Minneord

Ho mor, Guri Lie, døde den 29.10.2020. Da var hun 98 1/2 år.

Ho mor tilhørte nøysomhetens generasjon. Det var den generasjonen som bygde opp bygdene våre og levde på naturalhushold, vasket klær i elva og dro på setra hver sommer. De strikket mens de gikk, forlangte lite og var fornøyd med det de hadde. Denne generasjonen burde hylles. De kan hylles ved ved å få en god og verdig alderdom. Det fikk ho mor på Sør-Aurdalsheimen de to siste årene.

Ho mor hadde et fint liv. «Ingen har det så godt som je», pleide hun å si. Og det tvilte vi aldri på. Hun bodde i Hedalen i 96 av 98 år. Ho mor var 30 år da hun fikk komfyr og Evalet vaskemaskin. Da kom strømmen til Hedalen. Da slapp ho mor å stå i elva og vaske klær.

Men før det gikk hun på Oslo Fag- og forskole. Der lærte hun å sy!
Ho mor kunne sy alt. Hun sydde møbeltrekk så møblene ikke var til å kjenne igjen, og hun sydde de mest moteriktige klærne til oss lenge før de kom inn i butikkene i byen.

Ho mor gikk på mange kurs – tægerbinding, rosemaling, kobberstikk og esperanto. Ho mor var alltid glad. Hun satt alltid med ett eller annet arbeid i fanget. Vi gjorde «Morgengymnastikk» med Reidar Morset på radioen og vi gledet oss til Ønskekonserten. Vi gledet oss til våren og vi gledet oss til jul. Og vi gledet oss til å så i hagen.

Ho mor kunne all slags håndarbeid. Hadde vi mistet en maske langt nede på strikketøyet vårt – var det bare å grine litt og gi det til henne. Vi fikk det igjen perfekt.

Ho mor lagde gammaldags mat. Det var slik mat som ikke kunne kjøpes. Mjølkesuppe og lungemos. Kjøttkaker hadde vi bare på søndager. Vi kjøpte sild på Samvirkelaget. Jeg glemmer aldri lukta av den sildebutten. Ikke av nystekte sildekaker heller. Sild og potet var den billigste maten.

Det var rene festen da ho mor lagde klubb. Da var menyen for de neste tre dagene satt; det var klubb med flesk – klubb med smør og pultost – klubbetralle.

Ho mor hadde hverken pass eller sertifikat. Hun trengte ikke å reise noe sted så fint som det var her i Hedalen.

Ho mor har hatt et godt og langt liv. Jeg bad til Gud hver kveld om at ho mor ikke måtte dø, for det var det verste som kunne skje her i verden. Jeg føler meg grundig bønnhørt.

Sorgen over å miste ho mor vil nok gå over, men savnet vil vare livet ut.

Solveiglie1@gmail.com
97 11 45 30