Potetplukking i gamle dager

Storesøster hadde fått potetferie! Det var omtrent på den tiden jeg fylte 5 år og eplene i hagen til bestevenninnen min ikke ble modne før det kom snø.

Men litt før det kom snø, så hadde vi potetferie! Jeg mente at jeg hadde like så mye potetferie jeg som de som gikk på skolen. Det luktet rå potet og kald og fuktig jord – over alt.

Og så skulle vi få jobb! Det var min aller første jobb. Vi skulle plukke poteter på nabogarden.

Det var opp klokka 6 for jobben startet klokka 7. Det ble jo så tidlig mørkt. Vi kunne jo ikke plukke poteter i mørke – heller.

Dette var den viktigste jobben i verden. Jeg fikk mitt eget spann, og det var ikke langt ned til bakken. Storesøster og vennene hennes – de store – de tøyset og ertet på hverandre. De lo og hadde det visst veldig moro.
Men jeg var på jobb. Det er ingen ting som er mer alvorlig enn å være 5 år på jobb.

Og så ble det duggurd. Alle som tok opp poteter, fikk mat. Vi satt på rekke og rad ved et langt bord. Det var heimelaga hvitost, poteter og smør. Det var ikke noe som het «kortreist mat» da. For ingen mat hadde egentlig reist så langt.

Den sure og fæle hvitosten som hadde vært ystet på setra noen uker tidligere, var fæl. Så jeg smuglet osten under bordet til storesøster. Når hun ikke ville ha mer – puttet jeg resten i bukselommene så jeg kunne kaste det når ingen så det.

Men det var jo ikke lov til å kaste mat! Så før noen hadde kommet seg ut på jordet igjen etter dugurden – hadde jeg vrengt lommene med ost og helt det ut i potetførrene og kastet jord over.

Jeg kastet jo egentlig ikke mat – for jeg ga den jo til markene så de skulle bli glade. Eller likte de egentlig den forferdelige osten?

Kjære Gud- jeg vet at det ikke er lov til å kaste mat- men kunne du være så snill som å tilgi meg? Markene trenger denne osten mer enn meg og så må du gjøre det slik at jeg ikke kommer til Helvete.

Solveiglie1@gmail.com
97 11 45 30