er heldig og opplever i min kommune ledere som ikke er redde for å bidra, og som evner å ta beslutninger til det beste for fellesskapet. Ikke minst – mine ledere står i de beslutningene de tar, selv om de kanskje er upopulære. Jeg får lov å komme med faglige råd, men jeg skånes fra å måtte utføre mange oppgaver som ellers ville stresset meg. Det er lederne som tar støyten mot media, fordeler oppgaver mellom ansatte og styrer ressurser hvor de trengs mest.

Når pandemien er overstått, vil jeg fortsatt huske hvordan min nærmeste leder evnet å snu rundt på driften og plutselig få ansvar for langt flere ansatte enn hun hadde før, men likevel ha overskudd til å se sine ansatte.

Jeg vil huske hvordan jeg også fikk raske svar fra lederen over avdelingsleder der det var nødvendig, og hvordan både hun og avdelingsleder ofte fortalte at de var glade for mitt bidrag.

Og jeg vil ikke glemme ettermiddagen da jeg fikk en hyggelig telefon fra kommunalsjefen som ønsket et medisinskfaglig råd. Hun deltok denne kvelden i smittevernteamet på et tidspunkt hvor antall nærkontakter oversteg hva vi ellers hadde kapasitet til å mestre.

Legevaktsykepleierne

Jeg kjenner så mange dyktige sykepleiere! Over mange år har jeg fått gleden av å jobbe sammen med dem, og mange har lært meg mye. En legevaktsykepleier sitter i front og tar telefon når du som pasient ringer inn til legevakta. De vurderer hvilken helsehjelp du trenger, og hvor stor hastegrad det er. De iverksetter behandling og utfører flere prosedyrer både selvstendig og på min delegasjon.

Siden sykepleierne på legevakta står helt i front, får de også svært mange henvendelser om covid-19. De har måttet oppdatere seg på rådene som kommer ut fra FHI for å sikre at du som pasient får de rette anbefalingene.

Men de har også måttet lære oss legene et og annet vi ikke var gode på fra før. Som lege var nemlig ikke påkleding av smitteutstyr, spriting av overflater og korrekt bytte av hansker det jeg fikk høre mest om på studiet.

Legevaktsykepleierne hjelper meg tålmodig og minner meg på det når jeg surrer med rutinene. De avlaster meg når pasientstrømmen er stor. Og de jeg jobber sammen med her, evner også å passe på hverandre. Sist jeg måtte ut midt på natten, fordi en pasient var kritisk syk, løp sykepleieren ut i forveien for å sikre at bilen var varm. Den andre fant fram adresse og nødvendig utstyr. De har neppe hatt så mye om biloppvarming eller adressesøk på sykepleierstudiet, men de evner å se at dette gjør meg som lege mindre sliten og mer effektiv.

Barnehagen

Til slutt: I barnehagen jobber det også helter. Planen min var å jobbe 80 % og å gi toåringen korte barnehagedager med masse kos hjemme med mammaen sin. I stedet jobber jeg i perioder noe sånt som 120 %. Mannen min er også lege. Utfordringer og forpliktelser med gårdsbruk og øvrig familie slutter heller ikke å eksistere selv om det er pandemi på gang. Det sier seg selv at vi i perioder er veldig slitne begge to. Og der jeg ellers hadde kunnet ta en telefon til mine foreldre, som nå nylig begge er blitt pensjonert, må jeg i stedet be dem være hjemme for å ikke risikere at de skal få smitte.

I barnehagen møter minstemann voksne som forstår at mamma og pappa har travle dager. Jeg opplever forståelse for at jeg må få lov å hvile ut etter nattevakt i stedet for å hente sønnen min så fort jeg kan. Jeg opplever at de strekker seg langt for å gi ham nærhet, omsorg og stabilitet. De kan aldri erstatte meg og mannen min, men jeg kan med handa på hjertet si at barnehagen har vært alfa og omega for oss disse månedene. Jeg er så glad for at de er der!

De heltene jeg har fortalt om her, yter alle sin del i pandemien. Jeg opplever at vi er på samme lag, og at vi jobber mot at alt skal bli bedre. Så håper jeg du også fortsatt vil være på laget vårt, ved å vaske hender, holde avstand og å være hjemme når du er syk. Du kan også bidra med de evnene, arbeidsoppgavene og mulighetene du har. Jeg vet at hverdagen er utfordrende for mange. Takk for at du likevel holder ut! Dette skal og vil vi komme igjennom – sammen.