Potetplukking i gamle dager – del 2
Det var potetferie, og jeg skulle snart bli 5 år. Storesøster var jo skolejente og hadde potetferie på ordentlig. Men jeg hadde potetferie jeg også – på nesten ordentlig.
Alle små poteter var grisepoteter. Det var de jeg hadde fått beskjed om å plukke. Du skal gjøre som de sier og ikke sluntre unna – hadde faren sagt.
Småpotetene skulle gå rett til grisene. De hadde visst mange griser der jeg hadde jobb. Vi hadde bare en gris vi – og den stod og slafset og gryntet i grisebingen. Og den var mye større enn meg – så stor at den var farlig.
Den kunne jo bare hoppe over bingen og ete meg. For det sa søsteren min. Og alt hun sa var sant.
Hvis det ikke hadde vært for at både søsteren min og jeg hadde bursdag på høsten, ville jeg ikke ha noen høst. Alle blomstene mine var døde, og hele verden var død, og så skulle til og med grisen drepes! Søsteren min fortalte at når de skulle slakte grisen, skulle den skytes!
Tenk å skyte levende dyr! Og så var det så uendelig lenge til sommeren. Den var liksom på andre siden av alt.
Men nå var jeg på jobb – min aller første jobb. Jeg var alene ute på potetåkeren – for de andre måtte hvile etter dugurden. Og de store ungene sprang rundt og ertet hverandre. Man skulle vel ikke hvile og leke og erte når man var på arbeid?
Jeg gledet meg til det begynte å mørkne, for da skulle vi få lønn! Jeg sparte til sovepose. Selv om jeg på ingen måte turte å sove borte – ville jeg kanskje få bruk for den når jeg skulle ut i verden – hadde faren sagt.
Men jeg skulle ikke noe sted – jeg ville ikke være andre steder enn hjemme der jeg kjente igjen fjellene mine. Aldri i verden om jeg skulle reise noe sted. Storesøster sparte til koffert, for hun ville helst reise med en gang.
Vi stod på rekke og rad foran bonden som eide gården og alle fikk lønn. Alle fikk 10 kroner hver. Jeg tenkte at nå eide jeg nesten den soveposen – for med de ti kronene var det bare to kroner igjen! Det hadde søsteren min regnet ut.
Jeg stod bakerst. Du er jo så lita du – så du får bare 5 kroner.
Før tårene begynte å renne ordentlig – sprang jeg hjem. Hvorfor fikk jeg mindre penger enn de som var store og som ikke hadde plukket like mye poteter som meg?
Kjære Gud – hvorfor er du så urettferdig? Så du virkelig ikke ned da jeg plukket mer poteter enn de store ungene? Hvis du er så urettferdig, så vil jeg ikke tro på deg lenger.
97 11 45 30
Les også..
Politiet i Valdres
Kan du gjøre noe med strømutgiftene dine?
Min første Vassfar-tur
– Skal distriktene delta i det grønne skiftet?
Berte Skrukkefyllhaugen
